Fra grendeskole til kunnskapsbedrift

I Christiania, en sensommerdag i året 1814, er tre studenter på vei til sin aller første forelesning i medisin. To hundre år seinere går mer enn tre tusen studenter til sine forelesninger på det samme fakultetet.

Det samme fakultetet?

TOPP UNDERVISNING. Hjernedisseksjon med Jan Birger Jansen, professor i anatomi ved UiO 1945-1966. Sammen med Alf Brodal dannet han den såkalte Oslo-skolen som ble verdensberømt for sine nybrottstudier, særlig hva lillehjernen og dens nervefiberforbindelser. - Studentene undervises av topforskere, sier Øivind Larsen. 

Den 2. september i 1811 ga kong Frederik 6. motvillig ordre om at det skulle opprettes et «fulstændigt Universitet» i Norge. Dermed fikk vi vårt eget universitet, tre år før vi fikk vår egen grunnlov. Og allerede da var det klart: På dette universitetet skulle det utdannes leger.

– Oppgaven ble formidabel etter begivenhetene våren 1814: Det Kongelige Frederiks Universitet skulle dekke nasjonens behov for ekspertise i embetsverket, og for praktikere i et samfunn herjet av sykdom og tidlig død. Samtidig skulle et akademisk, medisinsk miljø bygges opp, påpeker professor emeritus i medisinsk historie, Øivind Larsen på Universitetet i Oslo. Han utgir i disse dager en jubileumsbok om fakultetet.

Hvorfor var det å utdanne våre egne leger så viktig? Vi hadde jo ingenting av det som trengtes: ikke undervisningslokaler, ikke laboratorier eller undervisningssykehus. Nasjonen var splitter ny, og nesten alle deler av samfunnet skulle formes om og bygges opp på én gang. Alle kjempet om de samme knappe ressursene.

– At den medisinske undervisningen ble tvunget fram mot alle odds, var i høy grad politisk. Universitetet var en symbolinstitusjon for det selvstendige Norge. Til den lokale eliten hørte legene. En ville at de skulle være norske, framholder Larsen.

Likevel, det skulle ikke gå så mange år før landet hadde fått et medisinsk fakultet på høyde med medisinske fakulteter i andre land, viser historien.

Farefull ferd

Michael Skjelderup var den aller første som ble utnevnt til professor i medisin i Norge. Prestesønnen fra Hof i Vestfold, som var utdannet ved Det kongelige kirurgiske akademi og virket som professor ved Københavns Universitet, vendte da tilbake til Norge.

– Å reise var ikke lett i 1814. Det var krig. Skjelderup dro fra København over til Jylland, hvor han fikk kjøpt seg en båt og hyret mannskap. Reisen over Skagerrak skulle bli dramatisk: De ble beskutt av en svensk fregatt, men båt og mannskap slapp unna og Skjelderup nådde helskinnet fram til Arendal den 1. juni 1814. Halvannen måned senere, den 18. august, starter han opp undervisningen for de første tre studentene, og dermed var landets første medisinske fakultet blitt virkelighet.

Lik fra tukthusene

Skjelderup var 45 år da han kom til Christiania og hadde rukket å bli et erfarent universitetsmenneske. – Han visste hvordan medisinundervisning skulle foregå, og satte i gang med å lage egne anatomiske preparater som han trengte til undervisningen, basert på disseksjonsmateriale fra byens tukthus. Det ble etter hvert en svær samling.

Den første undervisningen foregikk i noen rom i Mangelsgården i Storgaten 36, men det varte ikke lenge før plassen var for liten, og undervisningen ble flyttet til Brennerigården, også kalt Anatomigården, ved Christiania Torv, hvor vi finner Café Celsius i dag.

I den lille bygningen fra 1600-tallet holdt anatomiundervisningen til – helt til universitetsbygningene stod ferdige på Karl Johan i 1852. Skjelderup fikk innredet et Theatrum Anatomicum med et auditorium med plass til 70 tilhørere og en disseksjonsstue. Diktet «Pigen paa Anatomikammeret», som Henrik Wergeland skrev mens han var medisinstudent, vitner om de høyst primitive og uhygieniske forholdene her.

Rikshospital

– I tråd med idealene fra København skulle studentene få muligheten til å iaktta og selv behandle pasienter på et sykehus under lærerens veiledning. Det var viktig å komme i gang med den kliniske undervisningen, men det skulle gå mange år før et fullverdig Rikshospital var på plass. Sykehuset, som tilhørte garnisonen på Akershus, ble i 1826 åpnet som Rikshospital og undervisningssykehus. Det var en stor tømmerbygning som lå nedenfor Hammersborg, forteller Larsen.

Utdanningen som ble gitt i Christiania, var ganske moderne på den tiden: Alle andre steder skilte en tradisjonelt mellom en kirurgisk håndverksutdanning og en medisinsk utdanning.

– Hos oss ble disse to utdanningsveiene slått sammen til én felles utdanningsvei for leger. Derfor fulgte da også en del godt voksne kirurger undervisningen på universitetet de første årene, for å få sin medisinske eksamen, forteller medisinhistorikeren.  

Da Skjelderup sluttet i 1849, hadde han hatt samtlige av de om lag 300 norske legene som elever.

De to andre som ble utnevnt til professorer da fakultetet startet opp, var legen Nils Berner Sørensen og stabskirurgen Magnus Andreas Thulstrup – som fikk ansvar for kirurgi og fødselsvitenskap.

Tykke bøker om feber

Larsen forteller at den medisinske kunnskapen og akademiske tenkemåten deres var temmelig forskjellig fra vår. 1700-tallets vitenskapsideal la vekten på systematikk og klassifisering, og dette preget undervisningen.

– På denne tiden ble en sykdom sett på som en organisme som levde sitt eget liv. Sykdommen var en «naturlig Proces, der maatte ledes, men ikke forstyrres». Fram til 1820-årene var sykdommene delt inn på grunnlag av symptomer og tegn, ikke etter årsaker, og diagnosene mer resultat av logisk tenkning enn systematisk, empirisk observasjon. Vekslinger i symptomer kunne derfor gi mange forskjellige diagnoser på det vi i dag ville betegne som én enkelt sykdom.

 For eksempel ble det utgitt tykke bøker om feber. De første studentene ble undervist i disse logisk oppbygde systemene for sykdommer, de såkalte nosologiene, forteller Larsen, og legger til at han nå har greid å identifisere hvilke av 1700-tallssystemene våre første medisinprofessorer fulgte.

Samfunnet endrer seg

Norges første doktordisputas var i medisin og ble en nasjonal begivenhet. Den 18. juni 1817 disputerte Frederik Holst over en avhandling med et samfunnsmedisinsk tema – den fryktede radesyken (se undersak). Holst skulle bli vår første virkelige samfunnsmedisiner. Den unge doctor medicinae ble utnevnt i en viktig posisjon i Christiania, til såkalt stadsphysicus, men dro snart ut for å studere hygiene, sinnssykevesen, fattigvesen og fengselsvesen omkring i Europa. I 1824 ble han universitetets fjerde professor i medisin, i farmakologi, toksikologi og hygiene.

– Den medisinske disiplinen “hygiene” vokste fram sammen med myndighetenes innsats for å bekjempe sykdom på samfunnsnivå. Interessen for hygieniske spørsmål oppstod i flere europeiske land etter skrekkskildringer fra fattigkvarterene i de større byene i Europa, der kolera herjet i 1832 og hvor dødeligheten noen steder var 70 prosent, forteller Larsen.

Fra midten av århundret var det klart at folkesykdommene, som tuberkulose og lepra, var smittsomme og skyldtes mikroorganismer. Men en hadde ikke noen skikkelig behandling. Det kom først etter andre verdenskrig. Å forebygge var derfor et viktig tema.

– Fra 1850 og utover tok industrialiseringen og urbaniseringen til. Folk flyttet fra landsbygda til Christiania og omegn i store strømmer. På femti år vokste byens folketall fra 50 000 til 250 000. Det er enormt. Folk bodde tett, hygienen var dårlig og sykeligheten steg. Mange nye helse- og sykdomsproblemer oppstod, og snart også nye politiske holdninger til disse problemene. I 1860 ble sunnhetsloven vedtatt, og fra da av ble bedre folkehelse, forebyggende helsearbeid og kamp mot epidemiske sykdommer en offentlig oppgave under ledelse av legene.

Og samtidig gikk legekunsten gjennom en vitenskapelig revolusjon. Da fakultetet ble etablert, fantes det omkring 100 leger i hele Norge. Evnen til å gjøre folk friske var temmelig beskjeden. Nå endret dette seg. Legene ble flinkere til å kartlegge, diagnostisere, forebygge og til dels også kurere sykdom. Etterspørselen etter medisinernes tjenester økte, og grunnlaget for et moderne helsevesen ble lagt. Da århundret var omme, var det 1200 leger i Norge. Undervisning hadde vært en så viktig oppgave for fakultetet at det måtte gå foran det meste. Først omkring 1870 kommer forskningen for alvor i gang. Blant forskningsmiljøene på fakultetet som med tiden skulle bli virkelig sterke og internasjonalt anerkjente, var ernæringsforskning og hjerneforskning.

Legeforeningen påvirker sterkt

Skulle legen være vitenskapsmann eller praktiker? I 1886 ble Den norske Lægeforening etablert, og de fleste medlemmene var praktiserende leger.

– Foreningen var beinhard på at medisinstudiet skulle være en praktisk utdanning. Med seg på laget fikk de den unge legen Johan Scharffenberg. Han var særlig opprørt over at det ikke var klart definert hva studiet skulle inneholde, og mente at dette ga professorene stor og vilkårlig makt over studentene. Kritikken mot fakultetet tas med full tyngde opp i offentligheten. Etter mye press blir studiet mer praktisk rettet, og et nytt og detaljert reglement kommer på plass som definerer hva legen skal kunne etter endt studium.

– Et annen viktig diskusjonssak, der fakultetet og legeforening står på hver sin side, er den faglige spesialiseringen.

– Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram et marked for helsetjenester, og det å være lege var noe en kunne tjene gode penger på. Det var nytt, og virket rekrutterende på medisinstudiet. Stadig flere privatpraktiserende begynte å kalle seg spesialister, gjerne etter en kortere arbeidsperiode på sykehus, og hadde dermed et fortrinn i konkurransen om pasientene.

– Fakultetet mente at medisinen var en helhet og at legen måtte ha evnen til å se totalbildet av pasienten, men snur etter hvert: Fra rundt 1916 ble det gradvis etablert en offentlig spesialistordning med et regelverk som ble forvaltet av Den norske legeforening. Dette påvirket også i sterk grad oppdelingen i mange nye fag ved fakultetet. Det er ikke alltid at inndelingen har vært logisk, men det har vært stort samsvar mellom det Legeforeningen har ønsket og det fakultetet har gjort, framholder Larsen.

Studiet lukkes

Gjennom store deler av universitetets historie, ja, faktisk helt fram til andre verdenskrig var medisinstudentene blant de minst begavede, målt i artiumskarakterer.

Men på begynnelsen av 1900-tallet økte antallet veldig og det oppstod køer og ventetider i studiet. I 1940 ble det bestemt at legestudiet skulle være et lukket studium med artiumskarakterer som opptakskrav. – Da snur det helt. De gløggeste kommer inn. Fakultetet holdt strengt på det som var viktig da vi fikk vår egen legeutdanning i 1814: legene skulle være norske og utdannet i Norge.

Tross atskilling motstand i Norge reiste likevel mange norske ungdommer til utlandet for å studere, og allerede i 1950-årene var det like mange som studerte medisin i utlandet som i Norge, påpeker medisinhistorikeren.

Verden – litt uvedkommende

Da masseuniversitetet vokste fram i 1960-årene, ble medisinerne uglesett fordi det gikk så mye penger til dem, og bråk ble det da det nye prekliniske bygget på Gaustad skulle oppføres. Ingen steder var studentopprøret på samme tid så idyllisk som blant medisinstudentene. Da miljøbevegelsen vokste fram, kunne en tenke seg at det ville bli viktig å studere hvilke virkninger miljøfaktorer har på folks helse. Men nei.

– Det er et paradoks at så få ble tent på aktiv, grupperettet og samfunnsrettet medisin. Ved hjelp av ny og banebrytende, epidemiologisk forskning ble riktignok viktige helseproblemer i samfunnet kartlagt, men det praktiske arbeidet for å løse dem ble i stor grad overlatt til andre – som også hadde andre verdigrunnlag å ta hensyn til. For de fleste medisinstudentene var verden der ute stor og stygg – og litt uvedkommende. Så har da også hygiene og sosialmedisin gradvis blitt nedbygd og er nå nesten borte som undervisningsfag for legestudentene ved fakultetet. Her tror jeg igjen Legeforeningen har påvirket gjennom å definere legerollen, sier Larsen.

Etter krigen nærmest eksploderte den norske sykehusmedisinen. Samtidig vokste laboratoriemedisinen. En ny verden åpner seg – og dit inn ville de nyutdannede legene. Legeforeningen, med alle sine privatpraktiserende, var bekymret og fikk etablert allmennmedisin som eget akademisk fag i 1968. Forestillingen om den allmennpraktiserende en-til-en-legen ble oppgradert og idealisert. Legerollen ble snevret inn.

– Fakultetet tror de har bestemt selv. Men premissene har de i stor grad fått utenfra. Legeforeningen har hele tiden hatt interesse av hvordan studiet skulle legges opp. I lange perioder har de hatt en egen avdeling for undervisning og også på andre måter arbeidet iherdig for å påvirke undervisningen, påpeker Larsen.

Tre er blitt tre tusen

Øivind Larsen har i boken sin med en liste over alle doktorgradene fra Frederik Holsts i 1817 og helt fram til sommeren i år. Til sammen er det blitt 3701.

Larsen peker på at doktorgraden har forandret seg. Den amerikanske formen ph.d. er blitt avslutningen på grunnutdanningen for mange. Nå er det like mange ph.d.-studenter som grunnstudenter: Høsten 2013 var det 1262 legestudenter – og 1277 ph.d.-studenter på fakultetet. De regulære legestudentene utgjør nå bare 37 prosent av studentene.

– Fakultetet har forandret seg totalt ved at så mange studenter på andre studieretninger har kommet til, som klinisk ernæring, helseledelse og helseøkonomi, European Master, helseadministrasjon, International Community Health og sykepleievitenskap, mer enn 800 studenter. Legger vi sammen alle, ender vi på nesten 3400 studenter. Det er svære greier!

– I 1814 var fakultetet en liten skole, nærmest en medisinsk grendeskole i internasjonal sammenheng, med tre lærere, tre studenter, ingen forskning og ingen administrasjon. Ved 200-årsjubileet er Det medisinske fakultet vokst til en svær virksomhet der tusen årsverk går med til å undervise, forske, formidle og administrere. 

Radesyken

Norges første doktoravhandling omhandlet en sykdom som ennå er en gåte.

Fra begynnelsen av 1700-tallet og til midten av 1800-tallet ble mange nordmenn rammet av den såkalte radesyken, særlig på Sørlandet. Pasientene utviklet ondartede og dype sår på store deler av kroppen og i slimhinnene, sår som også kunne angripe skjelettet og gi misdannelser, innsynkning av neseroten og gjennombrudd av ganen.

Hvordan en skulle få bukt med den grufulle sykdommen, var tema for Norges aller første doktoravhandling i 1817: "Morbus, quem Radesyge vocant, quinam sit, quanamque ratione e Scandinavia tollendus", på norsk: "Hva er sykdommen som kalles radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia?" Det var legen Fredrik Holst som skrev avhandlingen.  

Medisinhistoriker Anne Helene Kveim Lie mener at det som norske leger på 1700-tallet kalte radesyken, i virkeligheten var flere forskjellige sykdommer. Det kan forklare at sykdommen opptrådte smittsomt i noen tilfeller, i andre ikke. Radesyken betegnet blant annet diabetiske sår, spedalskhet, syfilis, kanskje tuberkuløse sår og flere andre sykdommer.

Radesyken forandret norsk helsevesen og norske sykehus for alltid. Sykdommen var nemlig det første medisinske problemet i Norge som myndighetene både sentralt og lokalt gikk aktivt inn for å løse på en organisert måte. 

Av Trine Nickelsen
Publisert 10. sep. 2014 11:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere