Mødredødeligheten halvert i Gambia

Et langvarig forskningssamarbeid har bidratt til at mødredødeligheten i Gambia er mer enn halvert på 14 år. Den er likevel 60 ganger høyere enn i Norge.

Lav status: Kvinner bruker helsevesenet i Gambia, men deres behov møtes ikke. De har aldri opplevd et godt helsevesen, og vet derfor ikke hva de skal etterspørre. Her venter kvinnene på behandling utenfor et av de rurale sykehusene i Gambia. Foto: Camilla Smaadal

Last ned mediefil
Last ned mediefil

I en liten, støvete landsby et stykke unna den pulserende hovedstaden Banjul ligger en kvinne og ynker seg av smerte. Det er rolig på helsesenteret og få pasienter. Likevel er det ingen leger eller jordmødre til stede. Det er flest hjelpepleiere som tar imot barn ved fødestuene i de rurale områdene av Gambia. Kun et fåtall av gambiske leger blir utdannet og jobber i landet. De fleste legene som holder til på sykehusene, er korttidsengasjerte kubanske leger som bare snakker spansk eller engelsk, mens majoriteten av gambierne snakker lokale språk som mandinka og wolof.

Gynekolog og professor i samfunnsmedisin Johanne Sundby er på feltarbeid i området, og blir bedt om å undersøke den gravide kvinnen. Kvinnen lider av langsom fremgang i fødselen – hodet kommer ikke ned i bekkenet til tross for rier – og hun må sendes til sykehus for at barnet skal overleve. En ambulanse blir tilkalt, men veien til nærmeste sykehus er lang og krevende. 

Kvinnen må krysse elven over til Banjul i en overlastet ferge. Er hun heldig, rekker hun den raskeste fergen og blir fraktet til sykehuset i tide. Er kun den langsomme fergen tilgjengelig, kan utfallet bli fatalt. Det siste er ofte realiteten. Dårlig infrastruktur, mangel på leger og gode helsefasiliteter er bare noen av årsakene til den høye mødre- og spedbarnsdødeligheten i landet, som lenge har vært blant de høyeste i verden.

Langvarig samarbeid

Det har likevel skjedd forbedringer, sammenlignet med hvordan tilstandene var i landet for noen tiår siden. Det kan Johanne Sundby konstatere. I 1993 ble hun bedt om å reise til Gambia for å bidra med sin kompetanse innen et smalt forskningsfelt om fertilitet. Siden har flere forskningsprosjekter kommet til – og et langvarig, vitenskapelig vennskap er blitt utviklet.

Sammen med gambiske forskere har Sundby funnet flere svakheter ved helsesystemet i Gambia, og sett på forhold som påvirker kvinnens reproduktive helse, som har med reproduksjon, seksualitet, abort, graviditet og fødsler å gjøre.

Besøk på helsestasjoner, samtaler med forskere og politikere og feltarbeid i fattige landsbyer langt utenfor turistenes bedagelige liv på stranden har gitt Sundby en unik forståelse av kulturen og landet – og bidratt til et langvarig samarbeid mellom Universitetet i Oslo og det gambiske helsevesenet. Et samarbeid som ikke bare gagner gambierne, men som også har gitt en verdifull erfaring og forståelse hos de norske forskerne av hvordan helsesystemer virker i fattige deler av verden, og hva som hindrer kvinner i å få et godt helsetilbud.

– Vi kan ikke generalisere alle dataene, men forskningen illustrerer likevel en del sentrale punkter, som at kvinner blir nedprioriterte i helsevesenet, og at barseldødeligheten og kvaliteten på helsetjenestene henger tett sammen, forteller Sundby.

Mange kvinner i Gambia har aldri opplevd et godt helsevesen, så de vet ikke hva de skal etterspørre. 

– Å jobbe med global helse har synliggjort sammenhengen mellom reproduktiv helse og politikk, og vi prøver å formidle forskningen overfor beslutningstakere som kan bedre helsetjenestene i landet. Det innebærer også å reise på internasjonale konferanser og fortelle om prosjektene våre, slik at kvinners status i de fattige deler av verden blir lagt merke til. Det mener jeg er et av de viktigste resultatene som har kommet ut av samarbeidet, forteller Sundby.

Fra landsbygutt til helsedirektør

En annen sentral del av samarbeidet har vært å bygge opp kompetanse og utdanne unge gambiske forskere. Jordmoren og sykepleieren Mamady Cham er en av dem. Han vokste opp i en stråhytte uten strøm på landsbygden, men jobbet seg oppover til en fullført doktorgrad i Norge. Han dokumenterte at det var stor mødredødelighet i landet, også på sykehusene, og at anemi og blødning i graviditeten var de viktigste årsakene. Da han kom tilbake, ble han helsedirektør i Gambia og fattet mange viktige beslutninger om hvordan svakhetene i helsesystemet kunne forbedres. Endringene i politikken har ført til en enorm nedgang i mødre- og spedbarnsdødeligheten.  Helseministeren i landet annonserte nylig at mødredødeligheten er gått ned med over 50 prosent i løpet av de siste 14 årene.

Cham har også utarbeidet grundige veiledninger for blant annet blodtransfusjon. I dag jobber han som sykehusdirektør på et av de største sykehusene i Gambia.

– Dette samarbeidet har vært veldig nyttig for begge partner, særlig for gambierne. Mange av forskerne har kommet tilbake og fått høye stillinger i helsesystemet, og tatt ledende roller i forskningsprosjekter. Det er svært viktig for oss, for vi kommer til å bruke disse dataene til å forbedre helsesituasjonen i landet og bygge bedre fasiliteter, sier Cham.

Han forteller at det fortsatt er mange helseutfordringer igjen i landet, blant annet innen reproduktiv helse og sykdom knyttet til malaria, HIV og AIDS. Til tross for nedgangen er mødredødeligheten i det lille landet fremdeles høy.

– Å få til et helsesystem som fungerer optimalt i hele landet, er den største utfordringen fremover, sier han.

Forskjell fra ren bistand

Sammen har forskerne pekt på flere svakheter ved helsesystemet, identifisert dårlig infrastruktur, mangel på medisiner og mulighet for bloddonasjon og keisersnitt. Helsemyndighetene i landet har nå begynt å ta innover seg problemene og forbedre situasjonen. At gambierne har samlet inn dataene selv, er essensielt, mener Sundby.

– Å styrke utdanningen i mindre ressurssterke land er en forutsetning for at landet skal komme videre i utviklingen. Myndighetene lytter i større grad til problematikken når den kommer innenfra. Det er ikke slik at jeg kommer til landet og forteller hva som bør gjøres. Det er gambierne som identifiserer problemene og utarbeider forskningsspørsmålene. Deretter diskuterer vi hvordan vi best kan løse oppgavene sammen. Det er likestilte partnere og et felles prosjekt som resulterer i bærekraftig kompetanse. Jeg tror ikke det er noen annen bistandsaktivitet som gir bedre resultater enn å styrke utdanningen hos de lokale, slik at de kan bygge opp kapasiteten selv, konkluderer Sundby. 

Av Camilla Smaadal
Publisert 10. sep. 2014 13:17 - Sist endret 14. nov. 2014 09:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere