På ingefærjakt i tropene

Sjefen for Botanisk hage ved Universitetet i Oslo leter etter ingefær i skoger på tropiske øyer og i botaniske samlinger verden rundt. Til nå har han funnet og beskrevet mer enn 60 nye arter av ingefær.  

TIL SKOGS: Feltarbeidet i Sulawesis skoger er nødvendig for å kunne bestemme hvor, hvilke og hvor mange forskjellige arter som finnes på øya. Her får Axel Dalberg Poulsen hjelp av indonesisk botaniker og en stifinner fra lokalsamfunnet.

Du trodde kanskje at ingefær bare er den  knudrete, lille rota som ligger i butikkenes grønnsakshyller, eller det brune pulveret du putter i julekakene fra små krydderglass. Vel, du tar feil.

Ingefær tilhører en plantefamilie som omfatter minst 53 slekter og kanskje så mange som to tusen arter. I denne kjempestore familien hører også kardemomme og gurkemeie til. Felles for dem alle er at de har en jordstengel – som vi kjenner fra ingefærrot – og at de inneholder eteriske oljer, sier Axel Dalberg Poulsen. Han er fra Danmark og kom til Botanisk hage, Naturhistorisk museum, fra Royal Botanic Garden i Edinburgh for to år siden. Ingefærjakten har han drevet i mange år – og på mange steder – deriblant i Ecuador, Uganda, Kongo, Thailand, Malaysia, Indonesia, Papua Ny Guinea og Salomonøyene. På en nylig ekspedisjon jaktet han ingefær på ti øyer i det vestlige Stillehavet, i om-råder hvor bare få botanikere har funnet veien.

– Ingefær er en svært viktig komponent i tropisk regnskog; i alle verdens tropeskoger finnes det minst et par arter. Allikevel er den lite undersøkt. Boken til bruk for å bestemme de ulike artene, er simpelthen ikke skrevet. Vi vet derfor ennå ikke hvor mange forskjellige arter av ingefær som finnes på kloden, hva som er de korrekte, vitenskapelige navnene deres eller hvor utbredt de forskjellige artene er, erkjenner Axel Dalberg Poulsen.

Selv bidrar han sterkt til tropeskogenes store flora: På skrivebordet sitt i det vakre Palmehuset ligger hans egen, og helt nye og omfattende bok om ingefær, med hundrevis av bilder av de skjønneste blomster. I boken beskriver han 36 nye arter for vitenskapen, forteller hvordan man kjenner forskjell på dem, og opplyser om artenes lokale navn og anvendelser. Boken inneholder dessuten informasjon om den enkelte artens utbredelse, og forfatteren har også vurdert om arten er truet.

Blomstrer kun få timer

INGEFÆR tilhører en plantefamilie som trolig omfatter hele to tusen arter. Bildet viser en ny art fra Sulawesi som Axel Dalberg Poulsen nylig har beskrevet for vitenskapen.


Den erfarne botanikeren vedgår at jakten på ingefær kan være ganske utfordrende:

– Noen av ingefærartene har blomsten i toppen av det bladbærende skuddet åtte-ti meter over bakken, mens andre nærmest gjemmer blomstene sine i jorda så de er vanskelige å finne. Vi skal ha litt flaks også, for ingefærblomsten er åpen bare få timer før den lukker seg og visner. Og blomstene trenger vi for å kunne avgjøre hvilken art av inge-fær vi har med å gjøre. Når vi ikke finner bloms-ten, samler vi gjerne frø, tar disse med oss hjem og forsøker å få dem til å spire, vokse og blomstre i veksthus – så vi til sist kan bestemme arten.

På feltarbeid i tropiske strøk jobber Axel Dalberg Poulsen nært med lokale botanikere. De bruker både småfly og motordrevne bananbåter, men aller mest bruker de beina. Dansken medgir at mange av turene har vært ganske strabasiøse; opp bratte, skogkledte vulkaner og langs tett bevokste floder. Tunge sekker med plantemateriale må fraktes på ryggen, ofte over store avstander.

– Hver gang vi finner en blomstrende ingefær, fotograferer vi alle detaljer av blomsten før den puttes på sprit. Vi tørker de ofte flere meter lange bladene i gamle aviser – det er en kunst! Vi tar mange mål og beskriver alle detaljene som ikke kan ses på tørket eller spritlagt materiale. Dess-uten registrerer vi de lokale navnene – hvis de har noen, og hvordan de ulike artene blir brukt.

Plantens dna


Forskerne tar også prøver av plantens arvemateriale.
 

– En ørliten bit av bladet er nok til å utvinne plantens dna og finne baserekkefølgen for en bestemt del av arvematerialet – plantens ‘strekkode’. De molekylære dataene gjør oss i stand til bedre å forstå slektskapet mellom alle ingefær, hvor gamle de ulike artene er og dermed hvordan de har utviklet seg. Med disse metodene kan vi tidfeste hvor mange millioner år det er sid-en en plantegruppe koloniserte en øy.

Detektivarbeid. Botanikeren understreker at de moderne teknikkene på ingen måte kan erstatte arbeidet med å identifisere, beskrive og klassifisere plantene basert på ytre kjennetegn – arven fra Carl Linné.

– Det er ofte en stor utfordring å finne de rette navnene på plantene vi har funnet. På Sulawesi og Papua Ny Guinea har det knapt vært samlet inn materiale siden europeiske botanikere gjorde det for hundre år siden. Beskrivelsene deres av mange nye arter av ingefær gikk tapt da det store herbariet i Berlin ble bombet under andre verdenskrig. Når jeg likevel har greid å sette navn på flere av plantene, kjennes det som en stor triumf. Jeg ser på meg selv som en botanisk detektiv; jeg leser støvete reisedagbøker, studerer gamle kart og tyder snirklete håndskrift – på mange språk.

Levestedene truet


Botanikeren mener at Naturhistorisk museum har en viktig oppgave i å dokumentere det biologiske mangfoldet.

– De naturlige levestedene for mange tropiske planter er truet. Skogene ødelegges – og det skjer fort. Det er et kappløp med tiden å forstå plantemangfoldet – før plantene blir utryddet fra jordens overflate. Vi må derfor ganske raskt finne ut hvor de mest interessante artene vokser og forsøke å sikre disse områdene. På den måten kan botaniske hager og naturhistoriske museeer over hele verden bidra til at de beste beslutningene treffes for å ta vare på naturmangfoldet.
 

Av Trine Nickelsen
Publisert 21. feb. 2013 13:34 - Sist endret 21. feb. 2013 13:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere