Kvinner i Norge diskrimineres: Ikke like rettigheter ved skilsmisse

Like rettigheter ved ekteskapets slutt omfatter ikke alle innvandrerkvinner.

SÅRBAR SITUASJON: I en del miljøer i Norge er det lite rom for kvinner til å skille seg. Kvinnene som forskeren intervjuet i sitt prosjekt, opplevde å komme i en svært sårbar og vanskelig situasjon da samlivet ble dårlig eller ødeleggende. (Foto: NTB Scanpix)

Voldtekt, tvang og drapsforsøk. Barn som ser moren sin bli slått. Skilsmisse kan være en måte å stoppe fysiske og psykiske krenkelser på. Skilsmisse kan være det som skal til for at menneskerettighetsbrudd i familien endelig tar slutt.

– I Norge har alle lovfestet rett til skilsmisse, og forbudet mot diskriminering av kvinner er svært omfattende. Norge har inkorporert FNs kvinnekonvensjon i lovverket og det forplikter oss. Likevel greier ikke norsk rett å sikre alle innvandrerkvinner disse rettighetene i praksis – i sammen grad som befolkningen for øvrig, sier doktorstipendiat Tone Linn Wærstad ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

"Det skal være en lov for alle, sier politikerne. Vi skal ikke ha 'parallelle rettssamfunn'. Men i praksis åpner norsk lov for nettopp det."

Denne konklusjonen har Wærstad kommet fram til etter å ha undersøkt hvilken rettslig stilling spesielt muslimske innvandrerkvinner i Norge har når ekteskapet opphører. Særlig har hun vært opptatt av å finne ut hvordan den faktiske situasjonen deres er. Skilsmisse for denne gruppen norske kvinner har knapt nok vært gjenstand for rettsforskning.

– Der ute i den virkelige verden er det faktisk rettigheter som blir brutt. Vi må ta utgangspunkt i de menneskene dette handler om, vi er nødt til å spørre dem som er berørt, i dette tilfellet kvinner, mener hun. Og det er nettopp hva Wærstad har gjort. Hun har intervjuet mange skilte muslimske innvandrerkvinner i Norge, de fleste med bakgrunn fra Pakistan.

– Dette handler ikke om norske muslimer generelt, men om kvinner som har innvandret til Norge, ofte gjennom ekteskap, og som lever typiske, tradisjonelle liv slik de, eller mødrene deres, gjorde i landet de kom fra, presiserer Wærstad.

Muslimsk familierett

I Koranen omtales skilsmisse for menn – talaq (å sette fri) i flere vers. En muslimsk mann har en absolutt og ensidig rett til å skille seg fra sin kone, uten at han behøver å oppgi noen årsak. Talaq finnes i flere former, minimumsvarianten er å uttale et skilsmisseformular: «Jeg skiller meg, jeg skiller meg, jeg skiller meg», og dermed oppnås skilsmisse. I flere muslimske land er det innført en del ekstra reguleringer, men selve prinsippet er det samme.

Kvinner har ikke noen slik rett, men kan få den delegert fra sin mann gjennom ekteskapskontrakten, såkalt talaq y tafwid. Mannen kan når som helst trekke retten tilbake. Om mannen ikke samtykker til skilsmisse, kan kvinnen gå til en domstol.  – Her ligger hovedproblemet for kvinner som ønsker skilsmisse innenfor muslimsk rett: Hun må bevise at én eller flere betingelser er oppfylt, som at mannen har mishandlet henne eller at han ikke kan få barn.

KOMPLEKS VIRKELIGHET: – Samfunnet endrer seg hele tiden. Nye befolkningsgrupper kommer til, ofte med andre rettstradisjoner. Vanskelige problemstillinger kan oppstå. Men det norske rettssystemet er ikke forberedt, advarer Tone Linn Wærstad. Hun tror juridisk forskning har en viktig rolle å spille for å bøte på dette. (Foto: Trine Nickelsen)

Alle har lik formell rett til skilsmisse i Norge. Men muslimske kvinner som tar initiativ til en sivilrettslig skilsmisse, anses ikke alltid å være skilt i henhold til islamsk lov og kan ende opp i en situasjon beskrevet som «haltende ekteskap». De er skilt i Norge etter norsk rett, men opplever at skilsmissen ikke anses som gyldig i opprinnelseslandet eller av familien og miljøet rundt kvinnen. Det betyr at retten til skilsmisse i praksis ikke er lik for alle norske kvinner.

– I 2003 fant noen stortingspolitikere ut at dette var et problem de skulle løse, og foreslo å føre et nytt vilkår inn i ekteskapsloven: De som gifter seg må anerkjenne hverandres like rett til skilsmisse. Lovendringen gikk enstemmig igjennom i Stortinget samme dag, uten vanlig lovforberedelse i forkant. Dermed forsøkte man å integrere et muslimsk rettsinstitutt i vår egen ekteskapslovgivning, påpeker Wærstad. Muslimske kvinner med innvandrerbakgrunn skulle nå ha muligheten til å skille seg etter talaq-skilsmissen. Men det gikk ikke helt slik politikerne hadde tenkt. – Formuleringen i den norske loven går nemlig på tvers av det som følger av muslimsk familierett. Her er det ikke snakk om å få lik rett, men delegert rett. Det var liten grunn til å tro at den norske ekteskapskontrakten skulle sees på som en slik talaq-delegering, som norske myndigheter prøvde å få til.

– De politiske prosessene som pågikk rundt denne saken, viser at holdninger eller praksiser vi misliker ikke enkelt lar seg regulere bort gjennom lovverket, advarer Wærstad.

Én lov for alle?

Kvinnerettsforskeren har også sett på andre bestemmelser i det norske lovverket som fører til forskjellsbehandling i praksis, og som er knyttet til booppgjøret mellom ektefellene etter en skilsmisse. – Jeg har gjort noen funn som er ganske overraskende, forteller Wærstad. – Det dreier seg om hvordan norsk rett åpner for bruk av religiøs familierett. Dette var jeg ikke klar over da jeg startet opp forskningsprosjektet mitt, og det tror jeg vil overraske en del av våre politikere også.

Forskeren sikter til den norske voldgiftsloven. Voldgift er en form for privat rettergang der en tredjeperson oppnevnes av partene til å avgjøre en tvist. Om den parten som taper saken ikke vil oppfylle dommen, kan den andre parten gå til den vanlige, sivile domstolen, som kan sette tvangsmakt bak. Innenfor rammen av voldgiftsloven og familieloven, er det avtalefrihet.

– Voldgift står sterkt i tradisjonell muslimsk familierett, og vi kan anta at flere ville ønske å benytte seg av voldgiftsinstituttet i norsk rett dersom de visste om denne muligheten. Den norske voldgiftsloven er lagd helt uten tanke på at dommer basert på islamsk rett kan kreves håndhevet i det norske sivile rettssystemet, framholder Wærstad.

Men lovens siktemål er først og fremst større kommersielle saker, med sterke, likeverdige parter. – Loven er ment å skulle beskytte forbrukere, men ivaretar ellers ikke svake personer, eller parter i disse tvistene. Dette er en svakhet i systemet vårt, påpeker juristen.

Hun viser til at det har vært ført diskusjon som argumenterer mot bruken av religiøse bestemmelser. Det skal være én lov for alle. Politikerne ønsker ikke det de kaller ‘parallelle rettssamfunn’.

– Men i praksis åpner loven nettopp for parallelle rettssamfunn. Vi har jo avtalefrihet. Og vi kan tenke oss at avtalefriheten kan bli brukt til å presse innvandrerkvinner til å inngå avtaler som de egentlig ikke ønsker, som at boet etter samlivsbrudd skal deles i tråd med islamsk rett. Det kan bety at en mann som har vært eneste lønnsarbeider i familien, har oppsparte midler på egen konto og står som eier av boligen, ikke behøver å dele noe av dette med kvinnen. Hvis avtalefriheten gjør at diskrimineringsvern og menneskerettigheter blir brutt, oppstår en forpliktelse for den norske stat, understreker forskeren.

Dumper kona i Pakistan

Wærstad er særlig opptatt av gifte innvandrerkvinner i Norge som opplever å bli bragt tilbake til opprinnelseslandet sitt – mot sin vilje. Hun har intervjuet flere av dem. En typisk historie lyder slik:

Hun kommer til Norge på familiegjenforening, til en norsk mann med pakistansk bakgrunn som hun aldri har møtt, men som hun nå er gift med. Økonomien er dårlig, han slår henne, hun må underkaste seg svigerfamiliens strenge regler. Etter en tid finner mannen ut at han vil kvitte meg med henne. Han gjør det enkelt for seg selv: Han tar henne med til opprinnelseslandet, sender en melding til Union Council i Pakistan og drar sin vei. Etter to dager får hun beskjed om at han har gitt melding om skilsmisse, og tre måneder etterpå vil paret være skilt etter talaq-skilsmissen. Å være skilt kvinne i Pakistan er enormt stigmatiserende. Livet blir nesten umulig, men for en fattig kvinne å komme seg tilbake til Norge? Hjemme i Oslo søker mannen norsk anerkjennelse av skilsmissen. Det får han.

– I fjor på disse tider satt jeg i flere uker hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus og leste gjennom alle saker som er blitt vedtatt de siste fem årene om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser. Da så jeg noe: Disse kvinnene gis ikke partsrettigheter etter forvaltningsloven. En part er, ifølge loven, en person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder, og som derfor har viktige rettigheter under saksbehandlingen. Da jeg oppdaget det, ble jeg svært overrasket, medgir Wærstad.

– Etter intervjuene jeg har gjort med disse kvinnene, er dette klart: Mange vet ikke en gang at de er skilt etter pakistansk rett. Hadde de hatt status som part i saken, ville de fått brev fra fylkesmannen hvor de ble informert om at det nå er reist anerkjennelsessak. Bare det ville ha hjulpet. De ville visst at de var skilt. De kunne fått kontaktinformasjon, de kunne ringt, og da har forvaltningen en opplysningsplikt og kan bringe dem videre til Utlendingsdirektoratet eller ambassaden. De hadde fått mulighet til å uttale seg, til å bestride talaq-skilsmissen, som åpenbart er diskriminerende overfor kvinner. Partsrettigheter ville gitt dem en posisjon som de har etter norsk lov, og som de har etter internasjonal rett og menneskerettighetene. Isteden er disse kvinnene gjort fullstendig usynlige, konstaterer Wærstad.

Strider mot menneskerettighetene

Anerkjennelse av utenlandske skilsmisser hører inn under internasjonal privatrett, altså rett som gjelder når en tvist eller en sak har tilknytning til to land.

Spørsmålet er: hvilket lands rett skal gjelde?

– En pakistansk skilsmisse eller separasjon skal vi anerkjenne i norsk rett. Men den gjelder ikke her i riket dersom den åpenbart virker støtende på norsk rettsorden, ordre public. Fylkesmannen kan i tråd med dette la være å gi sin anerkjennelse. Ektefellenes tilknytning til Norge har vært sett på som viktig i denne vurderingen. Hvis saken gjelder en person med svak tilknytning til Norge og sterk tilknytning til Pakistan, skal det altså mer til for at vi lar være å anerkjenne på grunn av den norske rettsorden.

Dette strider mot den universelle, menneskerettslige tankegangen. Vi er ansvarlige for de norske rettsaktene uavhengig av hvor de det gjelder, befinner seg i verden. Når vi gjør disse vurderingene etter norsk rett, må vi tolke det menneskerettslige inn i den nasjonale retten. I fortolkningen av loven om anerkjennelse av utenlandsk skilsmisse, er vi nødt til å ta inn den universelle tankegangen fra menneskerettighetslovgivningen vår. Det er et viktig funn i avhandlingen.

Hvordan gikk det så med hun som ble dumpet i Pakistan?

– Mens kvinnen ennå bodde i Norge, hadde hun kommet i kontakt med en sykepleier som skjønte at noe var helt galt. Hun sa: Skjer det noe, så ring, her er nummeret mitt. Fra Pakistan ringte den fortvilte kvinnen. Sykepleieren fikk henne tilbake til Norge. Her kom hun i kontakt med et krisesenter, fikk opphold på grunnlag av vold i ekteskapet, begynte å studere, klarte å skape seg et liv. De kvinnene som klarer seg, ser vi, er de som har møtt noen som har strukket ut en hånd til dem. Men hvem som møter en hjelper, er jo helt tilfeldig.

Av Trine Nickelsen
Publisert 18. aug. 2015 14:53 - Sist endret 18. aug. 2015 14:53

Her tar du opp en del problemer som eksisterer i muslimske eller pakistanske miljøer. Tilhørende av disse miljøene rettferdigjører sine handlinger ved å referere til Koranen.

 

Jeg ønsker å be deg om å vennligst ikke blande muslimsk kultur med religionen islam, som er to forskjellige phenomener.

 

Grunnen til at kvinnen må søke en Qazi er at hvis hun har blitt utsatt for noen slags mishandling, har hun krav på å beholde medgift som hun mottok fra sin mann. Videre har ikke mannen noen rett til å avslå skilsmissen, det står iallefall ikke i Koranen så langt jeg kan se.

 

Minimumsvarianten, som du legger frem, å si “jeg skiller meg” 3 ganger er ikke så enkelt som du har beskrevet. Skilsmissen består av noen måneders ventetid (Koranen, 65:1-2 og 4-5).

 

Kvinnen trenger ikke å bevise noen betingelser om at verken mannen ikke kan få barn eller om at hun har blitt mishandlet. Det står heller ingen steder i Koranen om det.

Under ventetiden skal kvinnen bli tatt være på i mannens hus og av mannen. Helt til hun eventuelt har fødd barnet(Koranen 65:6-7)

Amir Fawzi - 8. sep. 2015 13:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere