Grunnloven av 1814: Folkerepresentativ, men ikke demokratisk

Mennene på Eidsvoll inviterte ikke fattige, voksen ungdom eller kvinner inn som deltakere i det politiske fellesskapet.


– Hva var det viktigste kjennetegnet ved Grunnloven som ble undertegnet på Eidsvoll 17. mai 1814, professor i historie ved Universitetet i Oslo, Odd Arvid Storsveen?

– Det viktigste er nok at Grunnloven representerte folkesuverenitetsideen: Ethvert folk eller enhver nasjon har rett til å bestemme sin egen statsform og den innflytelsen som folket skal ha i denne statsformen. Før 1814 lå denne retten i Norge – og Danmark – hos enevoldskongen. Så i den forstand var Grunnloven en statsrettslig omveltning. Dermed åpnet også Grunnloven for folkets innflytelse på lengre sikt, selv om innflytelsen i første omgang var begrenset til dem som kunne stemme og sitte på Stortinget.


– Hvilken grunnlov gjaldt inntil 1814?

– I Danmark-Norge gjaldt Kongeloven fra 1665, som ga arvekongen nærmest ubegrenset makt til å styre og gi lover.


– Det ble utarbeidet flere utkast til ny grunnlov. Hvorfor ble Christian Magnus Falsen sitt det viktigste?

– Om det er Falsen eller hans samarbeidspartner, lektor Johan Gunder Adler, som skal gis hovedæren for dette forslaget, har vært diskutert. Men spørsmålet kan ikke besvares. Uansett fikk forslaget deres stor betydning for den endelige grunnloven av minst tre grunner: Det var det mest omfattende og strukturerte, Christian Frederik – som ble valgt til ny konge – fattet interesse for det og kommenterte det, og Falsen ledet selv konstitusjonskomiteen som skulle lage det endelige utkastet til grunnloven. Dermed ble forslaget hans – med rettingene til Christian Frederik – også trykt, slik at det var tilgjengelig for Riksforsamlingen.


– Hvor fant grunnlovsmennene sine forbilder?

– Forbildene var andre konstitusjoner og erklæringer, og naturrettsfilosofi og politisk tenkning på 1700-tallet: Locke, Rousseau, De Lolme, Montesquieu, Schlegel i Danmark, den amerikanske konstitusjonen av 1787, den franske fra 1791 – og av 1793 og 1795, den nederlandske fra 1798, den polske av 1791, den svenske fra 1809, og kanskje den spanske av 1812. Men like viktig var antakelig kunnskapen om det britiske parlamentet, den svenske riksdagen og andre lovgivende forsamlinger.


– Var det store uenigheter Eidsvollsmennene imellom da arbeidet tok til?

– Både ja og nei. Det de var mest enige om, kom frem i de elleve grunnsetningene som ble vedtatt av Riksforsamlingen som grunnlag for selve konstitusjonsarbeidet, og som blant annet slo fast folkesuverenitet, maktfordeling og menneske- og borgerrettigheter.


– Konstitusjonskomiteen utarbeidet forslag til en samlet grunnlov på 113 paragrafer. Det adler-falsenske utkastet hadde 226 punkter. Hva kuttet de ut?

– Det var ganske mange detaljer om den sivile styringen som ble fjernet: Om skolesystemet, rettsvesenet, kirken, finansordningen og flere andre ting. Dette ble oppfattet som noe som hørte hjemme i det alminnelige lovverket og som derfor burde justeres i forhold til de allerede gjeldende lover. Det endelige grunnlovsforslaget var konsentrert om statsordningen og om noen menneskerettigheter.


– Grunnloven kom til slutt til å bestå av 110 paragrafer. Hvorfor ble den så kort?

– Den ble akkurat passe kort fordi den måtte behandles raskt. Alle paragrafene skulle jo diskuteres og vedtas i plenum.


– På hvilke måter var den demokratisk?

– Grunnloven var ikke demokratisk. Den var folkerepresentativ, og det er noe annet. En bestemt gruppe av befolkningen fikk adgang til å bestemme over statens lover og statens budsjetter gjennom å velge representanter til Stortinget. Valg og Stortinget som folkevalgt organ er det som peker mest frem mot et moderne demokrati. Men vi må huske at flertallet av befolkningen ikke fikk andel i dette: Ingen kvinner, ingen under 25 år, ingen uten skattesatt – matrikulert – eiendom, som husmenn, tjenestefolk, arbeidere, kår- og legdsfolk. Det er antatt at opptil 40–45 prosent av den voksne mannlige befolkning i 1814 hadde stemmerett. Men selv flertallet av voksne menn forble altså uten stemmerett. Disse reglene ble ikke endret før etter 1884. Da var allmenn stemmerett for menn allerede innført i mange andre land.

FRIHET OG KRENKELSE: – For mange betydde Grunnlovens friheter mye. Men for arbeidsfolk og tjenestefolk betydde den ikke stort.  Rettssikkerhet kunne krenkes, trykkefriheten undertrykkes og mennesker generelt holdes nede selv om vi hadde en grunnlov i Norge, påpeker Arvid Storsveen. (Foto: Trine Nickelsen)

– De viktigste endringene gjaldt en tilpasning til unionen og unionskongen. Det ble innført et embete som stattholder, som skulle styre Norge og det norske statsrådet på vegne av kongen. Statsrådet ble nå også delt mellom en stor avdeling i Norge og en mindre avdeling i Sverige. Dessuten ble det presisert at det skulle være en særegen rett for Norge å ha kontroll med norske statsfinanser, norsk mynt- og pengevesen, norsk handelsflagg og at norske lover og regler ble utformet på norsk, det vil i praksis si dansk. Alt dette ble gjort for at Norges grunnlov ikke skulle blandes sammen med den svenske forfatningen. Den nye felles kongen beholdt imidlertid personlig kontroll over utnevnelsen av statsråder og kommandoen over de militære styrkene.


– Det ble utarbeidet mange konstitusjoner i perioden. Den norske var den eneste i Europa som ble stående – hvorfor?

– Ja, si det. Noen kaller det historisk flaks. Mer presist er det nok å vise til at Norge – og Sverige, tilhørte utkanten av Europa, og at de gamle krigene langs grensene nå var skrinlagt. Carl Johan gjorde jo senere flere fremstøt for å endre Grunnloven, men han tok ikke sjansen på å kaste sine to riker ut i voldelig konflikt. Verken Storbritannia eller Russland var det minste interessert i noen oppblomstring av krig og konflikt i Norden etter 1814. Dermed fantes det heller ikke noen internasjonal støtte for å gripe inn mot Norge så lenge en holdt seg i ro her til lands – til forskjell fra det som skjedde for eksempel i Spania, Portugal og Italia. Først senere, etter 1850, ble Norden igjen mer interessant i europeisk stormaktspolitikk. Men da var jo ikke Norge lenger noe enestående eksempel på konstitusjonelt styre.


– Det var lenge – og er kanskje ennå – betydelig motstand mot å endre Grunnloven. Hvorfor?

– Minst tre grunner kan nevnes. For der første er det jo – og skal være – vanskelig å endre Grunnloven: Et forslag skal fremmes for et valgt storting, og deretter behandles av et nytt storting, etter et valg, og så vedtas med 2/3 flertall. Det er innebygd en treghet i behandlingsprosessen som i seg selv kan bidra til treghet i vedtaket – det må jo først være bred enighet om endring dersom det skal være noe vits i å prøve.

– For det andre har det nettopp av slike grunner vært en mulighet å omgå Grunnloven ved bare å innføre nye praksiser uten å lovfeste det. Det kunne nok ha blitt både uklarhet og uenighet om en prinsipiell lovfesting av parlamentarisme i Grunnloven, og da bestemte en seg tydeligvis bare for å innføre et slikt system gradvis og over tid, uten å ta jobben med å endre Grunnloven. Det parlamentariske prinsippet ble ikke innført før i 2007, da det jo for lengst var full enighet om dette. Men når fikk man egentlig parlamentarisme i mer streng og prinsipiell forstand i Norge? Det diskuterer faktisk de lærde i dag, og det er vanskelig å gi et helt eksakt svar.

– Og for det tredje: Selv om enkelte bestemmelser i Grunnloven kan endres, har det nok av nasjonale og tradisjonelle grunner aldri vært noen sterk bevegelse for å lage en helt ny grunnlov, slik de fleste andre land har gjort siden 1814. Her likner Norge litt på USA – der står jo den vedtatte konstitusjonen og Bill of Rights uendret, og nyvinninger kommer som såkalte amendments. Vi har rett nok ikke beholdt Grunnloven uendret, men selve strukturen er beholdt. Grunnloven er jo på et vis nasjonens (gjen-)fødselsbevis.


– Hvordan og i hvilken grad merket den jevne nordmann at landet hadde fått en ny grunnlov?

– Dette vet vi ikke nok om. Var poteten en viktigere nyhet for norske bønder enn Grunnloven? Kanskje det. Men folk hadde i hvert fall forstått at Norge nå var erklært som et eget, selvstyrt kongerike, og ikke lenger lå under “han far” i København. Etter hvert fikk jo også deler av allmuen – de eiendomsbesittende husfedrene – rett til å delta i valg og formulere sine ønsker og interesser overfor statsmakten gjennom et eget folkevalgt organ. Vi vet i dag at en god del utnyttet denne muligheten allerede fra 1815, og at folkekrav og folkeønsker fikk sette sitt preg på de politiske beslutningene minst hvert tredje år – valgår og stortingssamling. At et tidligere ukjent felt for politisk tenkning og handling dermed ble åpnet, er det ingen tvil om. Men på lokalplanet og i det daglige slitet var det nok ikke alltid så lett å merke forskjell på året 1817 og året 1813…


– Når og i hvilken grad ble Grunnloven et nasjonalt symbol, en integrert del av folks identitet?

 – Som nasjonalt symbol var Grunnloven viktig allerede i 1814, og den forble viktig i hele unionstiden frem til 1905. Den var både et symbol på Norge som en fri nasjon og et praktisk redskap til å handle som en fri nasjon – relativt fri, får vi si, men likevel. Dette var også det bildet som ble skapt av Grunnloven hos dens propagandister, som Wergeland og Bjørnson.

– For mange betydde dens friheter mye. Men for arbeidsfolk og tjenestefolk betydde den ikke stort. Marcus Thrane og hans bevegelse ble jo brutalt behandlet til tross for Grunnloven, og selv om Thrane appellerte til Grunnlovens ånd. Rettssikkerhet kunne krenkes, trykkefriheten undertrykkes og mennesker generelt holdes nede selv om vi hadde en grunnlov i Norge. I seg selv satte den jo bare opp noen rammer. Konkret lovverk, praktisk lovanvendelse og politisk handling var noe annet. Men i det minste kunne det oppstå konflikter mellom grunnlovsprinsippene og den praktiske verden. Slik sett var Grunnloven nyttig. Men den har ikke alltid vært avgjørende.


– Forskningsprosjektet “1814-grunnloven – historisk virkning og sosial forankring”, som du leder, ser året 1814 som et startpunkt for dagens norske samfunn. På hvilken måte?

– Før 1814 var Norge en del av en større eneveldig stat og ingen politisk enhet, selv om landet av tradisjonelle grunner stadig ble omtalt som noe det en gang hadde vært, et eget kongerike. I praksis var Norge under de danske oldenborgkongene fra 1530-årene blitt en slags koloni, et område som ble økonomisk og militært utnyttet av Danmark, det vil si sentraldelen av riket, og styrt av danske innflyttere i alle viktige statsfunksjoner. At de gradvis ble naturalisert til innfødte norske, angår ikke det faktum at de kom til Norge som følge av dansk kolonial kontroll. Nå er jo ikke dette noe å sutre over i dag, men det er sant.

– Med 1814 og Grunnloven trådte Norge imidlertid inn i rekken av selverklærte nasjonalstater, og utviklingen fra 1814 har da også gått kontinuerlig i retning av en modernisert, selvstyrt nasjonalstat, om enn med noen tilbakeslag. Selvsagt har også Norge vært avhengig av allianser og samarbeid over landegrenser. Men etter 1905 er det nasjonen selv som har kunnet velge eller avslå slike forbindelser – med nazi-Tysklands okkupasjon som det negative unntaket. Vi må derfor kunne hevde at vi står i historisk gjeld til de valg som ble gjort av befolkningen i Norge i 1814.


– Grunnloven definerer rammene for utøving av politikk – og binder oss i dag til Eidsvollsmennenes verdier og ideer. Er våre verdier og ideer annerledes?

– Noen er i stor grad de samme: Tanken om folkets rett til å bestemme over seg selv, tanken om at dette skal komme til uttrykk via frie valg og i frie forsamlinger, og tanken om at det finnes visse menneskerettigheter som er ukrenkelige uavhengig av sosial status, klasse, kjønn eller alder: Rett til få meninger – ikke alle, men de viktige – hørt og fremført; rett til å bli dømt etter loven, og ikke vilkårlig; rett til å bestemme over egen eiendom; rett til å kvalifisere seg til politisk innflytelse etter visse regler. Men akkurat disse reglene tenker vi annerledes om i dag: Vi vil ikke innskrenke retten til innflytelse ut fra eiendom eller kjønn, og vi har nedjustert rammene for alder. Dessuten har vi nok en bredere forståelse av menneskerettigheter, som nå også strekkes ut på tvers av religion, kjønn, etnisitet, seksuell legning og så videre. Mennene på Eidsvoll inviterte ikke fattige, voksen ungdom eller kvinner inn som deltakere i det politiske fellesskapet. Og de ville nok heller ikke ha akseptert likeberettigelse mellom svart og hvit, jøde og kristen, kvinne og mann, husfar og tjenestegutt, same og nordmann, eller heterofil og homofil.

– Svært mange av dagens mer aksepterte verdier ville ha vært fremmede for de fleste i 1814. Men svært mange av dagens verdier har likevel sine røtter i tenkemåten i 1814, både innenfor eliten og ute blant folket. Slike ideer har også sin lange forhistorie, og den historien må vi kunne forstå og verdsette.


– Har historikere gjennom tidene vurdert betydningen av Grunnloven ulikt?

– Det har de gjort, og det gjør de ennå. Grunnloven har jo betydd forskjellige ting for forskjellige mennesker. Historikerne er også mennesker med ulike verdiforankringer og ulike dommer om fortiden. Men jeg vet ikke om noen norske historikere som har hevdet at Grunnloven hadde negativ betydning for det norske samfunnet, eller var et overgrep eller et feiltrinn, eller noe man helst burde ha sluppet, slik for eksempel en del franske historikere har villet avsverge hele den franske revolusjonen.

– I Norge har nok uenigheten mer dreid seg om Grunnloven som uttrykk for elitepolitikk versus folkets interesser, eller at Grunnloven ikke ga et så fritt og godt samfunn som man kunne få inntrykk av i senere, floskelfylte 17. maitaler. Men selv Nasjonal Samling innrømmet at “fedrene på Eidsvoll” hadde gjennomført et stort og viktig historisk verk – det var bare etterfølgerne som etter deres syn hadde smusset det til med partipolitikk, klassekamp og egeninteresser. Så det er vel grunn til å hevde at det faktisk finnes en viss samstemmighet i Norge om verdien av Eidsvoll 1814 og Grunnloven. Det man har slåss om, er mer eiendomsretten til denne verdien – altså hvem som har vært eller er de rette arvtakerne og videreførerne. Og her finnes det fremdeles uenighet, jamfør siste års diskusjon om hvorvidt Christian Frederik bør få sin statue i Oslo.

Av Trine Nickelsen
Publisert 12. mars 2014 12:05 - Sist endret 12. mars 2014 12:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere