DEBATT: Er engelsk et skandinavisk språk? – Neppe

Jan Terje Faarlund la frem påstand i Apollon sist høst – som ble fanget opp av mange andre media – om at engelsk er et skandinavisk språk. For å ”bevise” dette, legger han frem en rekke argumenter, som dessverre er enten dårlig underbygd eller ikke underbygd i det hele tatt.

Salvia officinalis av den engelske poeten, Geoffrey Chaucer (1343-1400) – ofte kalt den engelske litteraturens far. (Wikimedia Commons)

Det er allment akseptert at norrønt har påvirket engelsk i stor grad. Enhver innføringsbok i engelsk språkhistorie anerkjenner det faktum. Men for å fastslå at moderne engelsk ER nordgermansk, slik Jan Terje Faarlund gjør, kreves det mer enn å vise til at moderne engelsk er ”svært forskjellig” fra gammelengelsk: Moderne norsk er også svært forskjellig fra norrønt, og moderne fransk er svært forskjellig fra latin. Norsk er like fullt et nordgermansk språk, og fransk er likevel romansk…
 

– Gammelengelsk døde ikke ut

Videre er det å hevde at gammelengelsk ”døde ut” det samme som å si at norrønt ”døde ut” – det er både sant og usant. Språk er alltid i endring. Men når endringene har samlet seg opp og et gitt språk er blitt svært annerledes enn på et tidligere tidspunkt, kaller vi ofte språket ved et annet navn, for eksempel ”middelengelsk” eller ”mellomnorsk” i stedet for ”gammelengelsk” og ”norrønt”.

Men slike termer er på sett og vis arbitrære og gjenspeiler et post facto-perspektiv: Vi kan se i ettertid at på et visst tidspunkt hadde gammelengelsk endret karakter betydelig, men skribentene i middelalderen ville ikke sagt at språket deres var ”gammelengelsk” eller ”middelengelsk” – de skrev på engelsk. Gammelengelsk døde altså aldri ut, men utviklet seg til middelengelsk, som utviklet seg til moderne engelsk.
 

Dette kan tydelig ses i tekstene vi er blitt overlevert: Klassisk gammelengelsk (”West-Saxon”), slik man finner det i tekster fra kong Alfreds tid (sent 800-tall), er annerledes enn tekster skrevet på det standardspråket som går under navnet ”late West-Saxon” fra begynnelsen av 1000-tallet. En kan likevel se at det er samme språk. Likedan ser man tydelig slektskapet mellom ”late West-Saxon” og tekster på tidlig middelengelsk (fra midten av 1100-tallet), selv om de ikke er fra akkurat samme område, og selv om de viser tydelig påvirkning fra både norrønt og fransk.

Faarlund har derfor et problem mht. kontinuitet: Engelsk – som er et av de best belagte av de germanske språkene i deres tidlige fase – viser jevn og tydelig kontinuitet i de endringene vi kan identifisere mht. setningsoppbygning, bøyningsmønster, ortografi og ordforråd. Mange av disse endringene begynte allerede i gammelengelsk, og ses i tekster som ikke nødvendigvis kommer fra områder hvor vikingene bosatte seg. De kan derfor ikke skyldes påvirkning fra norrønt, siden de fleste stadiene av utviklingen er belagt.
 

Bare i leddsetninger

Faarlund nevner som eksempel ordstilling, at verken engelsk og skandinavisk har verbet til slutt i setningen, slik tilfellet er i de andre vestgermanske språkene. Men Faarlund nevner ikke at de vestgermanske språkene har verbet til slutt bare i leddsetninger, slik tilfellet også var i gammelengelsk, eller at alle de germanske språkene i sin aller tidligste fase ser ut til å ha hatt verbet til slutt i alle setningstyper, men at de etter hvert utviklet seg til såkalte V2-språk (med det finitte verbet på andreplass i hovedsetninger), eller at engelsk alltid har vært annerledes enn de andre germanske språkene hva angår ordstilling.

Det er ikke vanskelig å finne bevis for den siste påstanden: Det er meget stor variasjon i ordstilling i gammelengelsk, og det er ikke uvanlig at verbet ikke er sist i leddsetninger, eller at hovedsetninger ikke er V2, men V3. Andre vet langt mer om dette enn jeg, men det er klart at ordstillingen i moderne engelsk ikke nødvendigvis skyldes påvirkning fra norrønt.
 

– Absurd

Et annet trekk Faarlund viser til er såkalt ”preposisjonsstranding”, som betyr at preposisjonskomplementet ikke følger etter preposisjonen, men at preposisjonen blir stående igjen alene til slutt i setningen: This we have talked about eller Dette har vi snakket om. Faarlund hevder dette var ”umulig” i gammelengelsk, noe som er feil. I Beowulf-teksten fra begynnelsen av 1000-tallet, som omhandler helten Beowulfs kamp mot monsteret Grendel, står det for eksempel swá ic þé wéne tó ”as I thee expect to” (som jeg forventer av deg). Det finnes muligens ulike definisjoner av proposisjonsstranding, men poenget er at de såkalte preposisjonene kunne komme både før og etter komplementet i gammelengelsk. I likhet med ordstillingsendringene beskrevet i forrige avsnitt, trenger derfor ikke preposisjonsstranding å ha noe med norrønt å gjøre, men kan være et trekk som har overlevd fra gammelengelsk. Det samme kan sies om andre fenomen Faarlund har trukket frem i andre fora.
 

Fenomenet som kalles ”split infinitive” (hvor et ord kan settes mellom infinitivsmarkøren å/to og selve infinitiven, som å ikke gjøre eller to never do) er et relativt nytt fenomen, både i engelsk og norsk, og kan derfor ikke skyldes påvirkning fra norrønt. Det samme gjelder såkalt ”gruppegenitiv” (Dronningen av Englands hatt, the Queen of England’s hat): I engelsk er dette et fenomen som oppstår først i sen-middelengelsk, men som ikke blir veldig vanlig før på 1500-tallet. Det blir derfor absurd å tilskrive dette påvirkning fra norrønt.
 

Norrøn påvirkning

At Faarlund legger så mye vekt på ordforråd går mot det meste av det vi vet om språkendring som følge av språkkontakt. Alt som kreves for at en språk tar opp i seg lånord fra et annet språk, er at det er kontakt mellom de to språkene. Slik kontakt kan være av enten overflatisk eller dyptgripende karakter. Overflatisk språkkontakt ses for eksempel ved handel mellom forskjellige nasjoner, ved turisme eller kulturutveksling. Dyptgripende språkkontakt ses der to språkgrupper er bosatt på samme sted over lengre tid, for eksempel som følge av krig eller kolonisasjon. Lånord av typen man ser i moderne norsk (f.eks. ålreit, bag, caps) speiler bare overflatisk språkkontakt, mens det er allment akseptert at det kreves mer dyptgripende påvirkning når et språks struktur, bøyningsmønster og/eller uttale endres som følge av språkkontakt.
 

Det er klart at norrønt har påvirket engelsk på alle disse nivåene, så det følger logisk at kontakten mellom angelsaksiske og norrøne bosetninger var tett og fant sted over lang tid. Dette er udiskutabelt. Stedsnavn som er helt eller delvis norrøne finnes i stort antall over hele nord- og øst-England. Ditto personnavn. Pronomenformene i tredje person flertall i moderne engelsk (they, them, their) er tatt fra norrønt, og en kan se hvordan de sprer seg fra nord-engelske til sentral- og sør-engelske tekster i løpet av middelalderen. Lydsystemet er heller ikke upåvirket. Hard g-lyd foran i eller etter e, som i give og egg, viser norrøn påvirkning: Hadde disse ordene utviklet seg naturlig, ville de blitt uttalt med j-lyd, og de ville blitt skrevet yive og ey.

Det samme prinsippet gjelder for sk-ord med hard k-lyd, som i skin og sky, siden konsonantgruppen sk ble palatalisert til en skj-lyd i engelsk allerede i det som kalles primitiv gammelengelsk. Det er derfor ingen som benekter at norrøn påvirkning ses i stort omfang i engelsk. Men det er et kvantesprang derfra til å påstå at engelsk dermed ER et nordgermansk språk.
 

Et vestgermansk språk

Dette er til en viss grad et spørsmål om definisjoner. Språk, og slektskapet mellom dem, kan defineres geografisk, genetisk eller typologisk. Det er innlysende at klassifiseringen av de germanske språkene som enten nord-, øst- eller vestgermanske opprinnelig var basert på geografi: ”Nordgermansk” brukes om de dialektene som ble talt i de nordlige delene av det germanske området, osv. Geografisk sett er Storbritannia fremdeles vestgermansk territorium. Sant nok er det blitt sagt at vestgermansk er negativt definert: Det er de dialektene som ikke kan kalles nord- eller østgermansk. Men genetisk er det likevel god grunn til å klassifisere tysk, nederlandsk, frisisk og engelsk (samt afrikaans og jiddisk) som vestgermanske: De deler visse trekk, og har visse endringer til felles, som må ha utviklet seg etter at de germanske hovedgruppene skilte lag.

I tidlig forskning på språkhistorie la man mest vekt på trekk og endringer av fonetisk (uttalemessig) karakter, men også trekk knyttet til bøyningsmønstre og setningsoppbygning blir nå sett på som viktige genetiske ”markører”. På grunnlag av slike markører kan man så tegne slektstre for språkgrupper, og formulere hypoteser om et ”moderspråk” (som ofte ikke er belagt), og om endringer som senere gjorde at moderspråket utviklet seg til datterspråk (i utgangspunktet dialekter som etter hvert ble så forskjellige at vi kaller dem selvstendige språk). De trekkene og endringene som gjorde at engelsk i utgangspunktet ble klassifisert som vestgermansk er jo ikke blitt reversert i engelsk i senere tid, så også i denne forstand gir det liten mening å hevde at engelsk er nordgermansk.
 

Ordforrådet var imidlertid i utgangspunktet det samme i alle de germanske språkene. I denne sammenheng er det viktig, om enn prosaisk, å påpeke at alle germanske språk går tilbake til urgermansk: De hadde det samme utgangspunkt eller opphav, de samme strukturer og de samme ressurser å ta av. At to eller flere av dem skulle gjennomgå samme type endringer på et senere tidspunkt, eller ende opp med samme strukturer fra litt forskjellige utgangspunkt, er derfor i prinsippet naturlig. Det viser bare at de typologisk også er svært like. Typologisk klassifisering av språk baseres på språkenes egenskaper, så som verbets plassering i forhold til objektet, eller hvorvidt et adjektiv kommer før eller etter substantivet det står til.

– Direkte feil

Siden engelsk og de skandinaviske språkene opprinnelig også hadde de samme typologiske egenskaper, bør det ikke overraske oss at de har gjennomgått svært like, noen ganger identiske, endringer. Å hevde at strukturen i moderne engelsk ”er så å si upåvirket av gammelengelsk” er ikke bare misvisende, men direkte feil, og speiler en nokså grunnleggende mangel på kunnskap om gammelengelsk og engelsk språkhistorie.
 

Hvis ordforråd var avgjørende, ville man måtte konkludere med at engelsk er et romansk språk, siden det er blitt estimert at cirka 50 prosent av vokabularet i moderne engelsk stammer fra fransk og/eller latin. Når man likevel ikke hevder at det er tilfelle, er det fordi et språks setningsoppbygning, bøyningsmønster og lydsystem regnes som langt viktigere, genetisk og typologisk sett, enn ordforråd, og fordi engelsk altså fortsatt i det alt overveiende er germansk på disse områdene. Å presentere en lang liste av ord som kommer fra norrønt, eller som viser norrøn påvirkning, beviser altså ingenting mht. spørsmålet om engelsk er vestgermansk eller nordgermansk. Kanskje det faktisk er mest korrekt å si at engelsk er en mellomting.
 

Det bør for øvrig bemerkes at selv om det ikke er belegg for et ord i gammelengelsk, betyr det ikke at ordet ikke fantes. Språket i tekstene fra angelsaksisk tid er i hovedsak av formell karakter; noen prosatekster fra samme tid er av mindre formell karakter, men trenger likevel ikke si særlig mye om talespråket, som ofte viser langt større variasjon og er mer innovativt enn skriftspråket. Det at et ord glimrer med sitt fravær i gammelengelske tekster indikerer kanskje bare at ordet ikke ble brukt i formelt skriftspråk, eller at de tekstene som eventuelt brukte det, er blitt borte. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at et ord som plutselig forekommer for første gang i middelengelsk må være hentet fra norrønt.
 

Dialekten i London

Til slutt: moderne standardengelsk er bygget på London-dialekten fra begynnelsen av 1400-tallet. På grunn av økt innvandring til London fra øst-England i siste halvdel av 1300-tallet, finnes det mange (nord-og) øst-engelske trekk i denne London-dialekten, men det betyr ikke at dialekten faktisk var en ”East Midland”-dialekt. Det var den ikke. Opprinnelig var språket i London østsaksisk og klassifiseres som ”Southern”. Vikingene bosatte seg generelt ikke i de sørlige delene av England, så igjen har Faarlund et problem med kontinuitet og logikk: Hvordan kan moderne engelsk være nordgermansk, når det som etter hvert blir standardengelsk er bygget på det språket som ble talt i et område som aldri var underlagt skandinavisk styre?
 

Av Gjertrud F. Stenbrenden, førsteamanuensis i engelsk språk, UiO
Publisert 11. feb. 2013 15:45 - Sist endret 21. feb. 2013 13:32
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere