Barberer leveren bit for bit

Ny operasjonsmetode gir håp for kreftpasienter med spredning fra tarm til lever. Sykdommen kan endres fra dødelig til kronisk ved å barbere leveren bit for bit med kikhullskirurgi.

KIKHULLSKIRURGI: I stedet for å skjære opp buken, lager kirurgen fire små hull. Her kan han, gjennom trocarer, som er stive rør, stikke inn instrumenter og kamera. Det ene hullet er til videokameraet. Gjennom de andre hullene kan kirurgene sende inn tang, instrument, kniv eller annet som må til for å skjære løs leveren. Foto: Yngve Vogt

 

Hvert år får 3500 nordmenn kreft i tykktarmen og endetarmen. De fleste blir operert. Halvparten av dem får spredning. 30 prosent av dem som får spredning til leveren, kan nå opereres med en ny operasjonsmetode.

– Med den nye operasjonsmetoden vår kan vi snu en akutt dødelig sykdom til å bli en kronisk sykdom, forteller en av verdens ledende kirurger innen laparoskopi (kikhullskirurgi), professor Bjørn Edwin på Intervensjonssenteret ved UiO og OUS.

Løsningen hans er å bevare mest mulig av leveren.

– Vi prøver å ta så lite som mulig. Dette er en helt ny måte å tenke på.

Den vanligste operasjonsmetoden er fortsatt å fjerne halvparten av leveren hvis pasienten har fått spredning til deler av den.

– Ved å fjerne en liten bit om gangen øker vi sjansen for at pasienten kan opereres flere ganger. Vi prøver med andre ord å spare på leveren for å ha noe å gå på hvis kreften kommer tilbake. De fleste får tilbakefall innen ti år. Poenget er derfor: Hvis vi lar noe være igjen på den høyre siden, kan vi senere fjerne den venstre siden av leveren. Det er det vi kaller god husholdning av lever, forteller Bjørn Edwin.

Han gjør oppmerksom på at metoden bare fungerer for pasienter med kreftspredning fra tarm til lever. For pasienter med primærsvulst i leveren gjelder andre behandlingsmetoder.

Edwin har de siste tjue årene vært en av landets fremste foregangsmenn i laparoskopi.

– Med laparaskopi kan vi gå inn og operere flere ganger fordi man ikke får sammenvoksinger som med åpen kirurgi. Resultatene er like gode. Komplikasjonene er færre. Laparoskopi har dessuten lært kirurgene å operere penere, forteller Bjørn Edwin.

Fire små hull

Denne måten å operere på er langt bedre for pasienten enn en klassisk operasjon. I stedet for å skjære opp buken, lager kirurgen fire små hull. Her kan han, gjennom trocarer, som er stive rør, stikke inn instrumenter og kamera. Det ene hullet er til videokameraet. Gjennom de andre hullene kan kirurgene sende inn tang, instrument, kniv eller annet som må til for å skjære løs leveren. Men før de kan starte operasjonen, må de først blåse opp buken, slik at de har et stort hulrom å jobbe i.

Det flyter svært mye blod gjennom leveren. For å unngå blødninger må blodforsyningen til den delen som skal opereres, stanses ved å tette igjen årene. Det kan gjøres ved å sette strikk rundt karene.

– Hvis pasienten likevel skulle blø, må vi konvertere til en vanlig operasjon: Det skjer bare en av hundre ganger. Før i tiden åpnet vi av og til for sikkerhets skyld.

Det finnes flere teknikker for å skjære i leveren. Kirurgene kan bruke kniv, ultralyd eller strømførende tang. For å snitte de store blodårene, bruker de symaskin. Før blodåren skjæres i to, tetter de den ved å sy tre rekker med klips på hver side.

Den avskårne leverdelen må fraktes hel ut av kroppen.

– Hvis den avskårne leverbiten hadde blitt kvernet opp, kunne alt blitt fraktet ut som suppe, men da hadde det ikke vært mulig for patologene å analysere svulstene. Leverdelen må derfor fjernes i sin helhet.

Det gjøres ved å føre inn en plastikkpose gjennom et av de stive rørene. Posen ser ut som en hov.

– Vi fanger leveren, strammer posen, drar den mot huden og tar den ut gjennom et lite snitt.

Skånsom operasjon

Laparoskopi er ikke bare mindre smertefull enn en klassisk operasjon. Pasienten kommer fortere til hektene og tilbringer færre dager på sykehuset.

– Det gjennomsnittlige sykehusoppholdet etter et laparoskopisk inngrep er tre dager, mens liggetiden etter et åpent kirurgisk inngrep er fem til sju dager.

Edwin undersøker nå sammenhengen mellom operasjonsmetode og overlevelse.

– Ut ifra sykdomshistoriene til de pasientene som er blitt operert for kreftspredning til leveren, er den forventete levetiden blitt høyere med laparoskopi, men svarene er ikke signifikante. Vi vet ikke hvorfor det ser ut til at levetiden øker, men det kan ha noe med immunresponsen å gjøre.

Historien bak

Gastrokirurgene tok i bruk kikhullskirurgi på slutten av åttitallet. De begynte med gallepasientene. Operasjonsmetoden ble allerede beskrevet for hundre år siden og ble for første gang tatt i bruk av gynekologer på førtitallet.

– Før i tiden så kirurgen gjennom en kikkert, men med video på skjerm ble det mulig å gjennomføre laparoskopi på en langt mer avansert måte.

Bjørn Edwin er pioner på kikhullskirurgi og er blant de aller første i verden som tok i bruk operasjonsmetoden på lever. Nå har han lært bort metoden sin til kirurger både i Norge og utlandet.

– Laparoskopi vil ta mer og mer over for den åpne kirurgien. Ti år etter at vi begynte, begynner mange land å komme etter. Amerikanske sykehus er fortsatt imot operasjonsmetoden med å spare levervev. Frankrike er med. Russland kommer nå.

Da han i 2008 var på en verdenskonferanse om kreft i lever og bukspyttkjertel, var det nesten ingen som brukte laparoskopi på disse organene. To år etter var det noen. På årets konferanse i Seoul kom det tydelig frem at mange har tatt i bruk den nye operasjonsteknikken.

Tverrfaglig team

For å utføre moderne laparoskopi, er samarbeidet med ingeniørene meget viktig. Takket være et tredimensjonalt kart av leveren kan operasjonsteamet se hvor alle blodkarene er og dermed planlegge hvor de skal kutte.

– Vi forsker nå på om vi kan se instrumentenes bevegelser interaktivt på leverkartet under operasjonen, forteller Bjørn Edwin.

Han poengterer at uttestingen av den moderne laparoskopien ikke kunne ha skjedd uten det sterke, tverrfaglige teamet på Intervensjonssenteret.

– Der er det kort vei til fysikere, radiologer og andre spesialister. Det er en fantastisk setting i en utviklingsfase, påpeker Edwin.

 

Av Yngve Vogt
Publisert 10. sep. 2014 11:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere