Voldtatte i Nicaragua nektes abort

Mange tenåringer blir voldtatt av nære slektninger. Abort straffes med fengsel. Mange tar illegal abort eller føder barnet uten medisinsk hjelp.

STRENG ABORTLOV: Birgit Kvernflaten har vært på feltarbeid på den fattige landsbygda i Nicaragua for å studere mødrehelse.  Nicaragua har innført en av verdens strengeste abortlover. Abort er forbudt selv om kvinnen er voldtatt. Og kvinnen har ingen rett til abort selv om hennes liv står i fare. Foto: Per Jönsson.

Nicaragua innførte i 2006 en av verdens strengeste abortlover. Abort er forbudt selv om kvinnen er voldtatt.


– Seksuell vold er et stort problem i Nicaragua. Mange jenter på landsbygda blir voldtatt av nær familie. Selv om kvinnens liv står i fare, har de ingen rett til abort. Illegal abort er vanlig. Mørketallene er store, forteller stipendiat Birgit Kvernflaten på Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo.


Mange av voldtektsofrene oppsøker ikke sykehus.

– Legene er redde for å utføre abort. De kan miste legelisensen og straffes med to til tre års fengsel. De som spør etter abort, kan også bli straffet. Men loven er ny. Så langt er ingen leger dømt.


Amnesty melder om leger som er redde for å gjøre inngrep på gravide kvinner med blødninger. Hvis kvinnen aborterer, kan legen bli straffet, selv om hensikten ikke var abort.


– Det er viktig å få frem at de fleste kvinnene ikke faller inn under kategorien voldtekt eller en tilstand hvor livet er i fare. Mange gravide vil ikke beholde barnet. De fattige kvinnene er mest utsatt. En del tyr til farlig abort. Bare de rike kvinnene i byene kan betale for trygg abort. En del gravide, spesielt tenåringsjenter, ser ingen annen utvei enn selvmord.

 

Flest tenåringsmødre.

Nicaragua er det latin-amerikanske landet som har flest tenåringsmødre. En fjerdedel av barna fødes av tenåringer. På landsbygda er andelen så høy som 30 til 40 prosent.


Problemene i det fattige landet står i kø. En av de store utfordringene er mødredødeligheten.
 

– Regjeringen jobber nå intenst med å redusere den.


I Latin-Amerika skyldes 12 prosent av mødredødeligheten abort. Hvert fjerde dødsfall skyldes høyt blodtrykk og svangerskapsforgiftning. 21 prosent av dødsfallene skyldes blødninger. Den tredje vanligste dødsårsaken er at barnet sitter fast eller bruker for lang tid under forløsningen.


I Nicaragua dør flest av blødninger. Andelen er halvannen gang større enn i resten av Latin-Amerika. De nicaraguanske myndighetene oppgir at tre prosent av mødredødeligheten skyldes abort.


Mødredødeligheten i Nicaragua gikk ned etter revolusjonen i 1979, men steg noe på nittitallet.


– Mødredødelighet er vanskelig å måle. Det er en generell underrapportering på 50 prosent, spesielt i de fattige områdene. Dødsfall etter illegal
og utrygg abort er ofte ikke med i statistikken. Regjeringen sier dødeligheten går ned. Mange kvinneorganisasjoner hevder regjeringen lyver. Amnesty International hevdet i 2009 at andelen som døde etter abort, var fem ganger høyere enn myndighetenes anslag, og dette var altså etter at landet hadde vedtatt den nye abortloven, forteller Birgit Kvernflaten.


Hun studerer møtet mellom antropologi og samfunnsmedisin og tar doktorgraden om helse-systemet og mødrehelsen i Nicaragua. Hun ser blant annet på hvordan globale strategier for å bedre mødrehelsen, slik som FNs tusenårsmål, påvirker kvinnene og helsearbeiderne i lokalsamfunnene i Nicaragua.

 

Frivillige helsearbeidere.

Alle kommunene er tilknyttet et primærsykehus eller helsesenter i fylket deres. Halvparten av kommunene har frivillige helsearbeidere. De har ansvar for hvert sitt område. De skal ha kontroll på hvem som er gravide i landsbyen sin, rapportere til helsesenteret og overtale kvinnene til å gå til svangerskapskontroll og til å føde på sykehus.
Systemet skaper problematiske forhold mellom de frivillige og helsevesenet.


– De lokale helsearbeiderne er redde for å få skylden hvis gravide kvinner dør i distriktet deres. Mange i helsevesenet tar dem ikke seriøst, samtidig som de sier: «De er vår høyre hånd». Helsevesenet presser dem til å informere, uten noen form for kompensasjon. De jobber uten lønn, minimum sju til åtte timer uken, ofte mye mer.
Kvinnene havner ofte i klinsj med sykehuset, spesielt når gynekologen er en mann.


– Kvinnene ønsker ikke å føde med en fremmed mann til stede. De er flaue og vil ikke vise frem underlivet sitt.

 

Føder på tradisjonelt vis.

Mange kvinner synes det er en skam hvis de ikke kan føde på tradisjonelt vis. De går derfor til de tradisjonelle jordmødrene. De har ingen utdannelse. Mange er lært opp av sin mor. Noen er selvlærte. De får lov til å følge kvinnene under graviditeten, men ikke praktisere som fødselshjelpere. Noen tar seg betalt. For å omgå loven, blir betalingen kalt for gaver.


De tradisjonelle jordmødrene mener det er best å føde på huk eller på knærne – da vil tyngdekraften bidra til lettere fødsel og færre rifter. I den gamle tradisjonen kan kvinnene dekke seg til under fødselen.


– Kvinnene har kjolen på når de føder, så ingen skal se. Det er en diskret måte å føde på. Men de får ingen medisinsk hjelp om det går galt. Mange menn nekter dessuten kvinnene å møte opp på sykehus. Dette er et maskulint samfunn der mannen ofte bestemmer. Problemene er større på landsbygda enn i byene.



Ikke gjort over natten.

Selv om myndighetene vil at alle skal føde på sykehus, har de bare kapasitet til seks av ti fødende kvinner. Lokalsykehuset der Kvernflaten hadde feltarbeidet sitt, hadde ikke kapasitet til flere fødende. Nicaragua er etter Haiti det fattigste landet i Latin-Amerika. Lokalsykehuset hadde verken blodbank eller fødselslege på nattevakt.


– Renholdet var ikke ille, men det var hunder i gangene, og de hadde ikke råd til såpe på toalettene, forteller Birgit Kvernflaten, og legger til at hun ikke var populær på sykehuset.


– Sykehusledelsen var skeptisk til meg. De var redde for at jeg skulle rapportere negativt om forholdene.


Kvernflaten påpeker at Nicaragua er et ungt demokrati som trenger mer tid.


– Utbyggingen av helsesystemet er ikke gjort over natten. Regjeringen er svært opptatt av gratis helse og utdanning, men jeg mener det ikke er nok å forbedre helsevesenet. Det er også viktig å sørge for likestilling, arbeid, rent vann og bedre infrastruktur. Ett av problemene er lang avstand til helsestasjonene. Reisen kan ta flere timer, forteller Birgit Kvernflaten.

Av Yngve Vogt
Publisert 12. nov. 2013 07:30 - Sist endret 12. nov. 2013 13:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere