Henter vann og strøm i samme slengen

I   Kenya er store deler av landsbygda strømløs.  I samarbeid med Universitetet i Oslo har innbyggerne i landsbyen Ikisaya i Øst-Kenya, som ligger tre timer på støvete grusveier fra nærmeste by, blitt pionerer på lokal strømforsyning.

Inspirasjonen er hentet fra India, der stipendiat Kirsten Ulsrud ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi for noen år siden skrev masteroppgave om de indiske erfaringene med solcelleanlegg på landsbygda.

Ulsrud tenkte at de kunne være relevante for Kenya. Hun startet derfor forskningsprosjektet
Solar Transitions, der samfunnsvitere og energieksperter fra både India, Kenya, Østerrike og Norge kunne dra til Vest-Bengal for å lære av er-faringene deres. Den indiske modellen lot seg ikke blåkopiere til den kenyanske landsbygda.

Lampene lyser to kvelder

I den indiske landsbyen var det kort avstand mellom husene. Mange av husene lå nærmere enn to kilometer fra solcellekraftverket. De kunne derfor, akkurat som i Norge, kobles til kraftverket gjennom et lokalt elektrisitetsnett.

I den kenyanske landsbyen er det mye større avstander mellom husene. Landsbyens 380 husholdninger er spredt over et fire ganger ti kilometer bredt belte i et tørt og fattig savanneområde. Det hadde derfor vært svært kostbart å bygge ut strømnett til husene.

Beboerne kan i stedet gå et stykke og lade lamper og mobiler i et nybygd solcellehus, i nærheten av landsbyens vannpost, dit de likevel må gå for å hente vann. Solcellene har en kapasitet på 2,5 kilowatt. Skal vi sammenligne dette med norske forhold, kan solcellene bare dekke et par kokeplater på komfyren din.

– Senteret leier ut 160 lamper. Mange eldre damer leier lamper for at barnebarna kan lese lekser eller leke i lys. Lampen lyser i to kvelder, åtte timer til sammen. Det koster halvannen krone for åtte tim-ers lys. Alternativet er parafin. Det koster mer og lyser mye dårligere. En telefonlading koster også halvannen krone. Det er standard takst i Kenya.

Må være lønnsomt

Folk kan også komme til solcellehuset for å få kopiert attester og jobbsøknader på landsbyens eneste printer. De kan dessuten se på tv-nyhetene i husets møterom, alt mot betaling.

– Et viktig poeng har vært å utvikle en mod-ell for lokal strømforsyning som går rundt uten driftsstøtte. Lampeutleien er mest lønnsom, men de andre tjenestene er også viktige for folk. Den store utfordringen er forretningsmodellen. Senteret må både tjene nok penger til å betale lønninger og spare nok til at de etter noen år kan skifte ut batteriene i solcelleanlegget. Det er vanskelig å skape lønnsom forretningsdrift i avsidesliggende landsbyer. Vi har et høyt mål å strekke oss etter. Vi ønsker å lage en modell som kan brukes i svært mange landsbyer, sier Ulsrud.

Solcellesenteret åpnet i mars 2012. Nå vil kenyanske myndigheter bruke senteret som en opplæringsmodell for andre solcelleprosjekter i Kenya.

– Dette kalles aksjonsforskning. Vi håper den skaper ringvirkninger i Kenya. Forskningsresul-tatene blir tatt direkte i bruk i praksis og kan bidra til å endre samfunnet. Ulempen er at det er blitt mindre tid til å skrive. Alt det praktiske må ut-arbeides i minste detalj.

Flere ladestasjoner

En av begrensningene er batterikapasiteten i lampene. Lampene har inntil videre blybatterier. Blybatterier må ikke lades helt ut. Da svekkes levetiden. De som leier lampene, må derfor komme til solcellesenteret og lade batteriene annen hver dag. Lampene må leveres inn før klokken 10 og hentes etter klokken 17. Dette er upraktisk for dem som må gå langt, men mange løser det ved å la barna levere inn lampene når de skal på skolen like ved. Så kan familiemedlemmene bytte på å hente lampene om ettermiddagen.

De som bor langt unna, har bedt om å få leie lampene nærmere der de bor.

– Vi har derfor etablert ekstra ladestasjoner. Ett av spørsmålene vi ønsker å finne svar på, er hvor mange ekstra ladestasjoner som er optimalt å administrere for de ansatte på solenergisenteret.

De mindre ladestasjonene er plassert i små dagligvareutsalg. De får 20 prosent i kommisjon.

En av utfordringene har vært hvordan pengene kan overføres fra disse ladestasjonene til solcellesenteret. I stedet for å frakte pengene med motor-sykkel, er det nå mulig å overføre pengene via mobiltelefon.

Lokalt eierskap

Forskergruppen studerer også på hvem som bør eie og drive slike kraftverk. Mens myndighetene ofte står bak utbygging i India, har solcellebruken i Kenya vært mer markedsdreven.

– Landsbykraftanleggene trenger en startpakke, som består av planlegging, investeringer i teknisk utstyr, opplæring og oppfølging, forteller Ulsrud, som neste år disputerer på mulige strategier for å overføre kunnskap og teknologi mellom land i sør.

Solcellestasjonen i Ikisaya har kostet vel 300 000 kroner, inkludert batterirom til solcellene, laderom for lamper og mobiler, tv-rom, printerrom og små ladestasjoner i tre andre landsbyer. Forskningsrådet har bidratt med 135 000 kroner. Ulsrud har selv, med egne private midler og med bidrag fra familie og venner, støttet solcellesta-sjonen med 100 000 kroner.