Ofrer lamafett og sprit til vannkilden

Småbøndene i Andesfjellene i Peru forholder seg til vannet som et levende vesen. De ofrer lamafett, kokablader og sprit til vannkilden. Nå kan klimaendringene og den globale økonomien føre til store endringer i kulturen deres.

RITUELLE OFRINGER: Bøndene i Andesfjellene verdsetter vannet med rituelle ofringer. De ofrer da urter, blomster, kokablader, mais, lamafett og tørkede alpakkafostre. Og sprit fordi fjellåndene liker alkohol. Foto: Astrid B. Stensrud.

Klimaendringer og den globale økonomien kan  føre til store endringer for de quechua-talende småbøndene i Andesfjellene i Peru. 70 prosent av de tropiske isbreene fins i Peru. Breene er svært sårbare for små temperaturøkninger. Når breene  smelter, forsvinner de naturlige reservoarene som forsyner befolkningen i Andesfjellene med vann.
Vannkildene trues også av gruvedriften, som står for brorparten av den økonomiske veksten i Peru.


Astrid B. Stensrud på Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo deltok nylig i et forskningsprosjekt om klimaendringer og vann i en fjelldal i det sørlige Peru. Nå skal hun tilbake til vassdraget for å studere sammenhengen mellom endringer i klima, økonomi og kultur.


Feltarbeidet er en del av Thomas Hylland Eriksens forskningsprosjekt «Overopphetet – globaliseringens tre kriser», som skal se på hvordan lokale kulturer blir påvirket av klimaendringer og den globale økonomien.


Feltarbeidet skal skje på tre ulike geografiske steder langs vassdraget. Det første stedet er en meget fattig landsby på 4000 meters høyde, der småbøndene driver oppdrett av de søramerikanske kameldyrene alpakka og lama. Den andre er byen Chivay, som ligger i den bratte Colcadalen, der småbøndene er helt avhengige av vann for å dyrke jorda. Det tredje stedet er på den knusktørre Majessletten, som i løpet av kort tid er blitt forvandlet fra ørken til et fruktbart jordbruksområde.

 

Lite vann.

For tretti år siden var landsbyene i Colcadalen i konflikt med staten. Da Majes-kanalen, som leder vann fra fjellet til lavlandet, ble bygd på 70-tallet, fikk ikke bondesamfunnene i Colcadalen tilgang til vannet, selv om det var tørke og uår.


Bøndene tok seg til rette og sprengte hull i kanalen med dynamitt. Nå har alle landsbyene vann. Fordelingen skjer etter svært strenge regler.
Landsbyene har hver sin lokale vanningsorganisasjon, som hvert år peker ut en person som skal ha ansvaret for å fordele vannet.


– Han passer på at ingen sløser. Systemet er innviklet, med et utstrakt nettverk av små og store kanaler og sluser, forteller Stensrud.


Åkrene ligger som små jordlapper og terrasser i bratte fjellhyller. I høylandet beiter lamaer og alpakkaer på torvlignende mark. Erosjonsfaren øker når beitemarkene tørker inn.


De siste årene er regnsyklusen blitt mer ujevn. Regnet kommer senere og hardere. Flommene drar med seg jorda.


– Både regnvannet og smeltevannet fra isbreene forsvinner før bøndene rekker å bruke det. Innbyggerne prøver å redde jorda ved å plante trær og lage små dammer for å samle opp regnvannet.


Bøndene slipper vannet rett ut på åkrene. I 2011 ga Verdensbanken støtte for å få bøndene over på sprinkelanlegg og dryppvanning. De lokale bøndene må betale en viss andel selv.


– Jeg skal nå undersøke denne prosessen. Utfordringene er mange. Hvis noe i vanningsanlegget går i stykker, må de reise langt for å hente nye deler.


Dokumentasjon av vanntilførselen er vel så viktig som ny teknikk.


– Hvis vannet skulle forsvinne grunnet klimaendringene eller vannforbruket i nye gruver, skal landsbyene vite hva de har. De dokumenterer derfor alle vannkildene i minste detalj.

 

Ofrer til vannkilden.

Bøndene i fjelldalen har et helt annerledes forhold til vann enn resten av samfunnet.


– Folk i høylandet forholder seg til vannkildene som levende vesener og verdsetter vannet ved å gjennomføre rituelle ofringer hver august. Det skjer etter innhøstingen når jorda har hvilt seg.


Bøndene lager pakker med godsaker, som gis til fjellet, jorda og vannkildene. Pakkene inneholder urter, blomster, kokablader, mais, lamafett og tørkede alpakkafostre.


– De legger på søtsaker fordi jorda liker søtt – og sprit fordi fjellåndene liker alkohol.


For å tiltrekke regn, går de opp til de høyeste kildene, 5000 meter over havet, og plasserer en boks i kilden som inneholder saltvann fra Stillehavet, sjøstjerner og bomull, som symbol for skyer.Etterpå feirer de ved å danse ned fra fjellene og rundt vannreservoarene.

 


Endrer kulturen.

Stensrud ønsker å se på hvordan klimaendringene påvirker kulturen og den lokale økonomien og hvordan de ulike gruppene tilpasser seg og reagerer på endringene.


– Et av spørsmålene er om fjellbøndene fortsatt kan leve av jorda eller om de må leve av turistene eller flytte til byene. En del familier tjener i dag penger på å vise seg frem for turistene med fargerike drakter og spesielle danser. Da blir de kultur-elle uttrykkene kommersialisert. Vi vil vite hva migrasjonen gjør med identiteten og om de reiser tilbake til landsbyene i fjelldalen eller legger det hele bak seg. Det trenger ikke å være en motsetning å snakke quechua og samtidig være opptatt av økonomisk fremgang. Men vi må ikke glemme at rasismen rår, spesielt i byene og i lavlandet. Mange av dem som flytter til lavlandet, slutter å snakke sitt eget språk, forteller Astrid B. Stensrud.

Av Yngve Vogt
Publisert 6. des. 2013 13:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere