Arbeidsløse i Finnmark digitaliserer herbariesamlingen

Arbeidsledige i Tana, Kautokeino, Vadsø og Vardø digitaliserer nå 170 000 herbarieplanter. Det gjør det langt enklere å forske på biologisk mangfold.

NYE MULIGHETER: – Med digitaliseringen av herbariet kan forskere sammenligne funn og oppdage nye arter, forteller førsteamanuensis Charlotte Sletten Bjorå i herbariet ved Universitetet i Oslo. Foto: Yngve Vogt

I Botanisk museum på Tøyen i Oslo ligger landets største herbariesamling, med mer enn en million pressete planter fra hele verden.

Herbariesamlingen er nødvendig dokumentasjon av det biologiske mangfoldet. Den største delen er den nasjonale samlingen. Den kan ha mange eksemplarer av samme art fra ulike steder i landet. Her dokumenteres den geografiske utbredelsen av planter. Den andre store delen er generalherbariet, som består av noen få eksemplarer av en mengde arter fra hele verden.

Herbariene er stengt for allmennheten. Når forskere, uansett hvor i verden de kommer fra, skal forske på herbarieplantene, må de enten reise til Oslo eller få tilsendt herbariearkene på utlån. Det er uheldig. Herbariearkene kan skades eller forsvinne i posten. Mange av herbariearkene er over hundre år gamle. De eldste er fra begynnelsen av 1800-tallet, slik som de norske plantene til Christen Smith, som døde på en ekspedisjon langs Kongoelven i 1816.

Nå blir brorparten av karplantene i hovedherbariet digitalisert. Karplanter er den akademiske betegnelsen på alle plantene på landjorda, unntatt moser.

– Det er kjempeviktig å få digitalisert herbariet. Vi har noen eksemplarer av hver art. Med digitaliseringen kan forskere sammenligne funn og oppdage nye arter, forteller førsteamanuensis Charlotte Sletten Bjorå ved Nasjonalt senter for biosystematikk på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Av samlingens 320 000 karplanter er nå drøye halvparten digitalisert, til den nette sum av tre millioner kroner.

Finner og finnmarkinger

FINNMARKSINNSATS: DigForsk i Finnmark digitaliserer i første omgang 170 000 herbarieark. Fra venstre Torill Dagfinnsdatter og Bjørn Petter Løfall. Foto: Yngve Vogt

 

Bjørn Petter Løfall i seksjon for konservering og forskningsteknikk på Naturhistorisk museum sier herbarier kan digitaliseres på to måter.

– Den enkleste måten er å skrive av etikettene. Den andre løsningen er å avfotografere herbariearkene, sier Løfall. Museet valgte den siste løsningen.

Digitaliseringsarbeidet skjer broderlig fordelt mellom Finland og Norge. Herbariet blir avfotografert av Digitarium, som er en del av Universitetet i Østre Finland, i Joensuu. En trailer transporterte hele herbariesamlingen til Finland i høst. Fem av de tolv ansatte i Digitarium jobber nå utelukkende med den norske herbariesamlingen.

Digitarium er eksperter på storskaladigitalisering av naturhistoriske samlinger og har bygd opp et automatisk system som kan skanne to tusen herbarieark om dagen. De har allerede digitalisert 90 000 herbarieark ved Naturhistorisk museum i Helsinki. Hver avfotografering tar ti sekunder. Etikettene på herbariearkene blir også avfotograferte.

Finnmarkinger skal så gjennom DigForsk, et nasjonalt senter for digitalisering av arkiv og samlinger, organisert som et heleid aksjeselskap ved UiO, hente ut informasjonen fra de avfotograferte etikettene og legge dem i en database.

– Dette er det største enkeltprosjektet vi noen gang har vært med på, forteller direktøren i DigForsk, Jennifer Akselsen.

Seks sentraler i Finnmark

Digitaliseringen av herbariet skjer på fire av de seks registreringssentralene som DigForsk har i Finnmark: Tana, Vardø, Vadsø og Kautokeino.

Hver av de 34 ansatte må registrere 60 til 90 herbarieark om dagen. Det blir to til tre minutter per ark. De må zoome inn etiketten på det skannete bildet og overføre informasjonen til en database. Etikettene kan være vanskelige å lese. Noen av dem er skrevet med utydelig legehåndskrift.

– Du kan aldri få en helt korrekt oversettelse av en etikett. Hvis en plante er ombestemt 20 ganger, skjønner man at dette er komplisert, forteller Charlotte Sletten Bjorå.

Alle fra NAV

TANA BRU: Arbeidsledige i Finnmark får arbeidspraksis ved å digitalisere herbariesamlingen til Universitetet i Oslo. Her blir Edel Aslaksen fra Tana veiledet av Torill Dagfinnsdatter, lederen for DigForsk-avdelingen i Tana. Foto: Yngve Vogt

 

– De registrerer tre timer hver dag og bruker DigForsk til å komme tilbake til arbeidslivet. De bidrar til samfunnet og får utdannelse på hjemstedet sitt, og bedrer muligheten til å få seg jobb, forteller Torill Dagfinnsdatter, leder på lokalkontoret i Tana.

Resten av dagen får de ansatte fjernundervisning. Noen tar kurs på høyskoler og universiteter.

Edel Aslaksen er en av dem. Før hun giftet seg med en elektriker fra Tana, jobbet hun som radiolog på Oslo universitetssykehus. Nå er nærmeste mulige arbeidsgiver flere timers bilkjøring unna. Hun må derfor omskolere seg.

Reindriftssamer og gruvearbeidere

– Det hele startet for 20 år siden, da folk i Sør-Varanger måtte omskoleres etter nedleggelsen av gruvene. Siden den gang har vi fått 1200 finnmarkinger ut i arbeid. Dette viser: Vi trenger ikke sitte i Oslo for å digitalisere museumssamlinger, forteller Akselsen.

Reindriftssamer er gjennom DigForsk blitt omskolert til sykepleiere og ingeniører.

– Nå kommer en ny runde med betydelige omstillinger i reindriften. Vi kan med ny teknologi skape arbeidsplasser i distriktet. Gjennom DigForsk får de overtallige i reindriften både datakompetanse og utdanning. Det er enestående. Det øker kompetansen til regionen, noe som kommer både næringslivet og samfunnet til gode, forteller Steinar Pedersen, styremedlem i DigForsk og tidligere rektor på Samisk høgskole.

Tar vare på kulturarven

Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo har allerede fått digitalisert store deler av samlingen sin, både innenfor arkeologi, etnografi og numismatikk.

– Digitaliserte arkiver er en gullgruve. Digitaliseringen av samlingsobjektene på museet betyr ikke bare mye for forskerne, men også for forvaltningen, allmennheten, de som forvalter lovverket og de som forvalter kulturarven vår, forteller Susan Matland, seksjonssjef for dokumentasjonsavdelingen i KHM.

Nå kan alle forskerne se gjenstander på nett.

– Da blir det færre utlån og mindre slitasje på materialet.

Den digitaliserte samlingen på KHM er også en del av Europeana, en digital portal for alle de kulturhistoriske museene i Europa.

– Med det digitaliserte arkivet kan forskerne sammenligne gjenstander over landegrensene, påpeker Susan Matland.

Nynorsk leksikon

DigForsk har allerede digitalisert en rekke museumsarkiver. En av de store innsatsene var digitaliseringen av deler av Norsk Allkunnebok, et ti binds nynorsk leksikon utgitt mellom 1948 og 1966.

– DigForsks digitaliseringsgruppe i Bø i Vesterålen hadde virkelig sving på sakene. De bidro til å gjøre tilgjengelig et materiale i digital form som vi ellers ikke ville fått digitalisert,  forteller Åse Wetås, direktør for Norsk Ordbok.

Heyerdahl for alle

DigForsk-kontoret i Båtsfjord digitaliserer nå alle dokumentene, brevene, feltbøkene og manuskriptene som har noe å gjøre med Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947.

– Det er veldig viktig for Kon-Tiki Museet å gjøre Thor Heyerdahls arkiv tilgjengelig for studenter, forskere, journalister og allmennheten. Dette arkivet er den eneste større norske samlingen som er med på UNESCOs liste “Memory of the World”. Dokumentasjonen er med på å forklare hendelser og trender i vår historie. Innen påske vil vi åpne en digital portal. Da får alle tilgang til både skannete dokumenter og skrevet tekst, forteller Reidar Solsvik på Kon-Tiki Museet.

Moser og afrikanske planter

Med Einar Timdal i spissen ble etikettene i lav-samlingen digitalisert for noen år siden. Det neste store arbeidet på Naturhistorisk museum blir digitaliseringen av mosearkivet. Det består av 120 000 esker med moser.

Herbarieforskning dreier seg ikke bare om å forske på og dokumentere det biologiske mangfoldet.

HERBARIEARK: Et finsk universitet avfotograferer alle herbariearkene. De håndskrevne tekstene på herbariearkene blir digitalisert av arbeidsløse i Finnmark. Foto: UiO

 

– Vi kan bruke herbariet til å studere klimaendringer, slik som å finne ut av om blomstringen skjer tidligere nå enn før. I de områdene jeg er ekspert i, finner jeg stadig nye ting. Og vi har faktisk funnet utryddete arter i herbariet. Vi kan for eksempel bruke herbariet til å sammenligne afghanske planter. Det er mindre farlig å dra til herbariet i Oslo enn på feltarbeid i Afghanistan, poengterer Charlotte Sletten Bjorå.

Det latinske navnet er ikke nok til å forstå alle planter.

– For å beskrive en plante er vi avhengige av originalplanten. Mange forskere drar til herbariet vårt for å finne det de leter etter. Andre låner mengdevis av herbarieark i håp om å finne den ene planten de leter etter. Når samlingen er digitalisert, kan forskerne se på bildene først. Da bestiller de færre herbarieark – og det blir mindre slitasje på samlingen.

Under kolonitiden ble det samlet inn store mengder afrikanske planter i vestlige herbarier.

Det fins mange afrikanske planter også i det norske herbariet.

Afrikanske botanikere må derfor studere afrikanske planter i herbariene i Europa.

– De som i dag ikke har anledning til å reise til Oslo, må prioritere de største herbariene i verden. Det er derfor enda viktigere å legge herbariet i Oslo på nett, slik at herbariet også når de forskerne som ikke har råd til å komme til Oslo. Digitalisering er med andre ord solidaritet med forskere i fattige land, fremhever Charlotte Sletten Bjorå.

Mye kan digitaliseres

Svært mange arkiver i norske museer er fortsatt ikke digitalisert.

– Digitalisering av museumsarkivene er viktig for å ta vare på kulturarven vår. Når vi ser på alt materialet som finnes i museene i Norge, vil det ikke mangle på oppdrag. Hvert museum har et skrikende behov for å digitalisere gjenstandene sine, poengterer Jennifer Akselsen i DigForsk.

Av Yngve Vogt
Publisert 6. mars 2014 08:22 - Sist endret 6. mars 2014 08:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere