Latin-Amerika - en region i endring

Nye politiske regimer, nye globale allianser og nye sosiale bevegelser bidrar til at økonomiene vokser og antall fattige reduseres, og til at nye konflikter og utfordringer oppstår. 

STORE ENDRINGER: – Latin-Amerika er en spennende region for forskere fra mange disipliner, fastslår Kristi Anne Stølen, professor og leder for Senter for utvikling og miljø (SUM) og Benedicte Bull, førsteamanuensis ved SUM og leder for Norsk nettverk for Latin-Amerika-forskning (NorLARNet). 

Latin-Amerika er i rask endring. Mellom 2004 og 2007 og igjen fra 2009 og til nå har regionen opplevd en historisk vekstperiode. Den økonomiske veksten og omleggingen av politikken har ført til at antallet fattige og ekstremt fattige har gått ned. Mens nesten halvparten av Latin-Amerikas befolkning levde under den nasjonale fattigdomsgrensen i 2001, gjelder det nå bare rundt en tredjedel. Høyere gjennomsnittsinntekt er den viktigste årsaken til fattigdomsreduksjonen.

– Det er ikke tvil om at stor og målrettet innsats fra flere av landenes myndigheter også har betydd mye. Det har gitt økt tilgang til sosiale programmer, en minstelønn det går an å leve av og tilgang til velferdsgoder som pensjon og utdanning, sier Benedicte Bull, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø (SUM) og leder for Norsk nettverk for Latin-Amerika-forskning (NorLARNet).

Mindre ulikheter

I motsetning til i andre deler av verden, hvor ulikhetene nå til dels øker dramatisk, har Latin-Amerika det siste tiåret også greid å redusere ulikhetene.

– Latin-Amerika har historisk vært den regionen i verden som har hatt mest ujevn fordeling, med et høyt antall fattige i forhold til inntektsnivået totalt. Den store sosiale og økonomiske ulikheten har røtter tilbake til kolonitiden med en ekstrem skjevfordeling av jord. Den ble forverret etter 1980-tallets økonomiske krise og 1990-tallets innføring av nyliberalismen som svar på den. Det siste tiåret har myndighetene drevet en aktiv omfordelingspolitikk, og vært godt hjulpet av høye råvarepriser som har gitt sterk økning av inntektene til statskassa. Men langsiktig investering i utdanning har også vært med på å forklare den positive, om enn relativt beskjedne reduksjonen i ulikhet, sier Bull.

Sterke urfolksbevegelser

Sammen med de politiske endringene foregår det nå en historisk styrking av urfolks selvbevissthet og politiske påvirkning. Urbefolkningen utgjør om lag elleve prosent av den totale befolkningen i Latin-Amerika.

– Hele 671 urfolksgrupper er anerkjent av statene i Latin-Amerika, og antallet språk er enda høyere. I Bolivia og Guatemala utgjør urbefolkningen flertallet, og de er betydelige minoriteter i de fleste andre landene, påpeker Kristi Anne Stølen, professor og leder for Senter for utvikling og miljø (SUM).

Sammen med urfolkene er Latin-Amerika befolket av grupper med opprinnelse fra hele Europa, Midtøsten, Afrika og Asia. Mange har blandet opprinnelse, og når denne går på tvers av urfolk og europeer, snakker man gjerne om mestizos – av blandet opphav.

– Latin-Amerika har bestandig hatt et motsetningsfylt forhold til urfolk. Samtidig som urfolk er og har vært diskriminert, har nasjonale prosjekter gjerne vært bygd på urfolks kulturelle symboler, og el mestizaje – “blandingen” – er blitt et slags ideal. Det har inntil ganske nylig gjort kampen for anerkjennelse av urfolks kultur, tradisjoner, alternative levemåter og styresett vanskeligere, framholder hun. Men dette har endret seg de siste tiårene – som en del av en global trend.

– I dag finnes sterke urfolksbevegelser og organisasjoner som både søker å oppnå egne rettigheter for urfolk og større anerkjennelse for sine tradisjoner innenfor rettsvesen, skolevesen og andre viktige samfunnsinstitusjoner, forteller Stølen.

Stadig nye konflikter

Da Aymara-indianer og kokabladbonde Evo Morales i 2006 ble valgt til statsoverhode i Bolivia – et land som på tross av sitt urfolksflertall aldri har hatt en president med en slik bakgrunn – vakte det oppsikt langt ut over landets grenser. Og både i Ecuador og Bolivia er det skrevet nye konstitusjoner som anerkjenner urfolk. Men å forandre disse statenes politikk, har i praksis ikke vært enkelt.

– Å endre utviklingsmodell og statsinstitusjoner i retning av mer etnisk pluralisme og samtidig forsøke å styrke svake statsapparat og demokrati, samt å redusere fattigdom, er ikke lett. Og enda mindre lett er det når interessene til de nye bevegelsene som politiske ledere er avhengige av støtte fra, spriker, og gamle eliter motsetter seg endring. Derfor ser vi stadig nye konflikter, ikke minst rundt miljøspørsmål og naturressursutvinning, konstaterer Bull.

Kraftig venstrebølge

Latin-Amerika er de brutale militærdiktaturenes, de spektakulære revolusjonenes og de store frigjøringsheltenes og menneskerettighetsforkjempernes region. Hva preger politikken nå?

– Etter en lengre periode med høyreorienterte regimer, der markedsorientering var helt dominerende, har politikken i Latin-Amerika de siste ti-tolv årene ridd på en kraftig venstrebølge, med valg av mange markante lederskikkelser, som Hugo Chávez i Venezuela i 1998, Luis Ignacio “Lula” da Silva i Brasil i 2002, og den nevnte Evo Morales, Rafael Correa i Ecuador og Cristina Fernández i Argentina.

Alle ønsker å redusere ulikheter. Likevel har det hele tiden vært store forskjeller mellom venstreregimene: Noen vil gjennomføre dyptgripende endringer av samfunn, økonomi og politikk for å gjøre slutt på århundrers elitedominans, som i Venezuela, Bolivia og Ecuador, mens andre nøyer seg med større grad av fordeling innenfor de etablerte samfunnsinstitusjonene, som i Brasil, Chile, Uruguay og El Salvador. I disse endringsprosessene har vi sett både en utdypning av demokratiet gjennom at nye former for deltakelsesmekanismer er kommet til, og en uthuling av demokratiet, blant annet ved sentralisering av makt.

Rasende demonstranter

– Men de siste årene ser vi et nytt, interessant trekk. Mens venstrebølgen kan forstås som en reaksjon på 1990-tallets markedsorientering, ser vi nå en ny reaksjon fra grupper som mener framgangen de siste årene ikke har kommet dem til gode, konstaterer Bull.

I Chile har det vært langvarige demonstrasjoner fra studenter som ønsker et mer rettferdig utdanningssystem som kan bidra til utjevning av forskjeller, mens Brasil har hatt noe liknende den spanske bevegelsen av indignerte – indignados.

– Middelklassefolk, som relativt sett har det bra, aksepterer ikke lenger at de bor i et utviklingsland der de bare må finne seg i at ting er korrupte og ineffektive. Når de presenteres for bildet av Brasil som en moderne stormakt, og samtidig ser all fattigdommen og volden, og erfarer at de må bruke to timer hver dag for å komme på jobb fordi noen har korrumpert vekk pengene til nye veier, da vekker det et enda større raseri enn det ville gjort for ti år siden.

Truer folks sikkerhet

I løpet av de siste tiårene er den latinamerikanske identiteten blitt styrket.

– Myndighetene i mange land har gått inn for å redusere USAs innflytelse, og Latin-Amerika er nå mye mindre avhengig av stormakten i nord enn tidligere. Regionen skaper isteden nye allianser over hele kloden. Regionale politiske institusjoner vokser fram, og økonomien i de forskjellige landene er blitt mer integrert seg imellom. Latin- Amerika står derfor på mange områder mer samlet nå enn før, påpeker Bull.

Men ikke alle endringer har vært positive.

Flere land i Latin-Amerika opplever en bølge av vold og kriminalitet, og et flertall mener nå at dette er samfunnsproblem nummer én. Latin- Amerika ligger på verdenstoppen i voldelige drap per 100 000 innbyggere. Omfanget av kidnappinger, overfall, voldtekter og familievold er også enormt. Årsakene er sammensatte, men én viktig faktor er økningen i kriminalitet.

– Internasjonal, organisert kriminalitet med enorme økonomiske ressurser, ikke minst på grunn av narkoproduksjon og -handel, er nok den største trusselen mot folks sikkerhet i dag. En viktig årsak til at disse har fått fotfeste, er korrupte og svake statsapparater, med autoritære og voldelige tradisjoner. Mange steder har kriminaliteten satt tilbake skjøre prosesser for å etablere demokratiske rettsstater. Verst er det akkurat nå i Honduras, Venezuela, El Salvador, Guatemala, Brasil, Colombia og Mexico, sier Bull.

– Dette er globaliseringen og den regionale integrasjonen i Latin-Amerika sin skyggeside. Mens det på mange måter har styrket Latin-Amerikas identitet og uavhengighet, har integrasjonen av kriminelle grupper blitt en stor trussel. 

 

Av Trine Nickelsen
Publisert 5. feb. 2014 10:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere