Colombias urettferdige vei

Mulighetene for demokrati og rettferdighet er gang på gang blitt skuslet bort under byggingen av den colombianske nasjonen. Ny bok åpner for å tolke Colombia på nye måter. 

PARODI: Den colombianske forfatteren Gabriel Garcia Màrquez kritiserer staten gjennom å parodiere den. 

Nasjonale og internasjonale medier fremstiller Colombia som et land i sosial og politisk konflikt, et land der væpnede grupper forårsaker vold og død. Samtidig har landet stabil økonomi og relativ vekst. Det går bedre og bedre for Colombia, men det blir stadig vanskeligere å leve der, konstaterer Nelson González-Ortega. Han er professor i spanskspråklig litteratur ved Universitetet i Oslo.

Nå har han skrevet en bok der han analyserer hvordan intellektuelle i Colombia gjennom det nittende århundre dannet bilder av landet, nasjonen og staten, og der han også gransker forholdet mellom historie og litteratur: Colombia. Una na- ción en formación en su historia y litteratura (sig los XVI-XXI).

Kjent historie

Colombianere flest opplever ingen rettferdig fordeling av de veldige naturressursene og rikdommene i det store landet. Et fåtall rike mennesker nekter å dele godene. Denne smertefulle politiske og økonomiske utestengingen som var, og er, hverdagen for mer enn 45 millioner mennesker, er beskrevet i utallige politiske analyser og menneskerettighetsrapporter.

– Frem til 1930 var landet styrt av rundt 25 mektige familier. Denne privilegerte, høyt utdannede og konservative minoriteten bestemte hva som var landets historie og hvordan den skulle fremstilles. Mennene i disse familiene styrte både politikken og de viktigste akademiske og kulturelle institusjonene, forteller González-Ortega. 

Etter 1930 kom de liberale på banen, med krav om demokratisering og skole for alle. De første fagforeningene ble dannet. I årene frem mot 1960 mistet de konservative kontrollen med hvordan landets historie skulle skrives. Nye lærerkrefter som hadde utdanning fra Europa og USA, etablerte nye fag som historie, antropologi og sosiologi.

Indianerne og kvinnene også 

Før 1960 handlet den offisielle historien om de store mennene fra de store familiene. Heretter omfatter den også indianerne, kvinnene, de mindre priviligerte. Nye “narrativer” ble skapt og ga et mer sammensatt bilde av landets sosiale og økonomiske historie.

– Samtidig ble det skrevet romaner som også endret bildet av landet. I 1967 kom Gabriel García Márquez ut med boken Hundre års ensomhet, og for første gang blir personer fra ulike etniske og sosiale grupper representert – som karakterer i denne romanen.

De nye forestillingene om landet har bidratt til demokratisering, men denne demokratiseringen har paradoksalt nok også bidratt til en eksplosiv økning i vold. Fra å gjelde de konservative familieklanene mot de liberale, kom volden nå til å inngå i et komplisert maktspill mellom fire aktører: de militære, paramilitære, geriljaen og narkotikamafiaen.

Alternativ historie

González-Ortega hevder at den problematiske sosiale situasjonen som Colombia nå opplever, skyldes at myndighetene har sviktet: Verken tidligere eller nåværende regjeringer har bygd en demokratisk nasjon for alle sine borgere. Professoren har undersøkt forholdet mellom romaner og historiografiske fortellinger gjennom fire hundre år. Gjennom å studere hvordan, hva og hvem som har formet landets offisielle litteratur og historieskriving, har han sett hvordan det nasjonale er blitt institusjonalisert – og senere utfordret.

González-Ortega åpner for en helt annen tolkning enn den som tilbys i den offisielle colombianske historiefortellingen og i dagens nyhetsmedier.

– Den offisielle byggingen av colombiansk litteraturhistorie var direkte knyttet til politisk nasjonalisme. Produksjon av en sammenhengende litterær historie var sett på som nødvendig for å skape en nasjonal sosioøkonomisk og politiske enhet, sier han. På attenhundretallet kanoniserte intellektuelle utvalgte verker og bestemte at disse skulle representere colombiansk nasjonal litteratur og nasjonal historie, mens andre tekster ble forkastet og stemplet som ikke-litterære eller ikke-historiske.

Parodi som motvekt 

De siste tiårene har imidlertid autoriteten til den offisielle “fortellingen” stadig blitt utfordret av kjente colombianske skjønnlitterære forfattere, som García Márquez, og av fremtredende historikere, som Alvaro Tirado Mejía.

– García Márquez er den forfatteren som gjennom de siste 50 årene mest konsekvent har tydd til parodi for ideologisk å bestride den offisielle historien. Nye forfattere, inspirert av García Márquez, har fulgt opp: Parodi av den offentlige “fortelling- en” er blitt et kjennetegn ved moderne colombiansk litteratur, konstaterer González-Ortega.  

Av Alf Tore Øksdal
Publisert 5. feb. 2014 11:02 - Sist endret 5. feb. 2014 11:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere