DEBATT: Er engelsk eit skandinavisk språk? – Svært sannsynleg

Som alltid er det bra at nye teoriar blir møtte med sunn skepsis, men han bør helst vera bygd på gode argument, og ikkje vanetenking.  

Den engelske poeten Chaucer (1343-1400) oversatte (deler av) Le roman de la Rose til middelengelsk.  (Wikimedia Commons)

Teorien til Joseph Emonds og meg om at mellomengelsk og dermed moderne engelsk språk har sitt opphav i dei nordgermanske dialektane som vart tala i Aust- og Nord-England (Danelagen) frå 800-talet og framover, har naturleg nok møtt mykje motstand (men også støtte og begeistring) frå fagfolk. Den lange og grundige artikkelen der vi går gjennom argumenta i detalj, er dessverre ikkje publisert enno, så desse reaksjonane er i hovudsak baserte på eit intervju med meg i Apollon i fjor haust.

Det er sjølvsagt eit problem at vi i eit kort intervju ikkje har fått fram alle argumenta, og det er jo heilt naturleg at folk er skeptiske til ein teori som til dei gradar bryt med vanleg oppfatning. Likevel ber ein del av motinnlegga meir preg av at det er viktigare å markere motstand enn å gå seriøst inn på argumentasjonen vår. Eit slikt innlegg er det til Gjertrud F. Stenbrenden i Apollons nettutgåve førre veka.

Mange felles syntaktiske drag

Ein del av argumentasjonen hennar går på slikt som vi er heilt samde om, og som derfor slår inn opne dører. Det gjeld fyrst og fremst ordtilfanget. Engelsk har som alle veit ei stor mengd nordiske ord, og Stenbrenden har sjølvsagt rett i at ein ikkje kan fastslå genetisk språkslektskap berre på grunnlag av ordtilfanget. Derfor er vi jo heilt samde i at engelsk ikkje er romansk, trass i den store mengda fransk/latinske ord. Heile vårt poeng, som eg vil tru burde ha komme klart fram i intervjuet i Apollon, er at det nettopp er syntaksen og den grammatiske strukturen, og ikkje vokabularet, som viser at engelsk eir meir nordgermansk enn vestgermansk. Vi nemner rett nok også vokabularet i artikkelen vår, men det er for det fyrste for å vise at det nordgermanske innslaget truleg er større enn det ein tidlegare har rekna med, og for det andre for å understreke karakteren av dei nordiske orda; dei er dels grammatiske ord, dels svært frekvente daglegdagse ord, til skilnad frå dei meir ”urbane” og borgarlege franske orda.

Det må altså understrekast at vokabularet aleine ikkje provar nokon ting om språkslektskap. Det gjer heller ikkje eitt eller eit par felles syntaktiske drag. Det er mengda av samsvarande drag mellom engelsk og nordisk som til saman dannar eit etter vår meining overtydande bilde. I artikkelen vår har vi ei liste over 15 morfosyntaktiske drag der engelsk er likt skandinavisk og ulikt vestgermanske språk som tysk og nederlandsk. Av naturlege grunnar kunne ikkje alle desse komma med i intervjuet i Apollon. Somme av desse kan det heilt sikkert stillast spørsmålsteikn ved, og dersom det skulle vise seg at eit par av dei er baserte på feil analyse av data frå vår side, er heilskapen framleis ganske overtydande.

Stenbrenden peiker òg på at mykje er felles mellom nordisk og engelsk nettopp fordi begge er germanske språk. Dette er sjølvsagt. Derfor har vi da heller ikkje brukt felles germanske ord eller grammatiske drag i argumentasjonen vår. Igjen slår ho inn opne dører. (Her kan eg også nemne at mykje av det engelske vokabularet som vanlegvis blir rekna som angelsaksisk eller gammalengelsk, faktisk er felles germansk, og kunne like gjerne høyre til det nordgermanske opphavet).

Rekkjefølgja av verb og objekt

Stenbrenden nemner særleg fire av dei syntaktiske draga som vi bruker for å underbyggje (ikkje ”bevise”) vår tese. Eitt av desse er rekkjefølgja av verb og objekt. Engelsk og nordisk har i dag objektet etter verbet (VO), som i I have read the book og Eg har lese boka. Tysk har verbet etter objektet (OV), som i Ich habe das Buch gelesen. Det same gjeld nederlandsk, frisisk og afrikaans. Det er feil som Stenbrenden seier at dette gjeld berre i leddsetningar. Rett nok er det ikkje alltid like tydeleg på overflata, ettersom det finitte verbet kjem på andre plass i hovudsetningar (V2). Dette gjeld i dag alle vest- og nordgermanske språk, unntatt moderne engelsk. V2-regelen kan altså ikkje brukast til å avgjera plasseringa av moderne engelsk.

Tilbake til spørsmålet om VO-OV. Det er rett som Stenbrenden peiker på, at begge strukturane fanst i gammalengelsk, men det er stort sett semje blant syntaktikarar at OV var det vanlegaste og umarkerte. Eldre nordisk (norrønt) hadde overvegande VO, med nokre få markerte tilfelle av OV. Når dagens engelsk så følgjer nordisk, og ikkje vestgermansk, så ser vi det som ei vidareføring av det nordgermanske mønsteret som var etablert hos dei nordisktalande innbyggjarane i Aust- og Nord-England.

Preposisjon åleine sist i setninga

Eit anna interessant drag er ”preposisjonsstranding”, som er ein syntaktisk term for den regelen som gjer at ein preposisjon kan bli ståande att åleine sist i setninga. Dette er mogleg på engelsk og skandinavisk (Who did you talk to / Kven snakka du med). Dette er umogleg i tysk og nederlandsk. Stenbrenden hevdar at det fanst i gammalengelsk, men ho har ikkje komme med noko belegg for det. Dei døma ho nemner, er døme på noko anna. Men ho har rett i at preposisjonsstranding heller ikkje fanst i norrønt, og da er dette sjølvsagt eit veikare argument.

Dermed er vi inne på eit viktig forhold som dessverre ikkje kom klart nok fram i intervjuet, nemleg skiljet mellom opphavlege nordgermanske drag i engelsk og seinare felles utvikling eller felles innovasjonar, altså drag som fanst korkje i eldre nordisk, eller i gammalengelsk eller i dagens vestgermanske språk. Mellom dei syntaktiske draga vi drøftar i artikkelen vår, finn ein begge delar, og det er klart at ein kan stille seg tvilande til verdien av slike drag. Men det er påfallande kor mange drag dagens engelsk deler med moderne skandinavisk, til skilnad frå dagens tysk og nederlandsk (og eldre germansk).

Felles utvikling

Det kan vera ulike forklaringar på slik felles utvikling. Eg skal nemne tre moglege forklaringar, som ikkje utelukkar kvarandre: i) Endringane kan ha skjedd hos dei nordisktalande innbyggjarane i England mykje tidlegare enn det går fram av skriftlege kjelder i Norden. ii) Det må ha vore mykje kontakt mellom dei nordisktalande folka på begge sider av Nordsjøen. Det er trass alt ikkje stort meir enn 500 km mellom Aust-England og Jylland. iii) Ein kime til endringane kan ha lege til grunn for ei seinare utvikling på kvar sin kant. Dette er det Sapir kallar drift, og som han beskriv slik: ”The momentum of … drift is often such that languages long disconnected will pass through the same or strikingly similar phases”. Det finst liknande tilfelle av felles uavhengige utviklingar i vestnorsk og islandsk, som fann stad lenge etter at dei to språksamfunna hadde mista kontakten med kvarandre.

Stenbrenden peiker på eit par andre syntaktiske moment, som også må tilskrivast felles utvikling, nemleg ”splitta infinitiv”, dvs. mogleiken for å setja eit adverb mellom infinitivsmerket og verbet (It is important to never be late / Det er viktig å aldri komma for seint). Dette er også heilt uråd i tysk og nederlandsk, og har alltid vore det, og fanst korkje i gammalengelsk eller i norrønt. Det same gjeld såkalla  ”gruppegenitiv” (The queen of England’s hat / Dronninga av Englands hatt).

Kva var London-dialekta?

Som eit siste punkt peiker Stenbrenden på at moderne standardengelsk byggjer på London-dialekta. Det same seier vi, men vi er usamde om kva London-dialekta var. Stenbrenden seier at det ikkje var ei ”East Midland”-dialekt. Her byggjer vi på standardverk som Pyles: The Origins and Development of the English Language (1971) og Baugh & Cable: A History of English (2005). Desse reknar med at Danelagen gjekk så langt sør at han inkluderte London. Jamvel om dette er elementære innføringsbøker, finn vi ingen grunn til å rekne med at det som står der, er direkte feil.

Joseph Emonds og eg meiner ikkje at vi kan “bevise” noko som helst - det er sjeldan mogleg i historisk lingvistikk, men vi meiner at vi kan sannsynleggjera ei anna historie enn den vanleg aksepterte. Dagens engelsk har sitt geografiske opphav i eit tospråkleg område. Vokabularet er ei blanding av to språk - det er det allmenn semje om - men syntaksen skil seg på viktige punkt frå eit mogleg vestgermansk opphav, noko som ville føresetja syntaktiske endringar av uventa slag i engelsk språkhistorie. Dersom ein reknar med eit nordgermansk opphav i staden, er ei rekkje syntaktiske drag i dagens engelsk svært lette å forklare.

Som alltid er det bra at nye teoriar blir møtte med sunn skepsis, men han bør helst vera bygd på gode argument, og ikkje vanetenking.
 

Av Jan Terje Faarlund, professor i lingvistikk, UiO
Publisert 21. feb. 2013 12:46 - Sist endret 21. feb. 2013 13:32

Engelsk og nordgermansk

Faarlund anfører flere trekk som engelsk og nordgermansk deler, og som han og Joseph Emonds derfor mener underbygger deres hypotese om at engelsk ER et nordgermansk språk. Trekkene som ble presentert i bl.a. Apollon er: 1. Delt ordforråd; 2. Ordstillingsendringer; 3. Preposisjonsstranding; 4. Gruppegenitiver; 5. Splittet infinitiv. I foredraget ved UiO i fjor høst ble blant andre også følgende trekk anført: 6. Prefikser blir partikler; 7. Bortfall av kasusmarkører i pronomen; 8. Gradbøyning av lange adjektiver; 9. Palatalisering av velarer; 10. Ingen åpne “off-glides” i diftonger; 11. Endringer i stavelsesstruktur.

 Jeg går litt inn på disse argumentene (trekk 6-11 for seg i en ny kommentar), selv om jeg er innforstått med at Faarlund ikke har kunnet gi mange detaljer mht. argumenter og logikk i de populærvitenskapelige artiklene nevnt ovenfor; noe mer fyldige argumenter ble fremført på foredraget. Dessuten vedgår Faarlund også at noen av disse trekkene sannsynligvis er ”shared innovations”, altså endringer som har funnet sted både i engelsk og nordgermansk, men som ikke nødvendigvis skyldes påvirkning i den ene eller andre retning. Mer faglig tunge diskusjoner får følge i andre fora når Faarlund og Emonds artikkel er publisert, noe jeg ser frem til.

 ORDFORRÅD. Vi er enige om at det er mange lånord fra norrønt i engelsk; dette viser bare at det har vært språk- og kulturkontakt mellom angelsaksere og vikinger – det beviser IKKE at engelsk er et skandinavisk språk. Det er Faarlund selv som fremhever delt ordforråd som ett av argumentene han og Emonds mener understøtter hypotesen. Hvis Faarlund altså er enig i at delt ordforråd ikke er et godt argument i denne sammenheng, hvorfor trekker han det da frem? Det er i tilfelle Faarlund som slår inn åpne dører… Logikken i argumentet om at siden mye av ordforrådet er fellesgermansk, kan engelske ord ”like gjerne høyre til det nordgermanske opphavet”, faller på sin egen urimelighet, og bryter med prinsippet kalt ”Ockham’s razor”. Hvis et ord er attestert i gammelengelsk, hvorfor i all verden skulle det komme fra nordgermansk? I alle fall må argumentet om delt ordforråd strykes fra listen over trekk som støtter Faarlund og Emonds hypotese.

 ORDSTILLINGSENDRINGER. Det er IKKE enighet om at gammelengelsk (GE) var et OV språk (objektet før verbet). Det man enes om er at ordstilling i GE var nokså fri, men ikke friere enn at man kan se visse tendenser: hovedsetninger er V2 (men med mange unntak som er SV eller OV), leddsetninger er OV (men med svært mange unntak som er VO). Typologisk klassifisering av språk tar utgangspunkt i deklarative hovedsetninger, så GE er klart V2 (eller V3), mens moderne engelsk er SV. Det må understrekes at moderne engelsk her skiller seg fra alle de andre germanske språkene. Faarlund og Emonds bruker da heller ikke dette som argument, men hevder at endringen fra OV til VO i leddsetninger skyldes norrøn påvirkning. Forskning (f.eks. Allens artikkel fra 2000, ”Obsolescence and sudden death in syntax: The decline of verb-final order in early Middle English”) viser at VO var svært vanlig i leddsetninger allerede i GE; i enkelte GE tekster er det til og med MER vanlig at verbet kommer før objektet i leddsetninger. Dette fenomenet skyldes altså ikke norrøn påvirkning, og strykes fra listen.

 PREPOSISJONSSTRANDING. Preposisjonsstranding er ifølge Faarlund at komplementet til en preposisjon flytter fram til den første plassen i setningen uten at preposisjonen følger med. Dette en litt snever definisjon – andre definerer det som at preposisjonen ikke kommer rett foran objektet/komplementet. Eksempler er ”This we have talked about” (i stedet for ”We have talked about this”) eller ”Dette har vi snakket om”. Faarlund hevder dette er umulig i GE. Det følgende eksempelet beviser det motsatte: And him cóm micel éaca tóAnd a great reinforcement came to them” (Anglo-Saxon Chronicle, ca. år 900). Preposisjonsstranding er altså attestert i GE, kan også henge sammen med friere ordstilling for adposisjoner, og er ikke oppstått under innflytelse fra norrønt. Fenomenet er også attestert i nederlandsk, som er et vestgermansk språk. Argumentet må strykes.

 GRUPPEGENITIVER. Dette gjelder konstruksjoner som ”kongen av Frankrikes trone”, eller ”the Duke of Gloucester’s niece”. Som nevnt i min forrige artikkel, er dette konstruksjoner som finnes i et lite antall i senere middelengelsk (ME), men som ikke blir vanlige før i tidlig moderne engelsk – altfor sent til å kunne tilskrives norrøn påvirkning. Faarlund ser ut til å være enig; argumentet strykes fra listen.

 SPLITTET INFINITIV. Her dreier det seg om konstruksjoner hvor ett eller flere ord kommer mellom infinitivsmarkøren og selve verbet: ”å ikke gjøre” eller ”to never do”. I GE brukes oftest infinitivsformen uten noen infinitivsmarkør. Det første eksemplet på en splittet infinitiv i engelsk kommer fra tidlig på 1200-tallet, men ikke i en prosatekst, så man nøler med å trekke noen konklusjoner mht. dateringen av fenomenet på grunnlag av dette eksemplet. Wycliffe (1300-tallet) bruker imidlertid splittede infinitiver ganske ofte. På 1400-/1500-tallet blir konstruksjonen av ukjente grunner nokså sjelden, men den gjenoppstår på 1700-/1800-tallet. Når konstruksjonen ikke er attestert i GE, kan det skyldes at infinitivsmarkøren som oftest ble utelatt. Man må altså finne ut når splittede infinitiver først oppstår i nordgermanske språk for å kunne si noe om eventuell språklig påvirkning i den ene eller andre retning.

 DATERING. Det gjennomgående spørsmålet eller problemet er altså dateringen av disse fenomenene, samt Faarlund og Emonds underliggende antagelse om at hvis trekket ikke er attestert i GE, MÅ det skyldes påvirkning fra norrønt, som er en non sequitur. Hvis fenomenet ER attestert i GE, kan man imidlertid ikke fortsette å hevde at det har oppstått etter innflytelse fra norrønt. Gjennomgangen over (og i kommentar 2) viser at de fleste av fenomenene som Faarlund og Emonds trekker frem altså er attestert i GE, og må strykes fra listen. I beste fall sitter man da igjen med en håndfull trekk som muligens, eller til og med sannsynligvis, finnes i engelsk som et direkte resultat av norrøn påvirkning. Det blir i alle tilfelle et alt for lavt antall til å kunne understøtte Faarlund og Emonds hypotese om at engelsk ER et nordgermansk språk.

GAMMELENGELSK DØDE IKKE UT. Det største problemet er likevel Faarlunds påstand om at GE døde ut. Det er denne påstanden som må ligge til grunn for konklusjonen Faarlund og Emonds trekker – ellers gir det ingen mening å si at engelsk egentlig er et nordgermansk språk. Som jeg allerede har påpekt, er imidlertid engelsk svært godt belagt og viser kontinuitet fra kong Alfreds klassiske vestsaksisk fra slutten av 800-tallet, via Ælfrics standard senere vestsaksisk fra begynnelsen av 1000-tallet, til de forskjellige tekstene på tidlig middelengelsk fra midten av 1100-tallet. Det fantes ikke noen standard form for skriftlig ME, så hver skrev på sin egen dialekt. Forskjellene mellom disse dialektene er svært systematiske og har sin rot i forskjeller i GE dialekter, men de er lett gjenkjennelige som ENGELSK. De fleste GE dokumentene som har overlevd er skrevet på vestsaksisk, mens GE tekster fra øst-England er så å si ikke-eksisterende. Det betyr at språket i ME tekster fra øst-England IKKE er en direkte etterkommer av vestsaksisk, og at forskjellene i ME dialekter ikke nødvendigvis skyldes norrøn påvirkning, men at de alltid hadde vært der – vi vet bare ikke helt nøyaktig hva de bestod av (når det gjelder engelsk fra East Anglia). De tidligste ME tekstene fra Danelag-området er The Ormulum og Peterborough-krøniken, begge fra andre halvdel av 1100-tallet. Språket i dem viser påvirkning fra både norrønt og fransk, men det er nå likevel umiskjennelig engelsk. Det er denne kontinuiteten som etter min mening er det viktigste motargumentet mot Faarlund og Emonds hypotese.

 LONDON OG MODERNE STANDARD ENGELSK. London var opprinnelig del av det østsaksiske territoriet, ifølge bl.a. historikeren David Nash Ford; den samme konklusjon kan trekkes på grunnlag av de språklige trekkene som tekster skrevet på Londondialekten viser. Men siden byen ligger mellom tre territorier (East-Saxon, Kentish, Anglian), er det sannsynlig at språket der alltid har hatt trekk som tradisjonelt ”hører til” forskjellige dialektområder. Men så sent som på midten av 1300-tallet var Londondialekten i hovedsak fortsatt østsaksisk (cf. Samuels’ klassiske artikkel fra 1963, ”Some applications of Middle English dialectology”). Innvandring fra østlige og sentrale deler av England i andre halvdel av 1300-tallet gjør at språket i London etter hvert får mange trekk fra ikke-saksiske dialekter (cf. Benskins artikkel ”Chancery Standard” fra 2002). Chaucers engelsk (1380-tallet) har derfor en god blanding av trekk fra ”southern”, ”Central Midlands” og ”Anglian”; men London-engelsk fra dette tidsrommet er ikke identisk med engelsk fra Danelag-området.

 Forskning har som regel til hensikt å prøve å finne svar på spørsmål eller å avdekke ”sannheten”, men hvorvidt forskning er god og relevant er i stor grad avhengig av om forskerne stiller de riktige (dvs. de interessante) spørsmålene i utgangspunktet. Og for å bringe et fagfelt videre, BØR man utfordre etablerte sannheter og gjengse oppfatninger, dvs. stille interessante spørsmål – som er nettopp det Faarlund og Emonds gjør. Dette er noe jeg også gjør i min forskning (innen engelsk fonologisk historie); vanetenkning er derfor ikke min sterke side. Men for å konkludere at historien må omskrives, må man ha svært overbevisende materiale og logisk gyldige argumenter. Så langt virker det ikke som om Faarlund og Emonds har det.

 

Gjertrud Flermoen Stenbrenden - 20. mars 2013 15:53

Fortsettelse:

 I foredraget ved UiO i fjor høst ble altså disse trekkene anført: 6. Prefikser blir partikler; 7. Bortfall av kasusmarkører i pronomen; 8. Gradbøyning av lange adjektiver; 9. Palatalisering av velarer; 10. Ingen åpne “off-glides” i diftonger; 11. Endringer i stavelsesstruktur.

 PREFIKSER BLIR PARTIKLER. Den gamle germanske måten å lage nye ord på, er å sette sammen allerede eksisterende ord eller morfemer. Slik kan et verb med generell betydning settes sammen med partikler (adverber eller preposisjoner) og få flere nye betydninger. Dette er vanlig i moderne engelsk, hvor f.eks. ”put” kan settes sammen med ”up with” eller ”off” eller ”down” og få en helt annen mening enn ”put” alene. I GE kom oftest partikkelen foran verbet i slike tilfeller; partiklene er mer som prefikser som i regelen ikke skilles fra verbet. Et eksempel er ”weorpan” (to throw), ”tó-weorpan” (to overthrow). Men det finnes eksempler allerede i klassisk GE hvor partikkelen kommer etter verbet (cf. Hiltunens bok fra 1983, The Decline of the Prefixes and the Beginnings of the Phrasal Verb in English); slike konstruksjoner blir mer frekvente i senere GE og tidlig ME. Hvorvidt dette skyldes norrøn innflytelse eller ei er vanskelig å bevise, men Allen avviser ikke tanken i artikkelen jeg refererer til i forrige kommentar.

 BORTFALL AV KASUSMARKØRER I PRONOMEN, OG BRUK AV OBJEKTSFORMER SOM SUBJEKT. Personlige pronomen er den eneste ordklassen hvor kasusmarkering fortsatt er vanlig, både i engelsk og i nordgermansk. Kasusendelser blir fra senere GE gradvis borte, og når sitt nåværende stadium i senere ME (unntatt i personlige pronomen). Dette er bare en del av en lang utvikling som startet i primitiv GE, hvor akkusativformen for pronomen generelt hadde blitt borte og hadde falt sammen med enten nominativformen eller dativformen (bortsett fra 3. person entall hankjønn). Det finnes GE tekster hvor den gamle akkusativformen ”méc” (”me”) brukes, men det er langt mer vanlig å se dativformen ”mé” brukt også for det direkte objektet. I tredje person flertall, på den annen side, har akkusativformen blitt erstattet med nominativformen; ”híe sawon híe” betyr ”they saw them”. I løpet av ME blir det av høflighetsgrunner vanlig å bruke flertallsformene i 2. person, ”gé/ye og ”you”, i stedet for entallsformene ”þú” og ”þé”, når man snakket til én person. Dette er grunnen til at entallsformene ”thou/thee/thy” gradvis forsvinner fra engelsk. Etter hvert blir ”gé/ye” og ”you” uttalt likt i trykksvak posisjon, noe som gjør at den opprinnelige objektsformen ”you” tar over helt, og subjektsformen ”gé/ye” blir borte. (I flere varianter av engelsk vokser det i dag frem nye flertallsformer, f.eks. ”yous/youse, you all/y’all”, nøyaktig for å kunne skjelne entallsformer fra flertallsformer.) Det er påfallende hvor godt bevart det GE systemet for personlige pronomen er i ME og moderne engelsk: det er stort sett bare formene i 3. person flertall som er annerledes og som er lånt fra norrønt. Bortfall av kasusendelser i pronomen kan derfor ikke skyldes innflytelse fra norrønt; det kan ikke etymologisk feil bruk av objekts- og subjektsformer heller; begge fenomen går langt tilbake, til tiden før klassisk GE. Argumentet strykes fra listen.

 GRADBØYNING AV LANGE ADJEKTIVER. I GE gradbøyes adjektiv som regel ved hjelp av suffiksene –ra og –ost/-est; av og til brukes ”perifrastiske” konstruksjoner med ”mære” og ”betst”. Dette er derfor ikke en innovasjon i ME. Men det er ikke en frekvent konstruksjon i GE, og brukes som regel bare når adjektivet er perfektumsformen av et verb, som i ”mære/betst gelæred” (”more/most learned”). I ME blir den perifrastiske konstruksjonen mer og mer vanlig. Dette tilskrives vanligvis påvirkning fra fransk, der den perifrastiske gradbøyningen er den vanligste (”plus/le plus”), fordi økningen i frekvens er spesielt merkbar etter normannerinvasjonen i 1066. Mest sannsynlig er det altså at gradbøyningen av lange adjektiver er en ”shared innovation” i engelsk og nordgermansk, mens økningen i frekvens like gjerne kan skyldes fransk som norrøn påvirkning. Argumentet strykes fra listen.

 PALATALISERING AV VELARE KONSONANTER. Fenomenet gjelder /g/ som blir [j] og /k/ som blir [tʃ] foran fremre vokaler. Men palatalisering hadde allerede skjedd i klassisk GE, FØR det skjedde i norrønt. Det er jo dette som er grunnen til at vi vet at ord som i moderne engelsk har ”hard” /sk/, /k/ og /g/ foran eller bak fremre vokaler er norrøne lån, eksempelvis ”sky”, ”dike”, ”get”. Først etterpå skjedde same type palatalisering i norsk, for eksempel i ”sky”, ”kirke”, ”gi”. Hvis et språk har påvirket et annet, må det derfor være GE som har påvirket norrønt, ikke motsatt. Fenomenet støtter ikke Faarlunds og Emonds hypotese, og strykes.

 INGEN ÅPNE ”OFF-GLIDES” I DIFTONGER. Dette trekket dreier seg om det andre elementet i diftonger (EI, ØY, AU, etc.), hvorvidt de har en åpen A-lyd til slutt. Moderne engelsk har ikke slike diftonger; det hadde ikke GE heller, selv ikke i sin primitive fase. Det er allment akseptert at diftongene som skrives ”éa” i GE hadde en midtre, sentral vokal (schwa) i utlyd. Argumentet må strykes.

 ENDRINGER I STAVELSESSTRUKTUR. Det tenkes her på såkalt kvantitetsomlegging i nordgermansk, samt lignende, men ikke identiske, kvantitative endringer i GE og ME. Kvantitet i denne sammenheng dreier seg om en lyds lengde, altså om lange eller korte vokaler eller konsonanter. I GE kan både vokaler og konsonanter være korte eller lange; en kort vokal kan kombineres med en kort eller en lang konsonant, og motsatt. I ME (1200-tallet) skjer en rekke endringer i stavelsesstruktur, bl.a. såkalt ”Open Syllable Lengthening” og ”Trisyllabic Shortening” av vokaler. Dette må ses i sammenheng med andre kvantitative endringer som starter allerede i GE og tidligere: korte vokaler blir lange foran visse stemte konsonantgrupper; lange vokaler blir korte foran ustemte konsonantgrupper; såkalt ”compensatory lengthening” av vokaler finner sted ved bortfall av konsonanter foran en vokal i trykklette stavelser, etc. Slike typer endringer var altså godt og vel underveis i GE, og ifølge Torp og Vikørs innføringsbok i norsk språkhistorie (1993), har lignende kvantitetsendringer skjedd i alle de moderne indoeuropeiske språkene i Europa. De daterer kvantitetsomlegging i norsk til perioden mellom norrønt og moderne norsk; kvantitetsendringene i engelsk må da ha funnet sted tidligere enn i norsk. Som Torp og Vikør tror jeg endringene henger sammen med det germanske trykket og forskjellene mellom trykksterke og trykksvake stavelser, og det er mest sannsynlig at endringer i stavelsesstruktur er ”shared innovations” i alle germanske språk.

 Av disse seks trekkene er det altså bare ett (prefikser blir til partikler) som KAN tilskrives norrøn innflytelse på engelsk.

 

 

 

Gjertrud Flermoen Stenbrenden - 20. mars 2013 15:55

Dette er ein  viktig diskusjon, og Stenbrenden har god kompetanse i engelsk språkhistorie. Ho nemner fleire detaljar som det er verdt å sjå nærmare på. Men for det meste snakkar vi dessverre om ulike tema. Ho argumenterer i heile dette innlegget mot noko ho oppfattar som våre påstandar om "norrøn påvirkning" på engelsk. Det overraskar meg at ho enno ikke har oppfatta at vår artikkel IKKJE handlar om norrøn påvirkning på engelsk, men omvendt: gammalengelsk påvirkning på det nordgermanske språket som utvikla seg til engelsk.  Om palatalisering av velare konsonantar seier ho for eksempel: "Hvis et språk har påvirket et annet, må det derfor være G[ammel]E[ngelsk] som har påvirket norrønt, ikke motsatt." Men det er jo nettopp det som er heile vårt poeng! Det var gammalengelsk som påverka norrønt, som så vart til dagens engelsk! Mesteparten av vår argumentasjon går på syntaks, men diskusjonen om syntaks blir rota til ved utsegner som: " hovedsetninger er V2 (men med mange unntak som er SV eller OV)". Eitt av våre punkt er preposisjonsstranding. Dette har vi definert slik at det dekkjer det relevante  fenomenet som vi vil samanlikne.  "Dette [er] en litt snever definisjonisjon", seier Stenbrenden. Kan så vera, men det var no den vi hadde bruk for i denne  samanhengen!

For at det skal vera heilt klart: Vi prøver ikkje å nekte for at middelengelsk og dagens engelsk er sterkt påverka av det vestgermanske språket gammalengelsk, eller angelsaksisk. Det skulle berre mangle! Og til slutt ei vedgåing: Utsegna om at gammalengelsk "døydde ut" førekjem ikkje i artikkelen vår. Det er ein tabloid merknad som eg burde ha halde meg for god til. Dessutan er han meiningslaus. Gammalengelsk har overlevd i form av sterke leksikalske og ein del grammatiske spor i den engelske varianten av nordgermansk!

Jan Terje Faarlund - 24. mars 2013 11:30

Dette er ein  viktig diskusjon, og Stenbrenden har god kompetanse i engelsk språkhistorie. Ho nemner fleire detaljar som det er verdt å sjå nærmare på. Men for det meste snakkar vi dessverre om ulike tema. Ho argumenterer i heile dette innlegget mot noko ho oppfattar som våre påstandar om "norrøn påvirkning" på engelsk. Det overraskar meg at ho enno ikke har oppfatta at vår artikkel IKKJE handlar om norrøn påvirkning på engelsk, men omvendt: gammalengelsk påvirkning på det nordgermanske språket som utvikla seg til engelsk.  Om palatalisering av velare konsonantar seier ho for eksempel: "Hvis et språk har påvirket et annet, må det derfor være G[ammel]E[ngelsk] som har påvirket norrønt, ikke motsatt." Men det er jo nettopp det som er heile vårt poeng! Det var gammalengelsk som påverka norrønt, som så vart til dagens engelsk! Mesteparten av vår argumentasjon går på syntaks, men diskusjonen om syntaks blir rota til ved utsegner som: " hovedsetninger er V2 (men med mange unntak som er SV eller OV)". Eitt av våre punkt er preposisjonsstranding. Dette har vi definert slik at det dekkjer det relevante  fenomenet som vi vil samanlikne.  "Dette [er] en litt snever definisjonisjon", seier Stenbrenden. Kan så vera, men det var no den vi hadde bruk for i denne  samanhengen!

For at det skal vera heilt klart: Vi prøver ikkje å nekte for at middelengelsk og dagens engelsk er sterkt påverka av det vestgermanske språket gammalengelsk, eller angelsaksisk. Det skulle berre mangle! Og til slutt ei vedgåing: Utsegna om at gammalengelsk "døydde ut" førekjem ikkje i artikkelen vår. Det er ein tabloid merknad som eg burde ha halde meg for god til. Dessutan er han meiningslaus. Gammalengelsk har overlevd i form av sterke leksikalske og ein del grammatiske spor i den engelske varianten av nordgermansk!

Jan Terje Faarlund - 24. mars 2013 11:31

Faarlund og Emonds bør i alle fall holde seg til samme historie – man kan ikke få i både pose og sekk. Enten argumenterer Faarlund og Emonds for (gammel)engelsk påvirkning på nordgermansk (som så ble til middelengelsk, ifølge dem), eller så argumenterer de for nordgermansk påvirkning på engelsk. Når Faarlund i artikler og på foredrag har lagt frem 13 trekk som engelsk har til felles med nordgermansk, og som de påstår ikke var/er mulige i gammelengelsk eller vestgermansk, sier de dermed at disse trekkene i moderne engelsk skyldes påvirkning fra norrønt. Hvis de derimot prøver å påvise engelsk påvirkning på norrønt, bør de trekke frem en liste over trekk som ikke fantes i norrønt, men som gammelengelsk og moderne engelsk har til felles, og som samtidig finnes i moderne nordgermanske språk – men bare etter innflytelse fra engelsk. Det er ikke dette Faarlund har gjort. Norrønt og middelengelsk bør i så fall være svært like, noe som ikke er tilfelle. Som jeg allerede har påpekt flere ganger: de tidligste middelengelske tekster som finnes, The Ormulum og The Peterborough Chronicle, kommer fra midt i Danelagens kjerneområde (Lincolnshire og Peterborough). Hvis Faarlunds og Emonds hypotese stemmer, burde disse to tekstene derfor vise flere nordgermanske enn vestgermanske/gammelengelske språklige trekk, men det gjør de ikke. Kontinuiteten fra tekster på sent vestsaksisk er tydelig, og mens jeg ikke forstår samtidige 1100-talls norrøne tekster (siden jeg ikke har studert norrønt), er disse to middelengelske tekstene lette å forstå. Hvis Faarlund kunne gammel- og middelengelsk, ville han ha sett dette med et øyekast.

Faarlund og Emonds skisserer altså en diakron språksituasjon i Danelagen som kan illustreres slik: gammelengelsk > norrønt > mellomengelsk. Gammelengelsk døde altså ut, men ikke før det hadde påvirket norrønt, og resultatet er middelengelsk! For noen som har studert virkelige språk, virkelig språkkontakt og virkelig språkendring, er dette lite sannsynlig. Og i alle fall døde jo ikke gammelengelsk ut i området utenom Danelagen. Mener Faarlund og Emonds altså at hele resten av England plutselig adopterte dette norrøne språket, som riktignok hadde mange engelske trekk, en gang i løpet av middelalderen? Igjen viser jeg til at de tidligste middelengelske tekstene er lett gjenkjennelige som engelsk. Det gleder meg derfor at Faarlund innrømmer at påstanden om at gammelengelsk døde ut var tabloid og meningsløs. Men paradoksalt nok slår denne innrømmelsen bena under hele hypotesen deres. For hvis gammelengelsk ikke døde ut, selv ikke i Danelagen, må det altså ha levd videre, og – som alle naturlige språk – utviklet seg. Og det er nettopp dét som er den tradisjonelle, og korrekte, historien: gammelengelsk tok opp i seg mange norrøne og franske trekk pga. sosiolingvistiske endringer, og utviklet seg til middelengelsk. Det kalles evolusjon, og har skjedd, og skjer fortsatt, med alle kjente språk (som ikke har dødd ut). Et annet poeng er at det må svært langvarig og tett språkkontakt til for at en befolkningsgruppe skal ta over et annet språk (jf. Firehundreårsnatten i Norge). Vikingenes overherredømme i Danelagen ser bare ut til å ha vart en kort stund, et par generasjoner. Denne antagelsen støttes både av samtidige beretninger om at vestsakserne sakte, men sikkert tok tilbake deler av Danelagsområdet, og av det faktum at gjenstander med norrøne inskripsjoner som er funnet i området alle er laget innen en forholdsvis kort periode, dvs. seksti år.

(For the record: Jeg regner med at uttalelsen om at jeg ”roter til” diskusjonen om syntaks ikke er seriøst ment, for hvis ikke, avslører Faarlund manglende basiskunnskap om syntaks.)

Gjertrud Flermoen Stenbrenden - 16. apr. 2013 14:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere