På humpete vei mot rettsstat

I perioder var det mer suspekt å være taper enn tater i Norge. 

HANDELSMENN:Tatere på Moan i Alvdal i 1937. Taternes tradisjonelle virke som omreisende handelsmenn og dyrekyndige med hestehold som spesialitet, ble ofte mistenkt for å være "maskeyrker" som dekket over ren kriminell aktivitet.  Foto: Per. K. Lien/Nordøsterdalsmuseet

Hvordan behandlet vi minoriteter i Norge før masseinnvandringens tid? Doktorgradsstipendiat Chalak Kaveh ved Avdeling for historie, Universitetet i Oslo, har tatt for seg politirapporter og rettsdokumenter fra 1900 til inn på 50-tallet for å finne ut hvordan norske myndigheter forholdt seg til datidas “omstreiferplage”, framfor alt taterne, et mørkt kapittel i vår historie som ikke har vært forsket på tidligere.  

Slagsmål og sameksistens

Romani-gruppa som ble kalt tatere – sannsynligvis utfra en misforståelse om at de var tyrkiske tartarer – kom til Norge allerede på 1500-tallet, men har aldri blitt ordentlig integrert i felleskulturen. Opp gjennom århundrene går en historie om slagsmål og uro, trakassering og overgrep, men også fredelig sameksistens og livsnødvendig handel. “Omstreiferplagen” ble ansett som et nasjonalt anliggende i den gryende nasjonalstaten, og “Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab” ble vedtatt i 1901, for å tre i kraft kort tid etter unionsoppløsningen fra Sverige.

Kavehs forskning tegner et bilde av den unge nasjonens bestrebelser på å finne sin identitet som rettsstat, i en tid med et politikorps som fortsatt var i sin barndom, og en “Norsk misjon for hjemløse”, som, støttet av Kirkedepartementet, nærmest var en stat i staten.  

– Løsgjengerloven var en lov alle ville ha, men ingen var fornøyd med. Misjonen mente den var for svak og omtrentlig, politi- og lensmannsvesenet at den stilte for strenge krav til bevisførsel. Politiet hadde inntil nå kunnet operere etter skjønn og innsette “løsgjengere” i tvangsarbeidsanstalter uten forsinkende omveier om retten. I tillegg var de bekymret for at en slik formalisering som Løsgjengerloven innebar, ville kreve mer mannskaper enn de rådde over.   

Fanatiske politimenn

Både i 1927 og 1935 ble det sendt ut rundskriv fra Justisdepartementet til samtlige politi- og lensmannsdistrikter med spørsmål om hvordan de oppfattet “omstreifer- og løsgjengerplagen”, og hvilke tiltak de anbefalte for å få bukt med problemet. Svarene varierte sterkt, og viser i ettertid først og fremst at den enkelte politimanns holdning og grad av fordommer var avgjørende for hva som ble gjort. Enkelte politimestre var innbitte, nærmest fanatiske i sine bestrebelser på å “ta” taterne og få dem ut av bygda. Andre var mer tolerante.

 – For å få effektivisert kontrollen, ikke minst med taterne, kunne det være aktuelt å kombinere ulike lover.
Eksempelvis kunne Løsgjengerloven knyttes opp mot handelsloven av 1907, som krevde at man hadde et “lovlig erhverv” som berettiget reisingen. Taternes tradisjonelle virke som omreisende handelsmenn og dyrekyndige med spesialitet på hestehold, ble ofte mistenkt for å være “maskeyrker” som dekket over rent kriminell aktivitet. Det er et paradoks at “omførselshandelen”, som nettopp skulle beskyttes av Handelsloven – og som i praksis var svært nyttig for bondebefolkningen i en tid med svake kommunikasjonslinjer og lange avstander mellom handelssentrene – ble ansett som del av et trusselbilde.

I moralens tjeneste

I det hele tatt ser vi tegningen av et samfunn med klare oppfatninger om hva som var akseptabel livsførsel, og et rettsvesen som strevde med å få lovverket til å virke i moralens tjeneste. Det var det potensielt kriminelle, synliggjort ved avvikende adferd, man ville til livs, forklarer Kaveh. “Det er grunn til å anta … at vedkommende lever av kriminelle handlinger …” står det formularisk i rapportene, som en indikasjon på den krevende overgangen fra mistanke til gangbar juss.

Et tillegg til Dyrevernloven som forbød omstreifere å bruke hest – noe som ville ramme taterkulturen sterkt – ble nedstemt i Stortinget i 1935, mens det i 1951, på et tidspunkt da man burde være mer enn klar over hvilke uhyrligheter diskriminering på etnisk grunnlag kan føre til, ble banket gjennom.

Den ivrigste pådriveren for endring av taterkulturen var til enhver tid Misjonen, som i praksis fungerte som et eget “taterdirektorat”, med uhyrlige virkemidler som omsorgsovertakelse av taterbarn og aktiv innsats for sterilisering av mødrene deres. Virksomheten kom under sterk kritikk på 70-tallet, men ble ikke formelt innstilt før i 1989.

Fryktet lediggang

Inn i dette bildet kommer så inntrykket av enkeltpolitimenn som så det som sin oppgave å dempe motsetninger og arbeide for samforstand mellom kulturene. Og det er ingen tvil om at Løsgjengerloven tross alt var et framskritt. Tidligere hadde det vært nok at en person manglet bopel og jobb, eller hadde andre avvik, for å bli arrestert. Nå måtte det konkrete lovbrudd til. Selv om vi i dag vil karakterisere Løsgjengerloven som noe av en klasselov, som blinket ut de svakeste og minst arbeidsføre som trusler mot fellesskapet, ga den større rettssikkerhet til den enkelte.

– På 20- og 30-tallet ser vi tegn til at taterne i mindre grad ble ansett som en plage, forteller Kaveh.
Det man først og fremst var bekymret for, var lediggang, og politiets hovedfokus var til enhver tid rettet mot drukkenbolter og bråkmakere, som det var lettere å finne lovlig grunn til å arrestere. Sosioøkonomiske forhold var utslagsgivende, og i mange tilfeller var det kanskje vel så ille å være taper som tater.

Lite rasisme

Ren rasisme er det få eksempler på, i alle fall som er nedskrevet i rettsdokumentene. Det var først og fremst livsførselen og manglende tilslutning til arbeidslivet man reagerte mot. Dette med fokus på etnisitet er sannsynligvis noe som i større grad kjennetegner vår egen tid, avslutter Chalak Kaveh. 

Av Bror Hagemann
Publisert 10. sep. 2014 11:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere