Politisk styring: Den beste medisin for verdenshelsen

Beslutninger som fattes langt utenfor helsesektoren og høyt over hodet på nasjonalstatene, har voldsom innflytelse på helsen til store deler av verdens befolkning.

VI KAN IKKE akseptere de urimelige helseforskjellene i verden i dag - som ved politiske grep kan fjernes, sier Ole Petter Ottersen. Foto: Save the Children.

De enorme forskjellene i helse – mellom verdens land og innen de enkelte landene – er blant de aller største utfordringene verden står overfor. Til tross for stadig bedre medisinsk teknologi og mer kunnskap om hvordan sykdommer effektivt kan forebygges og bekjempes, er likevel store deler av verdens befolkning rammet av lidelser og sykdom som kunne vært unngått:

I utviklingsland er graviditet og fødsel fremdeles det aller farligste en kvinne kan utsettes for. Også det å bli født, er i seg selv et risikoprosjekt – svært mange barn overlever ikke sitt første leveår. Dårlig ernæring gjør at mange små ikke utvikler seg normalt, verken kroppslig eller mentalt. Diaré dreper flere av verdens barn enn aids, malaria og meslinger til sammen. I mer enn halvparten av verdens sykesenger ligger mennesker som lider av sykdommer knyttet til forurenset vann og mangelfulle sanitære forhold.

Smittsomme sykdomer som aids, tuberkulose og malaria har fremdeles stor utbredelse, mens framveksten av livsstilssykdommer som diabetes og hjerte-kar øker, ikke bare i velstående land, men også i befolkninger som ikke har nok å spise. Én milliard mennesker i verden er overvektige, og i mange fattige land er fedme nå et større problem enn underernæring.

– Vi trenger en grunnleggende ny forståelse av hva som påvirker og styrer den globale helsesituasjonen. Målet om å sikre alle mennesker den høyest oppnåelige helsestandarden –  både fysisk og psykisk – kan vanskelig nås om vi ikke anlegger et mye større og bredere perspektiv enn vi hittil har gjort, poengterer Ole Petter Ottersen.

Internasjonal kommisjon

Selv har rektoren ved Universitetet i Oslo bidratt nettopp til dét. Nærmere bestemt har han de to siste årene ledet en internasjonal kommisjon: “The Lancet-UiO Commission on Global Governance for Health”, som i disse dager legger fram en omfattende rapport.

Kommisjonen har bestått av 18 personer – fra fem verdensdeler og eksperter på ulike fagfelt. Ottersen er selv medisiner og en fremragende forsker, men når han forteller hvem han har hatt med seg i kommisjonen, er det særlig de fra andre fagfelt enn hans eget han trekker fram – eksperter innen overnasjonale styringsmekanismer, økonomi og handel, juss, internasjonale avtaler, miljø og klimaendringer. Dét er ikke uten grunn:  

– Vi erkjenner at verdens helse langt på vei bestemmes av aktører og krefter vi i første omgang ikke tenker på som relevante. Svært mange av de beslutningene som berører helse, tas ikke i, men utenfor helsesektoren – og kan være knyttet til sikkerhet, finans, handel, miljø, jordbruk og migrasjon. Vi har forsøkt å se på de omkringliggende faktorene samlet, forteller han, og medgir at arbeidet har vært utfordrende, men framfor alt svært lærerikt.

Maktesløse stater

Ottersen viser til at det i årenes løp har vokst fram politiske arenaer som ligger på nivået over det nasjonale, som FN, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen.

Transnasjonale selskaper har stor og økende innflytelse; de investerer i virksomheter som gir størst mulig utbytte, gjerne uten tanke på hva slags virkning, direkte eller indirekte, dette måtte ha på folks helse.

– Globaliseringen de siste 20 årene har gjort noe med mulighetene for politisk styring i sin alminnelighet, og nasjonalstatenes spesielt. I utgangspunktet er hver nasjonalstat ansvarlig for sine egne innbyggeres helsetilstand. Men statene er ofte maktesløse:

– Det finnes for eksempel ikke noe system som hindrer flernasjonale firmaer i å markedsføre masseproduserte, kaloririke og næringsfattige produkter overfor barn.

– Matvarer er blitt investeringsobjekter på verdens børser, men ennå finnes ingen måte å stoppe uvettig spekulasjon på – og dermed hindre at millioner av mennesker plutselig ikke har råd til mat. Urimelige, internasjonale jordbruksavtaler begrenser også tilgangen til næringsrik mat for de mest sårbare. Og når det gjelder tobakk, for eksempel, vet vi at store firmaer går til søksmål mot nasjonalstater som ønsker å begrense bruken av tobakk i befolkningen – og vinner fram.

Styringen svikter

Det viktigste for kommisjonen har vært å skape bevissthet om at styringsmekanismer på globalt nivå er fraværende eller mangelfulle.

– På overnasjonalt nivå finnes ikke den samme politiske styringen som på nasjonalt nivå. Ikke bare mangler politiske arenaer og institusjoner i stor grad, men det er også snakk om at de institusjonene som finnes, ikke legger helse inn i bunnlinjen for sin aktivitet, konstaterer Ottersen.

Kommisjonen har sett på hvordan helsesituasjonen i verden kan forbedres gjennom å styrke styringsstrukturene på det overnasjonale nivået, og den gir anbefalinger om hvordan globale krefter – markedskrefter og krefter knyttet til ny teknologi – kan temmes og utnyttes for å fremme global helse.

Kommisjonens leder ser imidlertid ingen snarvei til bedre helse for de mange.

– Langsiktig og tverrsektorielt arbeid for å bygge et helhetlig helsevesen i hvert enkelt land, er den eneste bærekraftige løsningen. Til dette arbeidet kommer faktisk våre egne forskningsmiljøer på UiO til unnsetning: Ikke bare engasjerer vi oss som universitet i et vanskelig problemkompleks, men vi bidrar også helt konkret:

– Forskere på Institutt for informatikk har utviklet verdens største helseinformasjonssystem. Ved hjelp av mobiltelefoner kan helsearbeidere i distriktene danne nettverk og rapportere inn helsedata som gir myndighetene et bedre grunnlag for å fatte beslutninger, og til å avdekke helserisikoer som har sitt opphav andre steder enn i helsesektoren.

Moralsk ansvar

Ottersen understreker at de enorme forskjellene i helse i verden dypest sett er et moralsk spørsmål. – Vi snakker om inequities, urettferdige ulikheter. Vi kan ikke akseptere at det mellom land og mellom mennesker eksisterer helseforskjeller – til dels groteske – som ved politiske grep kan fjernes.

– Med vår rapport ønsker vi å gi normarbeidet en kraftig dytt, slik at det for eksempel om noen år blir umulig å inngå en handelsavtale uten at virkningen på helse er tatt grundig med i betraktningen. 

Av Trine Nickelsen
Publisert 11. feb. 2014 10:39 - Sist endret 13. feb. 2014 10:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere