Store testikler og utroskap henger sammen

Det er en klar sammenheng mellom størrelsen på testikler til menneskeaper og hvor utro hunnene er. Lær mer om sex, sæd og utroskap på jubileumsutstillingen Sexus.

SVÆRE TESTIKLER: Hos menneskeaper er det klar sammenheng mellom testikkelstørrelsen og utroskap. Jo mindre trofaste hunnene er, desto større testikler har hannene. Foto: Dysartian-Flickr

– Vi kan takke parasitter, bakterier og virus for at vi har sex. Selv om seksuell formering er mye mindre effektivt enn ukjønnet formering, er nesten alt du kan se av levende organismer rundt deg, basert på seksuell formering. Sexens viktigste funksjon er å stokke om genene hver gang man parer seg. Da blir immunforsvaret uforutsigbart for parasitter, bakterier og virus, forteller universitetslektor Petter Bøckman, som har vært med på å lage den nye jubileumsutstillingen Sexus på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Sammenhengen mellom evolusjon og sperma, utroskap og sex blir en sentral del av Sexus, som åpner i midten av februar – og holder åpent resten av året - for å markere museets 200-årsjubileum.

– Kjønn er kanskje det aller viktigste i selvforståelsen av livet vårt. Det er derfor viktig å forstå hvorfor vi er hann og hunn og hva det har betydd for evolusjonen, sier Bøckman.

Seksuell seleksjon

Charles Darwin (1809–1882) er først og fremst kjent for evolusjonsteorien sin om «survival of the fittest», som til norsk er oversatt med «naturlig utvalg». Teorien fikk den gang enorm oppmerksomhet.

– Darwins andre teori, som ikke fikk like mye oppmerksomhet, men som var mye mer revolusjonerende, var teorien om seksuell seleksjon. Mens naturlig utvalg var en måte å forstå verden på som var lett å godta i den viktorianske tiden, var det verre å akseptere teorien om seleksjon ved hjelp av sex. Med seksuell seleksjon går evolusjonen fortere enn med naturlig utvalg.

Naturlig utvalg frembringer en spesiell type egenskaper som ikke er kostbare. Et dyr har bare en begrenset mengde ressurser.

– Naturlig seleksjon favoriserer små, billige egenskaper. Verden er likevel full av overdådige egenskaper.


 

FORFØRER: Evolusjonen går fortere med seksuell seleksjon enn med naturlig utvalg. Hannene har fått de egenskapene som hunnene har foretrukket ved å velge hvem hun vil pare seg med. Foto: Yngve Vogt

Darwin la merke til halen til påfuglen. Den er enormt stor og metallskinnende blågrønn med metallblå øyeflekker. Påfuglhannene bruker halene til å konkurrere om hunnenes gunst.

– Det er ikke lett å fly med en hale som er halvannen meter lang. Livet til en påfugl er et evig hekkeløp mellom slanger og jungelkatter. Med naturlig utvalg skal det ikke være mulig å lage slike ting som påfuglhaler. Likevel har påfuglen fått dette seksuelle trekket.

Darwin lanserte teorien om seksuell seleksjon, men greide aldri å demonstrere den.

Forklaringen kom først etter andre verdenskrig, da den britiske genetikeren Angus John Bateman (1919–1996), som forsket på bananfluer, fant et matematisk bevis for teorien om seksuell seleksjon.

Ved å bruke store og synlige mutasjoner, kunne han vise hvem som er mor og far i hvilke kull.

– Antall avkom til en hunn er stort sett konstant. Når hunnen har hatt seg én gang, har hun fått nok spermier til å befrukte alle eggene. Det som derimot begrenser hannen, er hvor mange hunner han klarer å få tak i. Hunnen har begrensete ressurser og er derfor mer selektiv på partner enn hanner er.

Forfører med store gevir

Eksempler på egenskaper som er fremdrevet av seksuell seleksjon, er gevirene til elg, hjort og rådyr.

– Gevirene gir hunnene muligheten til å vurdere hvem som har gode eller dårlige gener. En sunn elg kan ha et gevir som er ti til tjue ganger større enn en okse i dårlig form. Det er lett å se forskjell på et sykkelstyregevir og enorme skovler. For å bære de største gevirene, må hannen være i ekstraordinært god form. Hunnen velger derfor oksene med de største gevirene. Alle kan overleve med små gevir. De seksuelle trekkene er kostbare fordi oksene må ha nok ressurser til å danne dem. Dermed blir de seksuelle trekkene veldig variable, påpeker Bøckman.

Hos de fleste arter er det hunnene som ofrer mest og derfor er den som velger ut hvem de vil pare seg med. Noen ganger er det omvendt.

– Hos sjøhester går hannen gravid. Hunnen legger egg hos hannen. Sjøhesthunnen er stor og fargerik. Hannen er liten og grå og velger partner. Hannen har drittjobben med å passe på ungene.

Det samme gjelder de tropiske vadefuglene bladhøns. Også her velger hannen hunnen. Det er han som passer på eggene. Han shopper derfor etter den beste hunnen, som kan gi ham best mulig vilkår når han skal passe på reiret.

– Seksuell seleksjon handler derfor om hvem som forliser mest. Hos noen arter er innsatsen like stor. Da er ofte hannen og hunnen like. Men stort sett er det hunnen som forliser mest. Derfor må vanligvis hunnen velge den beste partneren.

Også hos mennesker er seleksjonspresset hardere hos menn enn hos kvinner.

HJERNEN: – Akkurat som elgen måler størrelsen på geviret, måler vi mennesker hjernen hos hverandre før vi parer oss, forteller Petter Bøckman. Foto: Yngve Vogt

.

De aller fleste kvinner får barn. Noen menn kan få forferdelig mange unger. Mange menn får ingen avkom. Seks av ti menn i steinalderen fikk aldri barn.

– Det tilsvarer mer enn halve bestanden i hver generasjon. Seksuell seleksjon er derfor et saftig evolusjonært press. Ikke rart at kjønnsseleksjon kan gå mye fortere enn med naturlig seleksjon.


 

For en hunn kan det lønne seg å ha flere fedre i et ungekull. Selv om en hann kan virke stor og sterk og sunn, er det ikke sikkert at genene er optimale under alle forhold. Det kan lønne seg å ha flere forskjellige gener for å spre risikoen litt.


 

– Hvis du får alle ungene med samme mann, kan influensa ta livet av alle ungene. Men hvis du også har deg med nabohannen, dør kanskje bare noen av ungene.

Sædkamp etter paringen

Det foregår også kjønnsseleksjon etter paringen. Alle hanner ønsker at sæden deres skal vinne kappløpet.

Hos mange arter sørger hannen for at ingen andre hanner kan pare seg med hunnen. Noen insekthanner slipper ikke hunnen. Han sitter bom fast. Noen hanner er bruk og kast-dyr. Selv om hannen dør rett etter paringen, løsner kjønnsorganet og sitter fast i hunnen.

Også blant gnagere kan hannen plugge igjen damen når de har hatt seg. Den siste skvetten med sæd stivner og plugger igjen damen for resten av paringssesongen.

Ekornhunnene har funnet en løsning på dette. Når hannen har hatt seg, tar hun pluggen ut igjen. Jo flinkere hun blir til å ta ut pluggen igjen, desto seigere må pluggen til hannen være.

En del hanner har en penis med innebygd spermskraper. Da kan penisen huke tak i den forrige spermien og skrape den ut.

Hunnen har også muligheten til å sile ut hvem som får bli far. Det gjør hun blant annet ved å få orgasme. Hos en del dyrearter er det slik at hvis hunner skal få orgasme, må de stimuleres ganske kraftig. Spermskraperen på penis fungerer som en knudret kondom.

Orgasmen er også en silingsmekanisme hos mennesker.

– Orgasme viser at kvinnen har fått den mannen hun genetisk er interessert i.

Enorme testikler = utroskap

Hos menneskeaper er det en sammenheng mellom utroskap og testikkelstørrelsen.

– Her kan vi se hvor trofast hunnen er, ved å se på testikkelstørrelsen. Jo mindre trofaste hunnene er, desto større testikler har hannene.

Hvis hannen bare skal befrukte én hunn og ikke har konkurrenter, trenger han bare nok spermier til å nå frem til egget. Når hunnen ikke er trofast, er det lurt å ha flest mulig racerbiler med i løpet. Da må man ha størst mulig testikler.

– Særlig dvergsjimpansene har svære testikler. De har seg med alle. Her er det fri flyt av sæd. De som legger igjen mest spermier, har størst sjanse til å bli far. I gorillaflokker er det bare én hann. Selv om gorillaen har et lite harem, trenger han ikke store testikler. Ballene er bittesmå.

Men det er ikke lurt hvis testiklene blir altfor store. Det øker faren for testikkelkreft.

– Dyr som ikke skal leve lenge, kan ha enormt digre testikler. Hos en type gresshopper er halve kroppen testikkel.

Testikkelen er enda større hos kråkeboller. De gyter rett ut i vannmassene. For å øke sjansen til å befrukte egg, er kråkebollen en kjempesvær testikkel med litt skall rundt.

Testiklene til mennesker er halvannen gang større enn gorillatestiklene.

– Det forteller oss med all ønskelig tydelighet om flokklivet hos oss. Vi kan sverge til vi blir blå i trynet hvor trofaste vi er, men dette forteller oss at hunnene våre ikke er trofaste. Vi er ikke som sjimpanser, der hunnen har fire-fem seksualpartnere hver gang hun har løpetid, men det er alltid en viss sannsynlighet for at nabohannen har vært en tur innom.

Testiklene er også svære hos de dyrene som har mange hunner.

– Hannløver har digre bjeller. Alle hunnene i flokken må ha sex samtidig. Når hunnløvene i flokken har løpetid, må han ha seg med alle hunnløvene hver halvtime i tre dager.

Nok sperma til alle

– Vi hanner har en utrolig mengde spermier. Vi kan bare tømme i vei.

Hvert døgn produserer alle menn på jorda like mye sæd som vannføringen i en middelsstor norsk elv. Den samlete eggproduksjonen til alle jordas kvinner er bare to desiliter, selv om eggcellene er én million ganger større enn sædceller.

Det sliter på organismen å produsere sæd hele tiden. Uheldigvis demper testosteron også immunforsvaret. Da senkes levealderen.

– Det betyr at du må ha god helse for å kunne ha mye testosteron, og testosteron påvirker de mannlige trekkene du får.


 

Hjernen er våre påfuglfjær

Mens salamandre og sommerfugler har fantastiske pardanser, og tranene tuter til hverandre før paringen, ser menneskeparingen utrolig kjedelig ut.

– Det ser ut som vi puster på hverandre i flere timer. Det vi egentlig gjør, er å sjekke hvor intellektuelt stimulerende motparten er. Vi sjekker hjernen til hverandre med å skravle sammen.

Selv om hjernen vår bruker tjue prosent av energiomsetningen vår, utgjør den bare halvannen prosent av kroppsvekten.

– Hos mennesker varierer intelligensen mest. En mann med et velfungerende immunforsvar har fysiologisk råd til høy intelligens og god spermiekvalitet. Et spørsmål vi stiller oss på utstillingen, er om hjernen er et seksuelt seleksjonsorgan, akkurat som en påfuglhale. Poenget er at mennesket fungerte fint også før i tiden, selv om hjernen vår bare var halvparten så stor. Likevel har hjernen vår vokst hele tiden. Det er altså noe annet enn overlevelse som driver hjerneveksten. Og det er da det tilsynelatende kjedelige gir mening. Akkurat som elgen måler størrelsen på geviret, måler vi mennesker hjernen til hverandre før vi parer oss, forteller Petter Bøckman.

Av Yngve Vogt
Publisert 29. jan. 2014 09:26 - Sist endret 31. jan. 2014 08:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere