Gjenskaper plagg fra jernalderen

For noen år siden ble Norges eldste klesplagg, en kjortel fra jernalderen, funnet på Lendbreen i Breheimen. Nå skal kjortelen rekonstrueres med datidens tekstilteknikker – og inspirere norske motedesignere.

KJORTELEN:  Marianne Vedeler leder nå rekonstrueringen av jernalder-kjortelen som ble funnet på en isbre i Breheimen. Foto: Yngve Vogt

Jubelen stod i taket da arkeologer for tre år siden fant Norges eldste plagg, en kjortel, på en ekspedisjon på Lendbreen i Breheimen nasjonalpark. Grunnet klimaendringene har breen, akkurat som andre breer over hele landet, de siste årene trukket seg tilbake. Der breene smelter, har det stadig vekk dukket opp gamle etterlatenskaper.

Foruten kjortelen fant arkeologene på Lendbreen både sko, jaktutstyr, teltplugger og store mengder hestemøkk fra jernalderen. Hestemøkka viser hvor jegerne tjoret fast hestene mens de jaktet på breen. Om sommeren var reinen så plaget av reinbremsen, en type plagsomme fluer som har spesialisert seg på å legge egg i reinskinn, at dyrene søkte ly på breen. Det benyttet jegerne seg av.

Breen beskyttet etterlatenskapene så godt at arkeologene ikke bare fant pilspisser, men også hele piler med styrefjær og skaft. Men den aller største overraskelsen var da arkeologene fant kjortelen, sammentullet og dekket av hestemøkk.

– Det er svært sjeldent at vi finner godt bevarte klesplagg fra forhistorisk tid. Bare en håndfull tilsvarende plagg er funnet i Europa, forteller førsteamanuensis Marianne Vedeler på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Kjortelen, som er laget en gang mellom 230 og 390 etter Kristus, fikk for tre år siden svært mye omtale både i nasjonale og internasjonale medier.

Gjenskaper kjortelen

Det som derimot ikke er kjent, er at Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo og Norsk Fjellmuseum i Lom skal rekonstruere to eksemplarer av kjortelen for å vise hvordan plagget var som nytt. Det ene skal vises frem på museet i Oslo, det andre på museet i Lom, som har en stor utstilling om de arkeologiske funnene fra Lendbreen, en mil vest for Lom.

– Det spesielle er hvor gammel og hvor godt bevart kjortelen var. Kjortelen er et svært godt eksempel på fortidens utnyttelse av ull. Et av poengene med rekonstruksjonen er å lære mer om hvordan stoffet er laget, hvor tidkrevende det var å lage det og hvordan ullen ble utnyttet.

Dekkhår og bunnull

Ullen til de gamle, norske sauerasene var todelt. Hårene i det ytterste laget, kalt dekkhår, er stive og lange og fungerer som en slags regnfrakk på sauene. Det innerste hårlaget, kalt bunnull, er mykt og fint og ligner på det vi ser hos moderne saueraser. De forskjellige egenskapene i ullen ble brukt til ulike typer tekstiler.

– Tekstiler med dekkhår var mer vannavstøtende og slitesterke enn om de som ble laget av bunnull. Vi ble derfor overrasket over at kjortelen fra Lendbreen var laget med nesten bare bunnull, altså ull fra det innerste laget. Plagget er en underlig blanding av flott stoff og enkelt snitt. Det var på den tid vanlig å gjenbruke klær. Klær hadde en annen holdbarhet den gangen og kunne bli brukt i flere tiår. Kjortelen kan ha blitt brukt til noe annet før den ble etterlatt på breen. Den var gammel og slitt da den ble funnet, og hadde påsydd flere lapper. Ermene var også blitt sydd på i etterkant.

Skiller ullen

Dagens villsauer har, som datidens sauer, også to lag ull. Kulturhistorisk museum vil derfor bruke ull fra norske villsauer til rekonstruksjonen, og får nå ull fra en bonde på Hareid på Sunnmøre.

Forskerne vil blant annet teste ut hvor mye arbeid som trengtes for å skille dekkhåret og bunnullen fra hverandre og hvor mye tid de brukte på å lage kjortelen.

Før ullen kan spinnes, må alle dekkhårene fjernes. Selbu spinneri skal separere ullen og spinne den. Noe av ullen skal spinnes på en håndtein, en pinne med spinnehjul, som var den eneste spinnemetoden den gangen. Hjulrokken ble vanlig først på 1700-tallet.

– Spinningen krevde enormt mye arbeid og var den gang en flaskehals. Vi har ikke råd til å spinne alt for hånd, og må derfor også spinne noe på maskin, forteller Vedeler.

Spesielt diamantmønster

Da arkeologene fant kjortelen på breen, var det mulig å se et diamantmønster i stoffet, så lenge plagget var vått. Den spesielle vevteknikken kalles diamantkypert og regnes som ganske avansert.

– I kjortelen ble det brukt to farger for å skape et spettet mønster. Kombinasjonen av diamantkypert og dette mønsteret er uvanlig, og det er nettopp denne kombinasjonen vi skal kopiere.

Bunnullen fra villsauene kan sorteres i fargenyanser fra lysgrå til mørkegrå. I reproduksjonen har Vedeler valgt å bruke den lyseste og mørkeste fargen.

Oppstadvev

Vevingen skal skje på en oppstadvev, som er den eldste vevstolen vi kjenner til,

– Veven er enkel, men tidkrevende å bruke. Den består av en enkel ramme med to bommer som lenes opp mot en vegg. Garntrådene henger ned fra en tverrliggende bom. For at trådene skal kunne holdes på plass, samtidig som de skal være bevegelige, festes det stein eller andre tunge gjenstander nederst på trådene. Vevingen skjer fra oven og nedover, og hvert innslag blir slått på plass med et vevsverd.

Tekstilene blir vevd av håndveversken Lena Hammarlund fra Göteborg. Hun har spesialisert seg på å rekonstruere tekstiler fra forhistorisk tid. Når tekstilet er vevd, skal de to kjortlene sys av skreddere på Heimen Husflid i Oslo.

– Rekonstruksjonen er spennende. Vi lærer masse i samarbeidet med håndverkere. Først når vi rekonstruerer, skjønner vi hvordan plagget er laget.

Vil inspirere motedesignere

Marianne Vedeler håper rekonstruksjonen kan inspirere norske designere til å lage nye, moderne tekstiler.

– Klær var ingen forbruksvare i jernalderen. Gjenbruk var viktig, og klærne holdt seg lenge. I dag forbruker vi enorme ressurser på klær. Dagens klær har dessuten dårlig holdbarhet. Hvis vi kan bruke lokale råvarer og attpåtil lage klær med høy kvalitet, er det bra for oss alle. Vi håper derfor designere vil la seg inspirere av gammel, norsk design. Da kan vi lage moderne tekstiler med forhistorisk design, og samtidig få fart på den norske ullindustrien. I dag går mye av ullen fra de gamle sauerasene til spille, beklager Marianne Vedeler, som sammen med etnolog Ingun Grimstad Klepp ved Statens institutt for forbruksforskning og journalist Tone Skårdal Tobiasson, som har skrevet en rekke bøker om mote og design, har tatt et krafttak for dette gjennom prosjektet «VikingGull».

Ferdselsåre på fonnen

Lederen for Norsk Fjellmuseum, Mai Bakken, ser frem til å stille ut den restaurerte kjortelen på museet i Lom.

– Kjortelen gir et bilde av hvordan jernaldermenneskene levde hos oss for 1700 år siden. Foruten kjortelen er det også funnet sko, tekstiler som kan ha blitt brukt til toalettpapir og bind, hesteredskaper, hestekranier, hestesko og hestemøkk på fonnen. Alle disse funnene gir oss et helt nytt bilde av hva fjellene ble brukt til. Det var ikke bare jegere som dro til fonnene for å jakte på rein. Fonnene ble også brukt som ferdselsåre mellom dalførene, slik som mellom Bøverdalen og Ottadalen. Det var raskere å gå over fjellpasset enn å gå rundt. Breene var mye større den gangen, og det var lett å gå på en snøfonn. Kjortelen kan ha blitt mistet på en slik tur, forteller Mai Bakken, som sammen med Marianne Vedeler fikk ideen til å restaurere kjortelen for å kunne formidle det spennende funnet til allmennheten. ●

 

Av Yngve Vogt
Publisert 24. nov. 2014 08:53 - Sist endret 24. nov. 2014 08:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere