Derfor mislykkes USA i fredsforhandlingene

Ulike oppfatninger om hva konflikten handler om, et komplisert forhold mellom Obama og Netanyahu og uenighet om modellen for konfliktløsning er noen av årsakene til hvorfor USA mislykkes som fredsaktør. 

UFORSONLIGE: Begge partene kjemper for sin egen eksistens i konflikten, som de forstår ut ifra ulike virkelighetsoppfatninger, mener Sletteland. Foto: Scanpix

-    Siden USA er verdens eneste supermakt, forventer mange at de skal kunne presse partene til en løsning. Men Israel/Palestina-konflikten er svært kompleks, og lite tyder på at USA vet hva som skal til for å løse den, sier stipendiat Anja Sletteland ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo. 

I sin doktoravhandling undersøker Sletteland ulike forestillinger om konflikten og hvordan USA påvirker spillereglene for å løse den.

-    President Obama og utenriksminister John Kerry har et sterkt ønske om å få til en løsning i Midtøsten. Konflikten er en stor hodepine for amerikansk utenrikspolitikk. Palestinernes lidelser genererer støtte til islamistiske terrorgrupper, undergraver USAs moralske autoritet i FN og surner forholdet til arabiske land, som kan gjøre tilgangen til oljen usikker. Selv om få ser for seg noen enkel løsning på alle problemene i Midtøsten i dag, har Obama-administrasjonen lenge håpet at en løsning på Israel/Palestina-konflikten i hvert fall kan gjøre noen av problemene mindre. 

Ulik forståelse av konflikten

I Norge, og generelt i Europa, er det mest vanlig å definere konflikten ut ifra folkeretten, som sier at Israels okkupasjon av palestinske territorier etter 1967-krigen er ulovlig. Men denne definisjonen er det slett ingen enighet om, forteller Sletteland. 

-    Mens palestinerne ser konflikten i lys av okkupasjonen etter 1967 og fordrivelsen etter 1948, ser Israel den som en kamp om anerkjennelse for jødisk selvbestemmelse. USA tar en slags mellomposisjon, der de anser begge parter som sårbare.

-  De avviser palestinske krav knyttet til 1948-krigen, men er enige i at Israel må gi fra seg territoriene de okkuperte i 1967. Samtidig er de imot at dette skal løses juridisk. USA er veldig opptatt av at den jødiske staten må sikres, og stoler ikke på at FN og det internasjonale rettssystemet tar nok hensyn til Israels sikkerhetsutfordringer i overgangsfasen til å etablere en palestinsk stat.     

Frykter nabolandene

Når USA snakker om Israels sikkerhet, er konflikten med palestinerne bare en liten del av problemet, sier Sletteland. 

- Det USA er redd for, er at nabolandene vil angripe Israel. Dersom Israel må trekke styrkene ut av Vestbredden og avslutte okkupasjonen før de har fått en fredsavtale på plass, frykter de at palestinerne vil alliere seg med Israels fiender og tilrettelegge for angrep.

Videreføring av Bush sin modell

Mange oppfatter Obamas politikk som et markant brudd med forgjengeren George W. Bush. Men selv om utgangspunktet for politikken er ulik, mener Sletteland at Obama i stor grad viderefører Bush sin løsningsmodell.

-    Bush var den første amerikanske presidenten som gikk inn for en tostatsløsning, og han ønsket også at denne skulle etableres gjennom forhandlinger. Men Bush-administrasjonen så konflikten i lys av krigen mot terror, noe Obama har gått bort ifra. Samtidig var Bush-administrasjonen delt i synet på hvordan spredningen av islamistisk terrorisme egentlig kan bekjempes. Det sto mellom de som mente at USAs fiender i krigen mot terror “hater oss for hvem vi er” og dem som mente at “de hater oss for det vi gjør”. 

-    Under Bush sin første presidentperiode sto tanken om en iboende sivilisasjonskrig høyt, der fienden måtte bekjempes militært. Da ble Israel sett på som nøkkelen til å forsvare den demokratiske verden, og palestinsk motstand ble oppfattet som terrorisme. Denne tankegangen er nedarvet fra den kalde krigen, da Israel ble en del av alliansen mot Sovjetunionen og kommunistene. Nå er fiendene blitt islamister, men den overordnede fortellingen er den samme, sier Sletteland.

Hun minner om at det var stor forskjell på Bush sin politikk under første og andre presidentperiode.

-    Koblingen mellom sivilisasjonskrig og terrorbekjempelse slo tilbake på USA, og bidro til både spredning av radikal islam og mobilisering til terrorgrupper. I Bush sin andre presidentperiode byttet han ut haukene i administrasjonen og gikk inn for en langt mer diplomatisk linje. Men da var det for sent; han hadde mistet troverdigheten. Da Obama kom inn med “change”-slagordet og en utstrakt hånd til den muslimske verden, virket det som et stort brudd med Bush. Men i realiteten er det ikke så stor forskjell på Bush sin andre periode og Obama-administrasjonens tilnærming.   

Obama har forsøkt med to fredsforhandlingsprosesser, men ingen av dem har lyktes, sier Sletteland og legger til: 

-    Det var sannsynligvis lettere for George Bush å ta tak i konflikten enn det har vært for Obama. Bush sine kritikere kom primært fra venstresiden, som støttet en tostatsløsning, mens Obama kritiseres fra høyresiden, som mener at han lar Israel i stikken. Obama må hele tiden rettferdiggjøre sine motiver, og har dermed mindre spillerom innenriks enn det Bush hadde.

Iskaldt forhold

Det personlige forholdet mellom Obama og Netanyahu, som blir sett på som iskaldt, har ikke gjort situasjonen lettere. 

-    Netanyahu og Obama har ulike sikkerhetspolitiske tilnærminger, som ikke er forsonlige. Obama fører en diplomatisk linje, mens Netanyahu har større tro på å vise styrke, blant annet gjennom militære løsninger. Netanyahu er skeptisk til å gi palestinerne rett i noe, fordi han frykter det vil styrke deres forhandlingsposisjon slik at de stiller flere krav. Obama mener Netanyahus linje skaffer Israel flere fiender og at det setter USA i klemme. Det gjør det også vanskelig å forhandle frem en tostatsløsning, som Obama oppfatter som helt avgjørende. 

-    Tanken er at dersom det internasjonale samfunnet gir opp visjonen om en tostatsløsning og okkupasjonen blir permanent, må Israel velge mellom å bli en apartheidstat eller gi opp å være en jødisk stat. USA støtter eksistensen av en jødisk stat, men Obama-administrasjonen anser det som politisk umulig å støtte en apartheidstat. 

Selv om flertallet i Israel lenge har støttet en tostatsløsning, er det mer komplisert på politisk nivå, forteller Sletteland. 

-    Det har vært mange forsøk på fredsforhandlinger, og både på israelsk og palestinsk side oppfattes denne strategien som ganske mislykket. Begge sider mistenker at motparten egentlig ikke er interessert i en fredelig eller rettferdig løsning, og forhandlinger dermed bare er et spill for galleriet. 

-    Amerikanske politikere løper også en betydelig innenrikspolitisk risiko ved å gå inn for forhandlinger. Det er politisk kontroversielt å kritisere Israel, fordi noen mener det bidrar til å delegitimere den jødiske staten. Mange amerikanere mener også at Israel har rett til hele territoriet. Men det er ikke mulig å kreve noe av Israel i forhandlinger uten å påpeke deres ugjerninger eller å innrømme territorielle rettigheter til palestinerne. Fredsforhandlinger i et så politisert klima er veldig vanskelig, og når denne strategien har så lite suksess å vise til, hjelper det ikke akkurat på oppslutningen.

Uforsonlige oppfatninger

En grunn til at forhandlingene mislykkes, er at partene er uenige i hvilke premisser som skal ligge til grunn for tostatsløsningen og veien dit, sier Sletteland. 

-    Begge partene kjemper for sin egen eksistens, som de forstår ut ifra ulike virkelighetsoppfatninger (se faktaboks). Når partene snakker ut ifra helt  forskjellige premisser, blir det vanskelig å forstå hverandre, forhandle og komme til en felles enighet. Dette har ikke USA en strategi for å kunne håndtere. Amerikanerne tar utgangspunkt i at deres egen forståelse av konflikten er den riktige, og prøver å presse partene til å rette seg etter den. Problemet er at ingen av partene helt aksepterer USAs tolkning, og de gjør derfor motstand mot de fleste forslagene som kommer opp. 

Det er ydmykende for USA å prøve så hardt uten å få det til, og at mindre stater som Israel overkjører dem.

De har brukt store ressurser på denne konflikten som kunne vært brukt på andre ting. De ser på situasjonen som akutt, men de vet ikke hvordan de skal løse den. 

Av Camilla Smaadal
Publisert 10. nov. 2014 09:34 - Sist endret 10. nov. 2014 09:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere