Speideren – mellom slyngel og soldat

Idealet for den gode borger – eller den gode gutt – er den gode soldat.

«En speider smiler og plystrer under alle forhold. Når han mottar en ordre, skal han adlyde muntert og villig, og ikke sakte og nedslått.» Slik lyder § 8 i Robert Baden-Powells speiderlov.

Hvordan hindre at gutter i slyngelalderen sklir ut og blir døgenikter, pøbler og slappfisker uten mål og mening – men isteden utvikler seg til gode, stolte, selvhjulpne, initiativrike og veltrente menn som kan tjene folk og fedreland – kort sagt bli gangs mennesker? Robert Baden-Powell, generalløytnant og nasjonalhelt etter Boerkrigen, hadde oppskriften: Slipp barna ut i naturen og la dem få gjøre sine egne erfaringer.


I 1907 samlet Baden-Powell 22 gutter, også arbeiderklassebarn, på en øy og prøvde ut sine ideer om speiding for barn – med revelje, flaggheising, oppsetting av telt, sporsøk, krigsleker og samling rundt leirbålet. Leiren ble svært vellykket og regnes som starten på speiderbevegelsen. Men da han året etter utga Scouting for boys, en instruksjonsbok for speiding, kunne han umulig ha forestilt seg hvilken eventyrlig suksess boken – og bevegelsen – skulle bli: Speideren ble snart verdens desidert største ungdomsbevegelse og boken den fjerde mest solgte i verden.
 

Ideologien bak
 

ALDRI GRÅTE: - Noe av det mest oppsiktsvekkende med bevegelsens ideologi er kravet om alltid å skulle være glad, alltid å ta motgang med godt humør, sier Espen Schaanning. (Foto: Trine Nickelsen)

– Utbredelsen til tross; det fins lite forskning på fenomenet der ungdom og voksne frivillig kler seg i kortbukse og uniform, vender byen ryggen for deretter som best de kan å klare seg i skog og villmark, med knapt et eneste moderne hjelpemiddel for hånden. Det er stort sett bare aktive speidere som har skrevet om speiderbevegelsen, og de mangler kritisk distanse, konstaterer Espen Schaanning, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Selv har han gransket alle Baden-Powells skrifter og sett etter ideologien som ligger nedfelt der.
 

– Baden-Powell var ingen teoretiker, men drar likevel veksler på tidligere, pedagogisk tenkning. Han virkeliggjør Rousseaus idé om at barnet trives og lærer best når det får gjøre sine egne erfaringer i møte med naturen. Gjennom oppdragelsen i skog og mark skaper speiding nyttige og lydige borgere for staten.


Metodene finner Baden-Powell i militæret. – Uniformer, revelje, flaggheising, oppstilling, marsjering, tropper og patruljer – hele dette apparatet skulle guttene kjøres igjennom for å lære disiplin, lydighet og offervilje. Idealet for den gode borger – eller den gode gutt – er den gode soldat. Derfor er da også arbeidstittelen på boken jeg skriver om den norske speiderbevegelsen, Barnesoldatene – ikke fordi barna skal ut og krige, men fordi den gode borgeren er som soldaten, preget av de samme holdningene. Full lojalitet, ubetinget lydighet, og streng disiplin er ufravikelige normer. Baden-Powell grunnla speideren på kristen tro, men var mest opptatt av at alle måtte ha en tro, og var derfor åpen også for andre religioner.
 

Selvdisiplin
 

Selve kjernen i speiderbevegelsen er selvdisiplinen, mener Schaanning. Barna skal læres opp til å klare seg selv og beherske seg selv. Hver enkelt har plikt til å utruste seg selv fysisk og psykisk og på den måten bli i stand til å tjene andre.
 

– Noe av det mest oppsiktsvekkende med bevegelsens ideologi, er kravet om alltid å skulle være glad, alltid å ta motgang med godt humør. Dette gjelder helt ned til ulvungenivå, altså fra seks års alder, forteller Schaanning. I Ulvehåndboka står det: «… ulvunger smiler alltid, og hvis de er i vanskeligheter, smiler de alltid og overvinner vanskeligheten. Det er hva våre soldater og sjømenn gjorde under krigen. Så jeg er sikker på at en ulvunge kan gjøre det. For ikke lenge siden ble en meget ung gutt som het Francis Palmer, som var ulvunge i 18. Bristol gruppe, påkjørt av en bil. Hans venstre fot ble brukket på to steder og hele den ene siden av ansiktet kuttet opp. Gutten hadde selvsagt store lidelser, men til doktorenes og sykepleierskenes store forbauselse gråt han ikke eller klaget ikke over smerter. En av doktorene spurte ham hvorfor han var så tapper. Han svarte: Jeg er ulvunge og derfor må jeg ikke gråte.»
 

– Dette sier noe om i hvilken ekstrem grad Baden-Powell tror det er mulig for den enkelte selv å ta tak. Er du fattig, er det primært din egen feil, for det finnes alltid måter å tjene penger på. Og er du syk, må du også skylde deg selv, for da har du ligget i trekk eller gått med våte bukser. Det ligger en tydelig liberalistisk ideologi i bunnen. Det er interessant, for speiderbevegelsen framstår som apolitisk. Men så er det altså en filosofi her, som hører hjemme på høyresiden. Ideologien om å være selvhjulpen og ikke ligge andre til byrde, har speiderbevegelsen fremdeles.
 

Fred nedenfra
 

Baden-Powell skapte speiderbevegelsen for å styrke og utvide det britiske imperiets herredømme. Men når denne offisielle speiderideologien ikke lenger var akseptabel, og speiderguttene ikke lenger skulle lære å skyte med gevær, ble imperialismen erstattet av en form for patriotisme som det var mulig for speidere i forskjellige land å identifisere seg med. – Patriotismen og nasjonalismen som ligger i bunnen av bevegelsen, er svært sterk, mener Schaanning.


Etter hvert vokste det fram en forestilling om at speiderbevegelsen skulle være en fredsbevegelse. – Speideren skulle bidra til å hindre krig gjennom forbrødring på tvers av landegrensene. Det er altså snakk om en fredsbevegelse bygd nedenfra: fredsarbeid er noe personlig, noe som må skapes mennesker imellom.
 

Schaanning peker på at Baden-Powell ikke var noen pedagog i utgangspunktet. Etter hvert ble imidlertid opplegget hans, som bygde på erfaringer fra eget militært liv, omgjort til en bestemt, pedagogisk ideologi: barn og unge skal lære gjennom praktisk, lystbetont erfaring, learning by doing.
 

– Ungdommen skal oppdras på en arena skarpt adskilt både fra skole og familie, men som møter de unge der de er. Som vi ser, har speiderbevegelsen, på noen punkter, endret seg i løpet av 1900-tallet. Like fullt er kjernen fremdeles den samme som i 1907, konstaterer idéhistorikeren.

Av Trine Nickelsen
Publisert 14. mars 2013 09:28

Det er interessant å se en idehistorisk tilnærming til speiderbevegelsens opprinnelse. Det Schaaning her først og fremst viser, er vel at Baden-Powell i sterk grad var preget av den victoria-tiden han selv vokste opp i og av idealene fra eliten i det britiske imperiet, ikke minst knyttet til soldatlivet. At speiderbevegelsen fortsatt har spor av dette, er det ikke tvil om: Speiderskjorte og speiderhilsen er en sentral del av speidernes symbolverden.

Men fra dette kan det virke som (i artikkelen her, jeg har ikke lest boka) at Schaaning slutter i overkant raskt fra 1907 til det 21. århundret. Når han, med god grunn, etterlyser speider-forskning med distanse til bevegelsen, later det til at empirien er helt utenfor blikkfeltet. Vel så interessant som studier av speidernes tekster vil det være å undersøke speiderhverdagen for barn og ungdommer i Norge (og andre land) i dag. Da tror jeg ikke uten videre man finner en glorifisering av soldat-idealer og promotering av høyreorientert liberalisme, verken i teori eller praksis.

Selv bruker jeg av min knappe fritid til å organisere speiderarbeid for ca 60 unger i alderen 8 til 12 år. Hvorfor? Fordi jeg ser at ungenes fritidstilbud mangler det speideren tilbyr. De som har musikalske evner, har gode tilbud i korps og kulturskole, og mange samles om idrettslagets aktiviteter på ski og med ball. Konkurranse står i sentrum. Fra 10 års alder er det trening to ganger i uka. Den som ikke henger med, er ute. Når jeg følger sønnen min til fotballtrening ser jeg et regime av streng disiplin, orientering om resultater og identitetsbygging knyttet til fotballuniformens farger. For foreldrene er det en uendelig serie dugnader for å skaffe inntekter til kostbart utstyr.

I speideren tilbyr vi noe annet: Her er fokus på samarbeid og innsats heller enn resultat. Her er varierte aktiviteter som ikke forutsetter store evner på et bestemt område. Her er ledere med et verdisyn som ser etter hva det enkelte barnet trenger. Når vi har «global-aksjon» snakker vi om og viser bilder av speidere i mange land, av mange religioner og snakker om fellesskap på tvers av grenser. Idealer om enkelhet gjør at ustyrspresset er lavt og kontingenten og foreldreinnsatsen er på et nivå som gjør at alle kan delta.

Empirisk forskning som kan underbygge eller avkrefte det subjektive bildet jeg gir her, vil gi et vel så verdifullt innblikk i dagens speiderbevegelse som de lange linjer tilbake til Baden-Powell.

Vebjørn Horsfjord - 18. mars 2013 08:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere