Stormorken syndrom: Løste gåten etter 27 år

Lege og professor Helge Stormorken (90) ga for et kvart århundre siden navn til sykdommen Stormorken syndrom. At det skulle bli genforskerkolleger ved hans eget Oslo universitetssykehus som til slutt fant den genetiske forandringen som forårsaker syndromet, var langt fra opplagt.

SYNDROM: Gutten som veltet på sykkelen da han var 4 år, er her fotografert som 11-åring. Han er nå en mann i 40-årene. Et karakteristisk kjennetegn ved Stormorken syndrom er de små pupillene, som ikke er i stand til å utvide seg.  Foto: Tobias Gedde-Dahl jr./Rikshospitalet. Bildet er gjengitt med tillatelse.

Jeg hadde ikke så mye håp om at noen ville løse gåten i min tid, sier Helge Stormorken til Apollon. Forskningsartikkelen om genfunnet er nylig blitt sendt inn til publisering. Stormorken står som medforfatter.


4-åring på sykkel


1974 velter en 4-årig guttunge på sykkel i Oslo. Gutten blir etter hvert innlagt på Ullevål sykehus. Helge Stormorken er leder for universitetets Institutt for tromboseforskning og konstaterer at både gutten og moren hans har lett for å blø. Han legger også merke til noe annet: 4-åringen har ekstremt små pupiller. Pupiller som ikke blir større i svakt lys.

I 1985 publiserer Helge Stormorken en artikkel i tidsskriftet Clinical Genetics. Han antar at det som blir hetende “Stormorken syndrom”, må skyldes en arvelig defekt. Symptomene spenner vidt og sammenhengen mellom dem er mildt sagt uklar. Pasienten blør lett, han plages av hodepine, har leggkramper (beina stivner), har pupiller som ikke utvider seg (og dermed svært dårlig mørke-syn), har flassende hud, har ingen milt – og er dyslektiker.

Sent på 1990-tallet påviste professor Geir E. Tjønnfjord ved Oslo universitetssykehus enda en pasient med Stormorken syndrom, og etter hvert dukker det opp en familie i Japan, og en pasient i Frankrike.

I 2002 skriver Helge Stormorken en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening. Han påpeker at alle pasientene har små avvik i kroppens verdier av kalsium. Stormorken antyder igjen at det må dreie seg om en arvelig genfeil, siden både han og japanske kolleger mener å kunne konstatere lignende symptomer hos pasienter i to familier. Stormorken peker i artikkelen på at menneskets genom er blitt kartlagt (år 2001) og at dette kan åpne en mulighet for å finne genfeilen, og at man kanskje kan utvikle medikamenter eller på andre måter rette opp feilen.
 

2012

Laboratoriebygningen på Oslo universitetssykehus har fått de første maskinene i Norge som kan kartlegge et helt menneskegenom (drøyt 20 000 gener) på få dager. På et kontor i første etasje sitter genetikeren Eirik Frengen. Det var han, sammen med Doriana Misceo og et par andre kolleger ved Ullevål, som en dag sto og kikket på prøve-resultater de hadde liggende på en pult foran seg.

De forsto at de hadde funnet årsaken til Stormorken syndrom.

– Vi begynte letingen for 20 år siden. Da hadde vi to hypoteser om hva som kunne være årsaken til et syndrom med så sprikende symptomer. Syndromet kunne skyldes feil i flere gener. Alternativ-hypotesen var at en feil i ett enkelt, viktig gen påvirket mange ulike prosesser i kroppen, forteller Frengen.
 

En norsk oppdagelse

At det skulle bli en forskergruppe ved Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo som fant årsaken bak Stormorken syndrom, var på ingen måte opplagt. Tvert imot. I vår tid er det gjerne forskere ved ressurssterke amerikanske institusjoner som står i spissen for oppdagelser som dette. Om norske forskergrupper spiller en rolle, er det ofte som deltakere i større internasjonale prosjekter. Slik er det ikke denne gangen. En stor forskergruppe i Oslo fant mutasjonen og publiserer studier av effekten av denne. Men det hører med at en amerikansk forskergruppe parallelt med forskerne i Oslo publiserer tilsvarende funn.

– Hvordan fant Ullevål-forskerne svaret på Stormorken syndrom?

– Dette har vært en detektivjobb med omfattende genetisk kartlegging. Det var da vi fikk mulighet til å sammenlikne alle genene i den ene norske pasienten med genene hos den syke moren hans, at vi gjorde store framskritt. Sekvenserings-jobben ble gjennomført ved Norwegian Sequencing Centre, som er et nasjonalt senter for dypsekvensering (se faktaboks). Da vi søkte etter genvarianter hos pasienten som ikke finnes i foreldrene, satt vi til sist igjen med om lag 50 interessante gener. I fortsettelsen lette vi etter varianter i disse genene hos pasienten fra Frankrike.

Og da var det at Ullevål-forskerne oppdaget eksakt den samme mutasjonen hos den norske og den franske pasienten. Rett etter ble Oslo-gruppen kontaktet av amerikanske forskere som hadde funnet det samme hos to Stormorken-pasienter.


Fra evolusjonens morgen

 – Mutasjonen som ble funnet, er nyoppstått i en av pasientene i hver av de fire familiene, og i to av familiene er mutasjonen nedarvet videre til neste generasjon, forteller Frengen.

Genforskere er de siste årene blitt stadig mer klar over hvor vanlig det er med slike nyoppståtte genmutasjoner.

– Her har feilen oppstått i ett enkelt gen. Det er ingen stor feil. Men dette genet kontrollerer viktige prosesser i kroppen. Feilen som er oppdaget, gir identiske symptomer hos pasienter i Norge, Frankrike, Japan, USA og Sveits. Vi har i flere år forstått at dette hadde å gjøre med reguleringen av kalsiumnivå. Nå er det bekreftet.

Genet som er forandret i pasienter med Stomorken-syndromet, koder for et protein som har vært ganske uforandret igjennom evolusjonen. Proteinet er svært likt i alt fra mennesker til fugl og fisk.
 

Bløderparadokset

Nå spør Ullevål-forskerne seg hvordan en tilsynelatende liten feil i ett enkelt gen kan få så store konsekvenser i kroppen vår. Trolig er det slik at genet må se ut akkurat slik det gjør, ellers går det galt.

– Feilen i proteinet som genet koder for, gjør at pasientens blodplater lett klumper seg sammen. Det logiske kunne derfor vært at pasienten fikk blodpropp. Men i stedet blir de blødere. Dette er jo et paradoks. Forklaringen er, vet vi nå, at klumpene som blir dannet, sitter så dårlig sammen.

Årsaken til at milten forsvinner og at pupillene ikke utvider seg, er spørsmål Ullevål-forskerne ikke kan gi et fullgodt svar på. I sommer har forsk-erne fått forsøksmus som har genet til Stormorkendefekten. Nå kan de lettere fortsette jakten etter svar på flere av de ubesvarte spørsmålene.
 

Hjelpe pasientene

Ullevål-forskerne vet foreløpig heller ikke om de kan gjøre noe for Stormorken-pasientene.

– Selv om vi dessverre ikke kan gjøre så mye for pasientene foreløpig, så er funnet av genfeilen viktig. Det samme er forskningen rundt miltforsvinningen. Begge deler kan bringe oss videre innen forskning på tilstøtende områder, og kan gi viktig kunnskap både om sykdommer som osteoporose (benskjørhet) og ulike kreftformer, sier Frengen. 

Av Bård Amundsen
Publisert 16. okt. 2013 14:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere