Skattkammeret

Museumssamlingene er grunnlaget for forskningen på museet.  Her fins alt fra DNA-banker med muskelprøver og fugleblod til planter og utstoppete dyr.

bilder-nhm-samlingene1000

På slutten av 1800-tallet dro Knut Dahl til Afrika og Australia og skjøt flodhester, løver og tusenvis av andre eksotiske dyr for å bygge opp de vitenskapelige samlingene ved Naturhistorisk museum (NHM) på Universitetet i Oslo.

Mange forbinder fortsatt de naturhistoriske samlingene med et nedstøvet kabinett av gamle, utstoppete dyr, men de utgjør bare en ubetydelig promille av samlingene.

De naturhistoriske samlingene består i dag av mer enn seks millioner objekter og er grunnlaget for mye av forskningen på museet. Selv om antallet høres formidabelt høy ut, er det likevel svært lite i internasjonal sammenheng. NHM har 2,5 millioner insekter i samlingen sin. Søstermuseet i London har tolv ganger så mange.

Viktig skattkammer. NHM har 30 delsamlinger. En av de største er herbariet med to millioner pressete planter. Herbarier er nødvendige for å kunne dokumentere det biologiske mangfoldet.

– Herbariet er vårt største skattkammer, som kan gi oss svar på fortidens, nåtidens og fremtidens spørsmål. Botanikerne som samlet inn planter for hundre år siden, visste lite om at plantene senere kunne brukes til å påvise klimaendringer og en dramatisk økning av miljøgifter. Informasjonen i herbariet blir dessuten viktigere og viktigere ettersom det biologiske mangfoldet forsvinner raskere enn noen gang, forteller herbarielederen, førsteamanuensis Charlotte Sletten Bjorå.

De fleste samlingene vokser stadig.

– Samlinger som ikke vokser, mister sin aktualitet. Noen av de viktigste oppgavene våre er å kartlegge det biologiske mangfoldet, beskrive nye og ukjente arter og finne ut av hvordan arter er beslektet med hverandre.

Vi har 8000 typeeksemplarer i samlingene våre. Dette er førstegangsbeskrivelser av både blomster, in- sekter, dyr, mineraler og fossiler og kan sammenlignes med den originale meter-staven i Paris. Denne meterstokken er den internasjonale standarden for hvor lang en meter er. Slik er det også med typeeksemplarer, forteller Jon Lønnve, lederen for Seksjon for konservering og forskningsteknikk på NHM.

Sjøløveskallen fra Galapagos. Et av de mest kjente typeeksemplarene er skallen til den 200 kilo tunge «sjøløven fra Galapagos», som ble samlet inn på museets store Galapagos-ekspedisjon i 1925.

– Denne skallen definerer arten for evig og alltid. Hvis noen i verden skulle diskutere nye arter som ligner på denne sjøløven, må de sammenligne den med dette individet, forteller professor i zoologi, Øystein Wiig.

Han har nylig publisert en artikkel der han beskriver alle de nitten type-pattedyrene på NHM. Den norske oppdagelsesfareren og etnografen Carl Lumholtz har samlet inn de fleste av dem, blant annet en tre-kenguru fra Australia, oppkalt etter ham selv: Dendrolagus lumholtzi.

– Disse dyrene har et historisk sus over seg og er de helligste vi har i samlingene våre, sier Øystein Wiig, som selv er kjent for sin forskning på isbjørn og grønlandshval.

Skinn og knokler

Helt fra tidlig på 1800-tallet samlet museet på fjær og fugleskinn. De brukes fortsatt i forskningen.

– Den gangen museet startet opp, var det ingen som ante hva DNA var, og at skinn og knokler i fremtiden kunne brukes til DNA-analyser, sier professor i zoologi, Jan T. Lifjeld på NHM.

For noen år siden brukte zoologene fugleskinn til å sammenligne arvematerialet til snøugler i Arktis, for å se hvordan de har spredt seg og slekter på hverandre. Takket være skinnene har de også slått fast at dagens vandrefalk i Norge er nærmere i slekt med oppdrettsvandrefalken i Sverige enn med den opprinnelige vandrefalken som stod på randen av utryddelse i midten av det forrige århundre. Likevel ble det genetiske mangfoldet styrket.

– Med analyser av stabile isotoper er det også mulig å se hvor i verden fjærene har vokst ut. Et av poengene våre kan være å finne ut av i hvilke deler av Afrika løvsangerne våre overvintrer.

DNA-banken

Uheldigvis brytes arvematerialet ned i gamle skinn. Da er det vanskelig og tidkrevende å sekvensere DNA. Museet har derfor opprettet DNA-banken. Den består av vevssamlinger med små biter av plantestilker, deler av insekter, kjøttbiter fra pattedyr og blodprøver av fugler. I motsetning til pattedyr har fugler DNA i de røde blodlegemene. Det tas derfor blodprøver av fugler og muskelprøver fra pattedyr.

– Vevet fryses ned til 80 minus for at DNA-molekylene skal kunne bevares intakt i overskuelig fremtid.

NHM etablerte DNA-banken på midten av 1990-tallet. Den har allerede 70 000 prøver fra hele verden. Av disse er 40 000 fra fugler.

– Vi har i dag en av de største DNA-bankene på fugl i Europa, men lite fra pattedyr og fisk. Vi får noen tusen nye prøver i året. Samlingen gjør det lettere å sammenligne DNA mellom arter og forske på lokale DNA-variasjoner innenfor samme art.

133 år gammel torsk

De naturhistoriske samlingene fungerer som et bibliotek. Hvert år låner museet ut nesten ti tusen objekter til forskere i andre deler av verden.

– Hver gang vi låner ut DNA-materiale, reduserer vi mengden. Vi må derfor være sikre på at de som skal bruke materialet, kan utnytte det, påpeker Lifjeld.

Et av fjorårets mange utlån var en eldgammel Varangertorsk, konservert i sprit. Da biologene på CEES (Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis) genomsekvenserte atlanterhavstorsken, kontaktet postdoktor Bastiaan Star på CEES museet for å sjekke hvordan torskegenene var før i tiden. Uheldigvis var den 133 år gamle torsken i så dårlig stand at Bastiaan Star ikke klarte å hente DNA fra den. Han skal nå prøve igjen med en forbedret metode.

– Med slike gamle samlinger som på NHM, får vi muligheten til å studere de evolusjonære endringene over tid, fremhever Bastiaan Star.

Museet har også en stor samling prøver av laks fra 1950-tallet og helt frem til i dag. De er fra en rekke sentrale vassdrag. I samlingen er det både fiskeskjell og otolitter. En otolitt er en kalkholdig småstein i fiskens indre øre som forskere analyserer for å bestemme alder og vekstvilkår.

– Med samlingen vår er det mulig å sammenligne genmaterialet i dagens laksestammer med hvordan fisken var genetisk før de store vassdragsreguler-ingene og før oppdrettsnæringen startet, poengterer Lønnve.

Klondykestein fra 1920

En av steinsamlingene, som var bortgjemt i nesten 80 år, kan i dag gi svar på hvor det finnes olje i Barentshavet.

I 1921 dro geologiprofessor Olaf Holtedahl til Novaja Semlja og samlet inn over fire tusen steinprøver fra den midtre delen av den tusen kilometer lange øya nord for det russiske fastlandet. Etter at den norske ekspedisjonen dro og frem til for ti år siden, var det umulig for vestlige forskere å besøke den russiske øya.

I dag er det bare mulig å reise til sør- og nordenden av Novaja Semlja. Områdene midt på øya er fortsatt for radioaktive til å besøke, etter de voldsomme atombombesprengningene på femti- og sekstitallet og frem til den siste atomsprengningen etter glasnost i 1990.

– Vi sitter i dag med verdens eneste steinsamling fra denne delen av Novaja Semlja. Geologien i dette området sier mye om geologien i Barentshavet og muligheten for å finne olje, forteller professor Hans Arne Nakrem på Naturhistorisk museum.

Den andre store steinsamlingen fra midtre Novaja Semlja befant seg i St. Petersburg, men ble ødelagt av vann.

– Alle etikettene løsnet. Uten etikker med informasjon om funnsted er slike samlinger verdiløse.

Det kunne gått like galt med steinsamlingen til Holtedahl. Sammen med resten av polarsamlingen slumret den i mange tiår i kummerlige kår, først i kjelleren på Freia og deretter i sivilforsvarets fjellhall på Kampen.

– Forholdene var kritikkverdige, med mye vannlekkasje, men heldigvis ble ikke etikettene ødelagt, så informasjonen ble berget i tide, forteller Jon Lønnve. Nå har NHM publisert fem vitenskapelige artikler om samlingen.

Russerne tok kontakt med museet og forlangte at den skulle overføres til museet i St. Petersburg. NHM sa et kategorisk nei.

– Exxon ønsket dessuten å kjøpe samlingen for hundre tusen kroner, bibringer Elen Roaldset, professor i geologi og tidligere direktør på NHM.

Moralen er: – Selv om samlingene på museer kan synes nedstøvete og ubrukelige, kan de ha stor verdi. Museet har også store samlinger fra arktisk Canada, Svalbard, Grønland, Antarktis og arktisk Russland. Disse områdene er fortsatt vanskelig tilgjengelige, sier Nakrem.

På den andre ekspedisjonen med Fram, ledet av Otto Sverdrup, fra 1898 til 1902 ble det samlet inn tusenvis av steinprøver. Nakrem har forsket på flere tusen av dem så sent som i 2009.

– Museet har også steinsamlingene fra Nansens og Amundsens polekspedisjoner med Fram, Gjøa og Maud, men de har stort sett bare en historisk verdi, forteller Nakrem.

Mammuten og ullnesehornet

I vinter fant forskere ved NHM en forklaring på hvordan klimaendringer ødela livsgrunnlaget for mammut og ullnesehorn. Forskningen ble slått stort opp i Nature. Ved å grave seg ned i permafrosten, har forskerne funnet et frossent DNA-arkiv av fortidens økosystemer.

– Ved å sammenligne DNA-restene i jorda fra mammutens tid med DNA-prøver fra de arktiske herbariene, har vi vært i stand til å fastslå hvilke planter som fantes samtidig med de utdødde pattedyrene fra istiden. Dette viser at de natur- historiske samlingene stadig mer har blitt en gullgruve for forskning på klima og biologisk mangfold, forteller professor i botanikk, Christian Brochmann.

Lav fra Napoleons grav

Ett av verdens ti største lav-herbarier fins på Naturhistorisk museum. Samlingen, som er bygd opp i løpet av 200 år, består av 100 000 eksemplarer norske lav.

– Samlingen gir et godt bilde av forekomsten av lav i Norge. Den mest spennende delen er verdenssamlingen av lav, med ytterligere 230 000 eksemplarer. 1200 av dem er originalmateriale for førstegangsbeskrivelser, forteller førsteamanuensis Einar Timdal.

Et av dem er samlet inn av en ukjent norsk sjømann på 1800-tallet, som tok med seg lav fra Napoleons grav på St.Helena. Det var en lavart som ingen tid-ligere hadde beskrevet.

Av verdens nesten 20 000 arter fins en tredjedel i den norske samlingen.

– Dette er et fantastisk materiale som vi kan bruke til både kjemiske og genet-iske undersøkelser. Vi har en av de viktigste samlingene av arktiske lav i verden. Takket være professor Hildur Krogh, som i tretti år studerte lav i Øst-Afrika, har vi i dag en av verdens viktigste samlinger av østafrikansk lav, forteller Einar Timdal, som nylig har reist til Amazonas i Brasil for å samle inn enda mer lav.

Fremtiden

Selv om de gamle samlingene har betydd mye for dagens forskere, er det ingen som vet om dagens samlinger gir svar til fremtidens forskere.

– Den gangen samlingene startet, var det ingen som ante noe om DNA. Da ble arter samlet inn for å beskrive de ytre tingene. Vi kan nå DNA-analysere skinn som Darwin samlet inn på ekspedisjonene sine eller skinn av utdødde arter. Det kommer stadig muligheter, men vi vet ikke hva teknologien vil bringe i fremtiden. Det er derfor viktig for museet å ha så representative samlinger av dagens flora og fauna som mulig, og at samlingene bevares på en slik måte at de sikres for ettertiden, sier Lifjeld.

 

Av Yngve Vogt
Publisert 23. apr. 2014 13:28 - Sist endret 24. apr. 2014 10:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere