IDA 5 år etter

Apollon har møtt Jørn Hurum, fem år etter lanseringen av fossilet Ida. Hva tenker han i dag om mediesirkuset han satte i gang? Og om raseriet han utløste i akademia?

PRESSEKONFERANSEN: Forsker Jørn Hurum viser frem det 58 cm lange og 47 millioner år gamle fossilet på pressekonferansen i Norge i mai 2009. Foto: Yngve Vogt

 

La oss først gå tilbake til morgenen den 19. mai 2009: Jørn Hurum kommer til American Museum of Natural History i New York. Det skal holdes presse- konferanse om funnet av et fossil på 58 centimeter som var 47 millioner år gammelt. Det mest komplette primatfossilet som noen gang er funnet.

Førsteforfatteren av den vitenskapelige artikkelen om fossilet, Jens Franzen, hadde foreslått at fossilet skulle kalles opp etter datteren til Hurum, Ida på fem og et halvt år. Da fossilet døde, var hun nemlig som datteren til Hurum i 2009. De var begge i tannfellinga.

En ulykke?

Dagen før hadde Hurum og de andre paleontologene i “The Dreamteam”, som sto bak artikkelen om Ida, besøkt lokalet der pressekonfe- ransen skulle holdes. Men idet Hurum og kona, UiO-forskeren Merethe Frøyland, nærmer seg museet denne morgenen, tror de det har skjedd en ulykke. Utenfor står det rundt 40 biler med satellittantenner på taket.

Masse kabler går rett inn i lokalet hvor pressekonferansen er planlagt.

– Jeg visste vi hadde et fint fossil og en god historie å fortelle. Og ja, jeg visste at det ville komme medieoppslag. Men jeg må innrømme at det som skjedde denne dagen, framstår som nokså absurd.

BBC sendte pressekonferansen live. 40 internasjonale TV-kanaler var til stede. Google endret logoen sin.

Kona til Hurum hadde med seg kamera på pressekonferansen, men fikk ikke tatt et eneste bilde, fordi hun var så nervøs på mannens vegne.

– Nå hadde ballen begynt å rulle. Vi kunne enten stikke av eller være med, sier Hurum.

På spørsmål om det er noe han, fem år etter, kunne tenkt seg annerledes denne dagen, må han tenke seg litt om.

– Det er vel alltids noen småting. Men History Channel hadde regien på pressekonferansen, fordi de samme dag lanserte en dokumentarfilm om Ida.

Hvis du er ute i den store verden med de store selskapene som driver med den type dokumentarer, er du helt prisgitt dem. Du kan ikke detaljstyre.

Men jeg må innrømme at da skoleklasser begynte å marsjere inn i rommet med “The link” T-skjorter som vi aldri hadde sett før, da virket det litt voldsomt.

Mange ble sinte

Reaksjonene lot ikke vente på seg: Dette er et mediesirkus. Betydningen av Ida er overdrevet. Markedsføringen av henne villedende. I tiden etter lanseringen av Ida fikk Jørn Hurum mange mot seg, både internasjonalt og her i Norge.

Størst inntrykk gjorde det nok at selve guruen innen primat paleontologi, John G. Fleagle, mannen som hadde skrevet noen av Hurums lærebøker, gikk faglig imot forskernes konklusjoner. Mens forfatterne av Ida-artikkelen mente at Ida representerer en overgangsform med anatomiske trekk som kjennetegner aper, og også mennesker, mente Fleagle at de tok feil. Dette var ikke en ape, men en lemur, hevdet han.

Riktignok en skjønnhet av et fossil, men hun revolusjonerte absolutt ikke vitenskapen. Og hun kunne ikke lære oss noe mer om menneskets evolusjon.

Her i Norge gikk fem biologiprofessorer, noen av dem Hurums kolleger ved Universitetet i Oslo, ut mot ham i en kronikk i Aftenposten under tittelen “Ida er oversolgt”. Deres hovedkritikk var at fossilet hadde blitt lansert som “The link”, et begrep snublende nær “The missing link”, på presse-konferansen, på nettsted, i dokumentaren og i bokform. Dette er villedende, mente de.

Begrepet “The missing link” oppsto på 1800- tallet, da det ble hevdet at vitenskapen manglet mellomleddet mellom mennesker og andre organ-ismer. I dagens evolusjonsbiologi er menneskets slektskap med andre dyr solid dokumentert, og begrepet er derfor meningsløst, hevdet de.

Greit å komme fra Mjøndalen

Hurum sto rakrygget mens det blåste fra alle kanter. Men han innrømmer at det en stund gjorde fysisk vondt i kroppen hver gang telefonene ringte.

– Men i sånne situasjoner er det veldig greit å komme fra Mjøndalen. Jeg er ikke oppvokst i en akademisk familie der akademia betyr alt. Jeg har også et liv på utsida av universitetsmiljøet. Det er greit å ha noen sånne måter å stikke av på. Kanskje så langt som til en hjemmebrentkveld i Mjøndalen.

De som blir knust av kritikk som dette, er kolleger som ikke har noen ryggdekning, mener Hurum. Selv hadde han ledelsen ved Naturhistorisk museum bak seg, de sto last og brast, samt ledelsen ved universitetet.

– Da det sto på som verst, ble jeg invitert på lunsj til rektor og universitetsdirektøren, med klapp på skuldra. Det betydde mye.

– Men har ikke kritikerne dine et poeng når de hevder at det kan skade vitenskapens troverdighet, hvis det blir for stor avstand mellom forskning og formidling?

       – Nei. Hadde det vært 50 forskere i paleontologi i Norge som tok like mye plass som meg, så kan jeg kanskje se at de har et poeng. Men problemet nå er jo ikke at vitenskap formidles for mye! Skal man nå ut til folk med forskning, må man forenkle en masse. Tar du med alle fotnotene, så legger du formidlinga død.

– En professor sa til meg da dette sto på: “Du må slutte å vulgarisere faget ditt, husk at det er det folk ikke forstår, de blir mest imponert av.” Når dét er holdninga til formidling, så når du ikke ut til folk.

– Hva med tittelen på boka: “The link”. Skjønner du at den provoserte?

– Jeg synes “The link” er en kul tittel, jeg. Har du holdt noen populærvitenskapelige foredrag om evolusjon, er det første enhver spør om etter et foredrag: Har dere funnet “The missing link” nå? Det er et begrep som lever ute blant folk.

At begrepet ikke er vitenskapelig, er greit nok det. Men vi syntes “The link” var en morsom lek med uttrykket.

– Formidling til kolleger skjer gjennom den vitenskapelige artikkelen.

Og selv om mange var uenige i konklusjonen i den også, kunne ingen ta oss på noen vitenskapelige feil der, mener Hurum.

Den sinteste blir mildere

En av de sinteste kritikerne, guruen John G. Fleagle, skrev i 2010 et essay hvor han inntar en mer forsonende tone.

Her analyserer han reaksjonene som kom i kjølvannet av Ida, og spør “Hvorfor ble vi egentlig så sinte?” I essayet står Fleagle fortsatt på det samme vitenskapelige standpunktet, at Ida ikke tilfører paleontologien og forståelsen av menneske- lig evolusjon så mye nytt. Boka “The Link”, mener han også er en bra bok, selv om det aldri blir helt forklart hvorfor Ida skal være det viktigste fossilet som har blitt funnet, skriver han.

Men, avslutter Fleagle, utenfor akademia er Ida en stor suksess. Og hun er en stor fordel for paleontologifaget. Dette fikk han for alvor bekreftet da han hadde vært på et Ida-symposium i Oslo. Da han skulle gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen med en avstøpning av Ida-fossilet under armen, måtte dyret inn i scanneren. Da hun kom ut på den andre siden, smilte vakten bredt og utbrøt “Ida!”. Fleagle avslutter sitt essay med disse ordene: “When an airport guard can recognize a 47-million-year-old fossil primate by name, it can only be good for evolutionary biology.”

Hvorfor ble de egentlig så sinte?

Jørn Hurum innrømmer at han har brukt litt tid de siste fem årene på å finne ut hvorfor noen ble så sinte på ham.

– Etter Fleagle-artikkelen la blodtåka seg. Det var godt å se han som er nummer én på fagfeltet, skrive så balansert om dette.

Hurum fikk høsten 2009 besøk av en dansk professor, Peter C. Kjærgaard, som hadde analysert debatten rundt Ida. Da falt noen brikker på plass, forteller han.

– Ida ble den definitivt største nyheten i Darwin- året. Dette året hadde mange planlagt å gi ut bøker og lage store møter.

Peter C. Kjærgaard mente at mange hadde blitt så sinte fordi vi hadde ødelagt Darwin-året for dem.

– Vi hadde ikke tenkt på Darwin-året i det hele tatt, vi hadde egentlig tenkt å publisere året før. Da dansken sa dette, falt mange ting på plass. Før dette skjønte jeg aldri den der blodtåka…

Har revet ned noen Elfenbenstårn. Jørn Hur-um har vært en stor forkjemper for open access, tidsskrifter som er tilgjengelige for alle.

Artikkelen om Ida publiserte Hurum og hans internasjonale forskerteam i det vitenskapelige tidsskriftet PLoS ONE. Tidsskriftet var den gang ganske nytt og hadde foreløpig ikke mye om paleontologi. Nature ville ha artikkelen, og kunne få den gjennom på noen få uker, fordi de skjønte at dette kunne bli stort. Men forskerne var da allerede kommet langt i prosessen med PLoS ONE.

Mange hevdet at det var å kaste bort vitenskapelige funn å publisere i et ukjent tidsskrift, forteller Hurum. Men hans forfatterkollega Philip Gin- gerich hadde publisert en stor artikkel om hval-evolusjon i tidsskriftet i februar samme år, og var veldig fornøyd med dem.

– Vi mener vi brøyta veien og viste en måte å publisere på som har endra paleontologi-publisering. Mange var i utgangspunktet misfornøyd med de andre tidsskriftene; de bruker lang tid på å fagfellevurdere artiklene, og de er dårlige på bildegjengivelser. Etter artikkelen om Ida har nettidsskriftet fått en egen stor seksjon for paleontologi, forteller Hurum.

Og bare halvannet år etterpå hadde de fleste store kritikerne av denne publiseringsformen publisert der selv, konstaterer han.

Etter publiseringen ble det en stor diskusjon internasjonalt om det latinske navnet de hadde gitt fossilet, Darwinius massilae, var gyldig.

Artikkelen om funnet var jo kun publisert elektronisk. For at et nytt latinsk navn skal kunne godkjennes, må det nemlig ifølge formelle regler ha stått i et trykt tidsskrift.

– Vi løste dette gjennom å trykke opp noen eksemplarer av artikkelen og sende den rundt til forskjellige store institusjoner i verden. Tre år etter var den stivbeinte internasjonale regelen for navnsetting av dyr og planter blitt endret og grunngivningen var Ida.

– Vi har sparket ned noen elfenbenstårn i denne prosessen. Det har vært veldig deilig, sier Hurum.

Barna like viktige som kolleger

Forskningsmessig er Ida nesten helt ferdig etter disse fem årene, selv om hun fortsatt lever i beste velgående i populær form. Snart kommer hun i ny kosedyrutgave. Og i Frankrike fikk nettopp barneboka om Ida pris for beste vitenskapelige bok for barn.

For Jørn Hurum betyr formidlingen til barn vel så mye som formidlingen til vitenskapskollegene.

– Jeg sitter jo her fordi jeg leste en barnebok selv, “Ola og eventyret og dyra”. Den handlet om et fossil som var i stand til å fortelle historien om livet før menneskene. Så det å formidle sin egen forskning til barn, er veldig viktig for meg.

Etter de første 150 populærvitenskapelige foredragene om Ida, lagde vi her på Naturhistorisk museum en barnebok om Ida, samtidig omarbeidet vi boka til en “rosa” barneutstilling, rettet spesielt mot småjenter.

– Jeg skriver ikke en barnebok om sånt som allerede står i lærebøker. Her er det forskningsformidling, samtidig som vi jobber med det selv. Det er vitenskapsdebatt. Barna skal ta del i frontforskninga vår.

Tok Jørn Hurum feil?

Da forskerteamet begynte å studere Ida, startet de med en hypotese om at hun var en lemurslektning. Etter ett år endte de opp med at hun sannsynligvis er en apekatt. I dag har pendelen svingt tilbake. De fleste tror nå at hun er mest i slekt med lemurer. Men det fins fortsatt noen, også i “Dreamteam”, som mener hun er mest i slekt med apekatter. Hurum er fortsatt på apekattsiden.

– Jeg synes de anatomisk argumentene der er bedre. Men basert på statistikk mener de fleste at den dyregruppa Ida hører til, er mest på lemursida av utviklingstreet.

Definisjonen av hva som er en lemur og en apekatt, er blitt forandret på grunn av Ida. At hun er litt av begge deler, har dermed endret den grunnleggende anatomiske definisjonen på primater, forteller Hurum.

Hva fremtiden vil si om Ida, vet ingen.

– Dette er en diskusjon som fortsetter. Inntil det fins flere gode skjeletter som er like gamle eller eldre, så er hun fortsatt det mest komplette primatfossilet verden noen gang har sett. Og det eldste komplette. Hun er derfor et ikonisk objekt for hvordan våre tidlige slektninger så ut for 47 millioner år siden.

– Forskning drives for øvrig av uenighet. Hvis alle er enige, så er det religion, sier Hurum og siter-er fra et innlegg i Ida-debatten som sto på trykk i tidsskriftet Nature:  “Science moves forward funeral by funeral … almost no one ever changes their mind.”

 

Av Siw Ellen Jacobsen
Publisert 19. mai 2014 01:00 - Sist endret 20. mai 2014 09:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere