Store språkendringer i Europa

I takt med en stadig økende globalisering vil behovet for små lokale identiteter vokse sterkere frem. Det kan resultere i flere nye europeiske språk i fremtiden, mener professor i slaviske språk.

RUSINSK: Det var særlig etter kommunismens fall i 1989 at nye språk blomstret opp. Rusinsk er et av dem, og det tales i dag i Øst-Slovakia, Ukraina, Polen og Serbia. (Foto: Wikipedia)

Hørt om vepsisk, rusinsk eller polesisk? Hva med livisk? I dag finnes det mellom 80 og 140 ulike språk i Europa, avhengig av hvor Europas grenser settes. Det nøyaktige tallet er vanskelig å fastslå ettersom språk også dør ut og nye kommer til. Ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk sitter professor Jan Ivar Bjørnflaten og fordyper seg i språk som andre knapt har hørt om.

Storfamilien i Europa


Språk blir som regel delt inn i grupper etter deres genetiske slektskapsforhold. I Europa finner vi tre store språkfamilier: De romanske språkene, som springer ut fra latin, de germanske språkene, hvor man finner norsk, engelsk, hollandsk og tysk, og den tredje store gruppen som er de slaviske språkene. Russisk hører til den sistnevnte gruppen, som professor Bjørnflaten har forsket på i flere årtier.
 

- Vi kan på en måte si at Europa er delt opp i tre hoveddeler: Den østlige delen er slavisk, den nordlige delen er germansk og den sydvestlige delen romansk. Og alle disse tre gruppene inngår i den store språkfamilien som vi kaller for indoeuropeisk, sier han.
 

Et paradigmeskifte
 

Tradisjonelt har språkforskerne vært opptatt av hva som skilte de ulike europeiske språkene fra hverandre. På 90-tallet, etter Berlin-murens fall og utvidelsen av EU, oppstod det imidlertid langt på vei et paradigmeskifte, særlig innenfor forskningsmiljøer i Tyskland, hvor det nå ble interessant å studere likhetstrekkene mellom de europeiske språkene på tvers av de ulike språkfamiliene.


- Det ble lansert et omfattende forskningsprosjekt, Eurotyp, hvor forskere satte opp en rekke kriterier for fellestrekk og undersøkte likheter mellom de europeiske språkene uavhengig av språkfamilien de tilhørte. Forskerne fant ut at de europeiske språkene har en rekke fellestrekk som de ikke kan ha nedarvet, men som de må ha utviklet i kontakt med hverandre i århundrenes løp, forklarer Bjørnflaten.
 

Likhetstrekkene er både morfologiske, altså hvordan ordene blir bøyd, og syntaktiske; hvordan setningene er bygd opp. De germanske og romanske språkene i Europa har for eksempel en bestemt og en ubestemt artikkel. Et annet likhetstrekk er at mange språk har en fortidsform som uttrykkes med et verb som betyr å ha. Jeg har spist på norsk, I have eaten på engelsk, Ich habe gegessen på tysk og io ho mangiato på italiensk.
 

- Disse fellestrekkene har gitt forskerne en ny og dypere innsikt i hvordan språk utvikler seg. Det er også et tegn på at Europa har vært mer knyttet sammen enn tidligere antatt. Således er et helt nytt forskningsfelt lansert: Eurolingvistikk.
 

En del forskere mener til og med det kan være mulig å basere en ny europeisk identitet på likhetstrekkene mellom språkene; et europeisk språkforbund om du vil, hvor de genetiske slektskapsforholdene oppfattes som mindre viktige enn de likhetstrekkene språkene ellers har.

PROFESSOR JAN IVAR BJØRNFLATEN tror de europeiske språkene vil fortsette å nærme seg i fremtiden. (Foto: Camilla Smaadal)

Språkdød utenfor vår egen stuedør
 

Bjørnflaten tror de europeiske språkene vil fortsette å tilnærme seg hverandre i fremtiden, men understreker at det også finnes en del truede språk i Europa – som er i ferd med å dø ut.
 

- Vi tenker gjerne at det er eksotiske språk i Afrika og Asia som dør ut, men språkdød skjer også utenfor vår egen stuedør. Flere finsk-ugriske språk i Østersjøområdet er nå i ferd med å forsvinne, slike som livisk som tales i Latvia, vepsisk nord for St. Petersburg og votisk like øst for grensen mellom Estland og Russland, eller nedre-sorbisk i Tyskland, som tales 100 km sørøst for Berlin.
 

At enkelte språk dør ut, har både sin historiske og geografiske forklaring. Som regel forsvinner små språk fordi talerne av minoritetsspråk blir tospråklige, og etter hvert går over til å bruke majoritetsspråket i området, dersom det ikke finnes noen ildsjeler som jobber for å holde småspråkene i live. 
 

- Språk er identitet og bærer med seg mye historie, så det oppleves som et tap å se et språk forsvinne, erkjenner Bjørnflaten.  
 

Rusinsk og polesisk på fremmarsj
 

Samtidig som enkelte språk er truet og ikke kan la seg redde, ser lingvistene også at nye språk er i fremmarsj. Det var særlig etter kommunismens fall i Øst-Europa i 1989 at nye språk blomstret opp.  
 

- I kommunismens tid var det styresmaktene som bestemte hvilke språk som skulle gjelde som språk. I dag er det folket selv som bestemmer. Man ser gjerne at behovet for en egen lokal identitet blir større ettersom grensene flyter mer ut i Europa. Språk er som kjent identitet, og mange føler et behov for å skape sin egen lokale identitet, som et forsøk på å skille seg ut fra majoriteten, sier Bjørnflaten.
 

- Rusinsk har for eksempel fått et voldsomt oppsving etter 1989. Det er et slavisk språk i nær slekt med ukrainsk og snakkes i Øst-Slovakia, Ukraina, Polen og i Vojvodina i Serbia. Selv hevder rusinske organisasjoner at det finnes mer enn én million rusiner i verden. Under den kalde krigen var dette språket definert som ukrainsk i den sovjetdominerte delen av Øst-Europa. Det var derfor utenkelig at dette språket kunne få en oppblomstring under den kalde krigen, slik vi ser det i dag, legger han til.
 

Et annet og mer ukjent språk som vokser frem i Europa i disse dager, er polesisk, som tales i grenseområdet mellom Hviterussland og Ukraina. Polesiere forsøker nå å lage sitt eget skriftspråk.
 

- Tilsvarende initiativer og forsøk ser vi også i dagens Polen, hvor schlesisk i grenseområdene mot Tsjekkia og Slovakia er i ferd med å få offisiell status. Også språklandskapet i Norge er i ferd med å endre seg. Ta for eksempel finsk, som tidligere var et innvandrerspråk, men som nå er blitt et etablert minoritetsspråk. I årene fremover tror jeg vi kan få langt flere minoritetsspråk i Norge enn vi har i dag.

Av Camilla Smaadal
Publisert 12. aug. 2013 12:28 - Sist endret 12. aug. 2013 12:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere