Store smykker avslørte slektshistorien

I noen graver fra vikingtiden har arkeologer funnet store, tunge smykker som er flere hundre år eldre enn selve graven. De rike kvinnene bar dem som minnepinner – og når folk så dem, ble de trolig minnet om en helt spesiell historie. 

VARIERT: Smykkenes formspråk og betydning varierer med tid og sted. Her peker førsteamanuensis Marianne Vedeler på en halsring fra bronsealderen. Foto: Ola Sæther

Hvorfor pynter vi oss? Hvordan kan gjenstander – edle ringer og skinnende spenner fascinere og forføre oss mennesker på tvers av tid og sted? En ny utstilling ved Kulturhistorisk museum skal forsøke å gi oss svaret.

– Utsmykking av kroppen er viktig i mange samfunnssammenhenger. Vi undersøker hvordan smykker bærer med seg minner og historier, og hvordan smykker ble brukt til å helbrede sykdom, frembringe lykke og beskytte mennesker fra forbannelser. Helt siden antikken og middelalderens tid har vi mennesker brukt pynt og personlig utsmykking for å fortelle hvem vi er og hvor vi kommer fra – for å signalisere forskjeller og vise kulturell og økonomisk kapital, sier prosjektleder og forsker Marianne Vedeler ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

I juni åpner utstillingen «Ta det personlig – historier om personlig utsmykking».

Alle gjenstandene som skal vises frem, hadde en spesiell mening den gangen de var i bruk. Mange av dem bærer på en svært interessant og personlig historie.

Beskyttende talisman

Ifølge skriftlige kilder fra antikken til middelalderen, fra Aristoteles til den tyske teologen Albertus Magnus, hadde gjenstandene spesielle egenskaper, på samme måte som levende vesener.

I middelalderen trodde folk at smykkesteinene ble tillagt spesielle karaktertrekk, en slags magisk kraft. De kunne kurere fysiske smerter, mentale lidelser og gjøre deg rik og mektig. Hvilke egenskaper gjenstandene fikk, hadde sammenheng med hvordan de ble skapt.

Det er særlig én ring som har fanget oppmerksomheten til forskerne ved Kulturhistorisk museum. Ringen er laget av sølv og kalsedonstein, og må ha vært regnet som en kraftfull talisman – en gjenstand som skulle gi eieren enestående evner og ferdigheter.

Ringen ble funnet i en av gravene fra Mariakirken her i Oslo, og mye tyder på at den tilhørte fyrst Witzlav av Rügen, svigerfaren til Håkon V. Ifølge en kjent krønike var Witzlav på besøk i Oslo i julen 1302, da han ble syk og døde. Han ble gravlagt i koret i Mariakirken, og da de gravde ut en av gravene på 1800-tallet, ble det funnet en eldre herre i 60-årene med kalsedonringen på fingeren. Mariakirken fungerte på denne tiden som kongelig kapell. Steinbøker fra middelalderen, såkalte lapidarier, forteller at kalsedonen kunne kurere dyp depresjon. Den som bar kalsedon, ble sterk, og den hindret samtidig motgang.

I ringen er det i tillegg risset inn de første ordene i en katolsk bønn: Ave Maria Gratia Ple.

– En bønn til Maria fungerte også som en beskyttelse. Kombinasjonen av kalsedonsteinen og innskriften er et godt eksempel på et smykke som kan ha vært tillagt magiske egenskaper, sier Vedeler.

Minnepinner

I jernalderen fungerte smykker også som minnepinner. I noen graver fra vikingtiden har arkeologer funnet smykker som er flere hundre år eldre enn selve graven.

– Det er store, vakre spenner som tilhørte de rikeste damene. De kalles for ryggknappspenner på grunn av sin runde skive eller «knapp» på toppen. Vanligvis er de utstyrt med røde granater som skinner og gløder. Granatene er lagt inn i spennen på en måte som gjør at metallet skinner igjennom steinene. Forskerne mener at disse smykkene etterligner smykket til gudinnen Frøya. Dette smykket ble kalt for Brisingamen, som betyr «det glødende halssmykket», forteller Ingunn Marit Røstad, forsker ved arkeologisk seksjon på Kulturhistorisk museum. 

Noen av ryggknappspennene er hele 30 cm lange. Siden de var så store og upraktiske, tror forskerne at de ble brukt ved spesielle anledninger. Kanskje i et ritual, på en prestinnedrakt eller som feste på gudebilder.

– Det kan hende smykkene i seg selv også ble tilbedt, at de representerte gudinnen Frøya. Det var særlig de eldre spennene som fanget vår interesse. Noen er mellom 100 og 200 år eldre enn selve graven. Så hvorfor ønsket de å ta vare på dem over så lang tid? Enkelte av smykkene er bevart i deler, hvor kun knappen er representert, noe som kan tyde på at det var noe spesielt ved dem. De har antakelig gått i arv fra generasjon til generasjon.

Forskerne tror det er en sammenheng mellom kvinnene som bar smykkene og ritualer knyttet til slektshistorien.

– I vikingtiden var slektshistorie og hvem man tilhørte, av stor betydning. Alle de store herskerslektene førte anene sine tilbake til gudene. I et samfunn som nærmest var skriftløst, var det særlig viktig at denne kunnskapen og historien ble tatt vare på. Vi tror at smykkene har vært en del av ritualet; ved å arve spennene, overførte de historien til slekten. Det er derfor vi kaller ryggknappspennene for minnepinner. Ved å arve spennen fysisk, fulgte også en fortelling og et livsløp med, forteller Røstad.  

Rundt ca. 800 e.Kr. kom det imidlertid noen viktige samfunnsendringer.  

– Innflytelsen fra Vesten tok mer overhånd, og trafikk over Nordsjøen økte. Handelen til England og kontinentet blomstret. Ryggknappspennene ble antakelig erstattet av spenner importert fra Irland og England. Et kjent gravfunn fra Trøndelag på denne tiden avslører importgjenstander; et relikvieskrin som stammer fra England eller Skottland. Betydningen av å fremheve slektskapet bakover i tid, mistet sin verdi, mens forbindelsen mot andre land markerte status. En viktig samfunnsendring fant sted. Slektens posisjon var fremdeles betydningsfull, men noen av de gamle herskerslektene og spennene som fungerte som minnepinner for dette, ble ikke like viktig å signalisere, og forsvant rundt denne tiden.  

Av Camilla Smaadal
Publisert 12. mai 2015 15:56 - Sist endret 14. mai 2015 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere