En annen dans

Oklahoma! Kiss me, Kate, West Side Story, Martha Graham Dance Company. Amerikanske impulser kom til å forme norsk scenedans i langt sterkere grad enn vi har trodd.

HVIT PROPAGANDA: Martha Graham var en svært aner-kjent danser og koreograf, og dansekompaniet hennes ble av den amerikanske regjeringen sendt på flere store turneer i verden – også til Norge. 

Etter andre verdenskrig flyttet verdens dansesentrum seg fra Paris til New York: Klassisk ballett, jazzdans og moderne dans – amerikanerne dominerte alle disse formene for profesjonell scenedans i tiårene etter 1945.

Norge, mer enn mange andre land – blant dem nabolandet Danmark – var særlig mottakelig for den amerikanske kulturpåvirkningen innen dans. Hva kan forklare dette? Og hva kom denne påvirkningen til å bety for vår egen dansekunst?

Spørsmålene stiller stipendiat i historie, Sigrid Øvreås Svendal ved Universitetet i Oslo. Hun viser til at impulsene fra USA var på sitt sterkeste i en periode da vår egen kunstdans forsøkte å finne sin form, men ennå ikke hadde rukket å befeste sin stilling.

– Norsk dans var i støpeskjeen på 1950-tallet og hadde ikke posisjonert seg som noen selvstendig kunstart. Scenedansen manglet både anerkjennelse og offentlig støtte.

Svendal mener at Norges korte dansetradisjon bidro til å forsterke påvirkningen, og at dette skiller oss fra våre naboland.

– Sverige og Danmark kan vise til en flere hundre år lang dansetradisjon: De fikk sine nasjonalballetter på 1700-tallet – Norge først i 1958. Særlig Danmark, som har en distinkt egen tradisjon, har vært opptatt av å videreføre denne, og har derfor vært mer proteksjonistisk. Sverige har i større grad klart å stimulere egne krefter i møtet med amerikanske impulser.

 

Propaganda

Den unge historikeren er opptatt av hvordan dans fikk en plass i den kalde krigens kultur – i rivaliseringen mellom supermaktene. Flere av impulsene som kom til Norge, var en del av det amerikanske kulturdiplomatiet.

– Kulturdiplomatiet hadde åpenbart et politisk mål. Regjeringen i USA sendte sine beste dansekompanier ut i verden som del av et større propagandaapparat. Hensikten var å påvirke folk, vinne hearts and minds. Den amerikanske moderne dansen skulle symbolisere et idealbilde av det amerikanske samfunnet; fritt, åpent og demokratisk.

Svendal viser til at det er de lavkulturelle uttrykkene fra USA som har fått mest oppmerksomhet i forskning og media.

– Men påvirkningen var stor også innen såkalt høykultur. Den amerikanske regjeringen ønsket å motvirke det negative omdømmet amerikansk kultur hadde fått gjennom populær- og massekulturen, sier hun.

– Vi tenker at den klassiske balletten er importert fra Russland og Frankrike, men ser vi på koreografene, viser det seg at svært mange av dem er amerikanere. Moderne og postmoderne dans presentert på alternative scener i Norge og andre land i Europa, var direkte inspirert av det som skjedde i USA, som frigruppene som etablerte seg på 1970-tallet.

 

Ikke opptatt av politikk

At det fantes en kobling mellom den amerikanske regjeringen og gjestespillene som besøkte Norge, hadde lite å si for de fleste, viser samtidens aviser.

– Det å få oppleve anerkjente, toneangivende dansekunstnere fra USA, var det viktige, og takknemligheten var stor. Det skjedde så lite på hjemlige scener, og vi kan ikke klandre folk for at de ikke var kritiske til propagandaen. Her fikk de noe de ellers ikke ville fått: toppsjiktet i amerikansk kunst, påpeker Svendal.

Mange dansekompanier gjestet Norge, men ingen musikaler kom som en del av det amerikanske kulturdiplomatiet. Ikke desto mindre var det nettopp musikalene som var de aller mest populære.

– Musikalene fra USA dominerte de store teaterscenene i landet etter 1945, og ble snart enorme suksesser, både i publikum og penger. Formen var moderne, og tematikken var mer gjenkjennelig enn i de europeiske operettene med sine grever, baroner og wienervalser. Dans, sang og skuespill var, til forskjell fra tidligere, integrerte deler i handlingen. Musikalene ble forsøkt kopiert så nøyaktig som mulig. Ja, faktisk stjal teatrene i Skandinavia de beste regi- og koreografi-ideene uten å betale for dem, og uten at det ble oppdaget av opphavsmennene, forteller Svendal.

 

Amerikanisering?

Kulturpåvirkningen fra USA var i tiårene etter andre verdenskrig svært sterk, og er ofte blitt definert som amerikanisering. Men er begrepet treffende?

Amerikanisering er forbundet med noe som er påtvunget, uønsket og som har negative virkninger. I Norge var mange skeptiske til påvirkningen fra amerikansk kommersiell kultur, og fryktet at egen kultur skulle gå tapt. Den amerikanske scenedansen fikk stor tilslutning, og det ser ut til at de amerikanske impulsene virket hemmende i utviklingen av et egenartet norsk danseuttrykk. Men påvirkningen kom ikke som følge av tvang, understreker Svendal. Tvert imot: De amerikanske musikalene ble invitert inn og iscenesatt av skandinavene selv. Etter hvert eksperimenterte man med sjangeren, og egne norske musikaler ble skapt, som «Bør Børson Jr.» i 1974, basert på en roman av Johan Falkberget. Norsk kultur, amerikansk form.

 

Inspirert, ikke ødelagt

Den viktigste årsaken til at dansene slo an, mener historikeren, var deres tempo, rytmer, form og energi – alt i sterk kontrast til tidligere dansestiler.

– Det finnes ingen eksempler på at amerikanske dansestiler var uønsket eller at man forsøkte å motstå dem. Heller var det slik at inspirasjon ble oppsøkt. Mange norske dansekunstnere valgte å studere i USA, hvor den nyskapende kunsten ble til. Det er ikke tvil om at den norske scenedansen utviklet seg som følge av denne påvirkningen, understreker Svendal. Årene 1945 til 1975 var den perioden da norsk scenedans fant sin form, den amerikanske innflytelsen fikk derfor stor betydning for den norske dansen.

– Selv om bildet i dag er mer sammensatt og ikke så entydig dominert av USA, kan vi fortsatt si at den amerikanske påvirkningen er til stede.

 

Av Trine Nickelsen
Publisert 16. okt. 2013 13:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere