Senter for utvikling og miljø: 25 år for en bedre verden

Fattigdom, underutvikling, miljøkrise. Å forstå verdens største utfordringer er ingen liten utfordring.

SUMs forskere forsøker å forstå hva som fremmer en bærekraftig utvikling i verden. De studerer blant annet fattigdom, globalt styresett, tvungen migrasjon, demokratisering, biologisk mangfold og bærekraftig produksjon og forbruk.

Foto: http://www.climateadvisers.com/

Moder jord ble hun visstnok kalt, Gro Harlem Brundtland, da hun ledet Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. I 1987 la kommisjonen fram rapporten «Vår felles framtid», og dermed var koblingen mellom miljø og utvikling etablert én gang for alle, og visjonen om en bærekraftig utvikling formulert for verden.

Med en viss rett kan vi si at Gro også er mor til Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo. For i rapporten gir hun og hennes kommisjonsmedlemmer klare anbefalinger om å opprette slike sentre ved landets fire universiteter. I 1990 fikk det eldste og største sitt senter, SUM var i gang.

– Et kraftsenter

Det var mor. Om professor, i økologi og evolusjon, Nils Christian Stenseth, vedkjenner seg noe farskap her, skal være usagt, men han ledet beviselig en komité som utredet hvordan etableringen av et slikt senter skulle foregå på Universitetet i Oslo. Og ble selv senterets første leder i én femtedels stilling.

– Min egen visjon, forteller han til Apollon, var at dette skulle bli et intellektuelt og flerfaglig kraftsenter, et senter som aktivt skulle bidra til å løse de store miljø- og utviklingsproblemene i verden – den voksende befolkningen, det stadig økende forbruket. Tanken var å trekke kompetanse fra mange fagområder inn – humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap, presiserer han.

Det var da også det som lå i mandatet til senteret: Skaffe politikerne sektorovergripende, tverrvitenskapelige fakta som kunne bidra til å realisere Verdenskommisjonens visjon om bærekraftig utvikling i Norge – og resten av verden. SUM skulle etablere seg som et ledende, internasjonalt forskningssenter for utvikling og miljø.

Men dette skulle vise seg lettere sagt enn gjort. Én årsak kan være at senteret skulle bygges opp fra noe som allerede fantes, men som inntil da knapt hadde hatt noe med hverandre å gjøre: Det såkalte Program for utviklingsforskning i Oslo-regionen (PUFO) og Rådet for natur- og miljøfag. Også den administrative enheten for Nord-Sør universitetssamarbeid skulle inn.

Det var Helge Hveem, professor i statsvitenskap, som i 1988 startet opp PUFO, og hadde straks fått med seg ernæringsforsker Gerd Homboe-Ottesen og antropolog Kristi Anne Stølen – nåværende leder på SUM.

– Komiteen i Forskningsrådet som forvaltet “Gro-midlene” etter 1987, ga oss penger til drift, og vi leide lokaler i Sporveisgata, for øvrig med Francis Sejersted og hans nystartede Senter for teknologi og menneskelige verdier som naboer. Vi fikk noen møbler fra Blindern, hyret en sivilarbeider som assistent – Sjur Kasa, og holdt ellers stort sett på med hver våre forskningsprosjekter. Det var en fin følelse å vite at jeg hadde satt i gang noe som raskt ble tatt videre, for i 1989 ble det altså vedtatt å etablere et senter på Blindern, med god finansiering fra starten av.

Bodde med biologene

Blindern, ja, nærmere bestemt i Kristine Bonnevies hus, den svære biologibygningen. Riktignok flyttet ikke Rådet for natur- og miljøfag dit, men fortsatte i sine lokaler i gamle Ullevål kino.

– Vi hadde møter hver mandag morgen, og det var masse diskusjoner. Vi var tre forskjellige kulturer, med tre forskjellige visjoner og ambisjoner om hva dette skulle være. Forskning på miljø og forskning på utvikling foregikk for det meste separat i ulike avdelinger. Å få til noe på tvers, skulle vise seg svært vanskelig. At vi var bundet opp i prosjekter som var finansiert eksternt, gjorde ikke saken enklere. Det var svært mye turbulens den første tiden, minnes Stølen.

Også navnet var det uenighet om. – Stenseth ville nok helst ha SMU, miljø først og utvikling etter, sier Hveem. – Jeg var vel den som foreslo det omvendte, og fikk de fleste med på det – rett og slett fordi SUM klang bedre. Jeg tror jeg argumenterte for at det måtte bli et slags mantra for sentret å forene utvikling og miljø – ja, til en sum. Min rolle var formelt å lede den delen som jobbet med, og ut fra, utviklingsproblematikk, forteller han.

– Jeg kan vel trygt si at jeg var den uformelle nestleder i sentret, en periode også formelt, under Stenseth, forteller Hveem, som fortsatte arbeidet på SUM i en deltidsstilling helt fram til årtusenskiftet.

– Senke faglig standard

– Rådet for natur- og miljøfag drev undervisning i miljøfag, og var svært engasjerte og mer aktivistiske enn oss, fortsetter Stølen. Det oppstod snart store spenninger og uenigheter om aksjonsforskningens plass for å realisere en bærekraftig utvikling. Skulle senteret stille spørsmål ved samfunnets dypere moralske og sosiale orden eller bare servere politikerne kalde fakta?

Stenseth var krystallklar: Alle på SUM skulle inn i et doktorgradsløp. Ambisjonen hans var å skape et Centre of Excellence. Hvorfor? spør vi ham.

– Resonnementet mitt var ganske enkelt: Det å løse miljø- og utviklingsproblemene i verden, krever den beste vitenskap vi kan stable på beina.

Senterlederen fikk kraftig motbør, særlig fra Rådet for natur- og miljøfag: Når ambisjonen er å forandre verden, hva skal en da med en doktorgrad?

Heller ikke Stenseth legger skjul på at det var en urolig tid.

– Konflikter oppstod, sett fra mitt synspunkt, fordi de som ble bragt inn i SUM, hadde forskjellige faglige ambisjoner. Tverrfaglig forskning skulle ha en egen standard, den skulle vurderes ut fra egne kriterier. Det var jeg helt uenig i. Jeg mente at dette ville senke den faglige standarden.

I FELT: – For noen år siden gjorde jeg feltarbeid blant returnerte flyktninger som bygget opp et nytt samfunn i jungelen i Peten i nord Guatemala, forteller Kristi Anne Stølen. Her hjelper hun en av sine informanter med å høste og rense mais. Antropologene kaller det deltagende observasjon. Stølen levde selv blant flyktningene i nesten ett år til sammen. Foto: Privat

 

Flyttet sammen

I 1994 skjedde to ting: Alle som tilhørte senteret, flyttet inn nye lokaler i Sognsveien 68, vis-à-vis Ullevål stadion, og er blitt der siden. Og: Senteret fikk leder på heltid.

– Jeg ble ansatt med et tydelig mandat: Å skape ro. Det viktigste jeg gjorde, var å praktisere strengt prinsippet om at alle måtte ta en doktorgrad. Over tid forsvant de som ønsket noe annet. Og det ble mer ro, forteller professor Desmond McNeill.

Fem år etter oppstarten ble SUM evaluert. Kritikken var skarp, og det ble sådd tvil om senterets framtid. For lite original forskning, for lite internasjonal publisering, for dårlig kontakt med fagmiljøene ved universitetet, og dessuten for få publikasjoner som viser bruk av innsikt og metode fra flere fag: «Mangelen på samarbeid på tvers av fagene berører SUMs eksistensberettigelse på en alvorlig måte», het det i rapporten.

– Jeg var senterleder i sammenhengende ti år, og også en kortere periode utenom det. Under min ledelse har SUM blitt evaluert tre ganger, og alle ganger er vi blitt anbefalt nedlagt, eller i hvert fall lagt under et fakultet, erkjenner McNeill.

I løpet av de fem første årene ble aktiviteten lagt om, med klarere fokus på forskning. Men prosessen med å avgrense og spisse den faglige virksomheten, skulle ta mange flere år.

Den vanskelige tverrfagligheten

– Det snakkes gjerne om radikal tverrfaglighet, om hvor viktig det er å bygge bro mellom de store fagtradisjonene: naturfagene på den ene siden, og samfunnsfagene og humaniora på den andre, framholder Stølen.

– I tverrfaglighet ligger det å utvikle felles begreper og metoder. Det skal ikke stikkes under stol at nettopp det har vært vanskelig. Dette skyldes også holdninger blant naturviterne selv, som mente at kulturforskjellene mellom «oss og dem» er så store at noen integrering egentlig ikke er mulig. Samfunnsvitenskapelig miljøforskning, ble det spurt, hva slags miljøforskning er det?

– Jeg tror problemene for SUM nettopp er at man ikke har fått bragt inn de naturvitenskapelige disipliner i tilstrekkelig grad, understreker Stenseth. – Hvorfor det ikke har skjedd, er det vanskelig å si. Jeg føler selv at dette var noe jeg mislyktes med i den perioden jeg ledet senteret. Det er en dårlig trøst at mine etterfølgere ikke har greid å få dette til noe bedre.

Desmond McNeill mener derimot at SUM har fått til svært mye, sammenliknet med andre. Men han erkjenner problemet.

– Jeg har i mange år reist rundt og besøkt liknende sentra som vårt eget, for å se og lære. Det er helt klart for meg: Vi er faktisk nødt til å velge, enten å utvikle et mer teknisk fagmiljø, med naturvitere og økonomer, eller så å utvikle et humanistisk og samfunnsorientert miljø med et mindretall likesinnede naturvitere og medisinere. Det er kanskje uheldig at det er slik, men jeg mener det er det uhyre vanskelig å få til begge deler.

Stenseth roser SUM for å ha fått til en god integrering mellom samfunnsfag og humaniora.

– Men de har altså ikke lyktes med å bringe inn naturvitenskapen, sier han. – Dette er en alvorlig svekkelse i og med at en naturvitenskapelig forankring alltid må være basis for å kunne løse verdens store miljøutfordringer. Vi trenger kunnskap om hvilke fysiske effekter ulike tiltak har på miljø og klima.

– Styrket!

Kristi Anne Stølen tviler på at Stenseth er fullt oppdatert på SUMs virksomhet i dag.

– Selv om det er flest samfunnsforskere på senteret, er den radikale tverrfagligheten betydelig styrket de siste årene. Det har skjedd gjennom samarbeidet vårt med teknologer innen energiforskning, samarbeid med medisinere innen global helseforskning og samarbeid med biologer innen forskning på ressursforvaltning, påpeker hun.

Stølen understreker at SUM ikke lenger er et senter nesten bare for utviklingsforskning, slik oppfatningen gjerne var de første årene.

– Så å si alt vi driver med i dag, handler om både utvikling og miljø. Ja, 90 prosent er begge deler. En stor del jobber med miljørelaterte spørsmål i utviklingsland. Mange av de viktigste globale utfordringene vi står overfor, befinner seg jo nettopp i skjæringsflaten mellom utviklings- og miljøforskning.

De unge skjønner poenget

– Et sikkert tegn på at tverrfagligheten nå virker godt på SUM, er at det ikke lenger er noe tema, mener professor Harold Wilhite. I fem år ledet han et tverrfakultært forskningsområde på UiO, som omfattet klima og miljøspørsmål, bærekraftig energibruk og fornybar energi, MILEN.

– Folk på SUM snakker lite om tverrfaglighet som begrep. Det bare skjer. Ofte forholder det seg jo omvendt. I mange ulike fora som jeg i årenes løp har deltatt i, har det ikke manglet på store ord og fine teorier, men hvor praksis, dessverre, helt eller delvis har uteblitt, konstaterer han.

– Men, for all del, dette har tatt tid også hos oss. Gradvis, etter hvert som vi ble samlokalisert, var sammen på møter og seminarer og snakket sammen i lunsjen, begynte vi å finne hverandre, se mulighetene, forstå hverandres ulike ståsteder.

– Det handler om å greie å kommunisere over disiplingrensene. For det er grunnleggende forskjeller mellom fag når det gjelder teoriutforming, metodologiske tilnærminger og forskningsdesign. Skal en tett inn på forskningsobjektet, eller holde mer avstand? Alt dette er vanskelig å håndtere i prosjekter som omfatter mer enn én disiplin. Men på en eller annen måte, fordi vi ble samlokalisert her i Sognsveien, fordi vi har noe frihet gjennom grunnbevilgninger og fordi vi er blitt flinkere til å skaffe eksterne forskningsmidler, ja, så har vi langsomt fått det til.

McNeill mener at tverrfaglighet ikke erstatter, men bygger på de etablerte disiplinene.

– Kriteriene for kvalitet varierer mellom fag, men det grunnleggende er felles for alle, nemlig akademisk stringens – og det er det vi prøver å understreke i vår undervisning.

Masterprogrammet på SUM er svært populært. Senteret tar opp bare 20 hvert semester, det er 400 søkere, halvparten fra Norge, halvparten fra andre land.

– Vi har bygd opp en slags forståelse her av hva tverrfaglighet betyr og hvordan det er mulig å få det til, i stor grad basert på vår egen forskning, forteller han.

– De unge ser poenget med tverrfaglighet. Det gjør også arbeidsgivere: Studentene våre får gode og relevante jobber. Men det akademiske systemet er, dessverre, fortsatt lagt opp på en slik måte at studenter som ikke har en disiplinorientert master, kan få problemer med å bli tatt opp på et PhD-program.

Gode år

Ifølge senterlederen har det ikke vært lett å skape seg et rom på universitetet, særlig de første årene.

– Mens vi opplevde å få positiv respons internasjonalt og samarbeidspartnere over så å si hele verden, har folk her på universitetet vært mer skeptiske. Å jobbe tverrfaglig er blitt sett på som noe dilettanteri. Og administrativt har vi vært betraktet som sand i maskineriet, vi ligger jo ikke under noe fakultet.

Senterlederen mener at noe har skjedd, at senteret etter hvert nyter en viss respekt og har legitimitet på universitetet. – Vi føler nå at vi har veldig god støtte ovenfra, særlig fra rektor, og også fra mange andre på universitetet.

– Ja, jeg vil si at de siste åtte årene har vært fantastiske, istemmer Wilhite.

– Jeg synes vi har funnet hverandre, vi har funnet tematiske områder som er vesentlige med tanke på en bærekraftig utvikling framover. Vi tar opp problemstillinger som verden er nødt til å løse.

Stølen understreker hvilken enorm innsats som har vært lagt ned i løpet av de 25 årene som er gått siden senteret ble etablert.

– Det er virkelig moro å være leder på SUM, mest av alt fordi vi har så mange positive og kollektivt innstilte mennesker her. De er dyktige, de er kunnskapsrike og enormt dynamiske, roser Stølen.

– Jeg er bare helt imponert.

– Mest internasjonal

– Jeg har på en måte vokst opp her på SUM, forteller Dan Banik. Nesten 20 år er gått siden han kom, da var han ung masterstudent. I dag er han forskningsleder.

– På SUM er det få hindre for å sette i gang med nye, spennende og ambisiøse prosjekter, mener Banik, som nylig startet opp universitetets aller første MOOC, et såkalt massive open online course, og fikk 7000 studenter over natten – fra hele verden. I den nettbaserte kursrekken «What works», som bygger på SUMs forskning, får studentene hans lære om hvilke tiltak som gir bedre levekår og mindre fattigdom, og Banik samarbeider med universiteter og forelesere fra Stanford i USA, Malawi og Kina for å få fakta fra flere verdensdeler.

Han synes det er givende å drive internasjonale nettverk og lede store forskningsprosjekter, og på den måten også bidra til å bygge broer mellom forskning og politikk.

– Det vi hovedsakelig driver med på SUM, er, som på universitetet ellers, selvsagt grunnforskning og undervisning. Men i tillegg gjør vi noe som kanskje ikke alle på universitetet får til i tilstrekkelig grad; nemlig å ha jevnlig kontakt med dem som utformer og iverksetter offentlig politikk. Særlig innen mitt felt, som er fattigdomsreduksjon, bistand og utvikling, har vi mange og gode relasjoner med Utenriksdepartementet, Norad og frivillige organisasjoner. At forskningen vi driver noen ganger kommer til praktisk anvendelse og nytte, er enormt inspirerende.

I flere år var Banik leder for en referansegruppe for et norsk-finsk trustfond i Verdensbanken, som bidrar med ressurser til å styrke bankens innsats for fattigdomsreduksjon, sosial utvikling og miljø. Referansegruppen, med Banik i spissen, maktet å påvirke bankens forskningsagenda.

– Vi bistod Utenriksdepartementet med faglige råd, og våre anbefalinger om å forske på ulikhet, fikk vi gjennomslag for – nærmere bestemt innovativ fattigdomspolitikk, demokrati og sosial ansvarlighet.

Forskningslederen viser til at SUM trolig er den enheten ved UiO som er mest internasjonalt orientert.

– Ikke bare forsker vi på internasjonale forhold, men vi profilerer også universitetet internasjonalt, via forskning, undervisning og nettverk, og via slike tiltak som MOOC, sier Banik, og roser Kristi Anne Stølen for hennes måte å lede senteret på, og Desmond McNeill før henne.

– I tillegg til det faglige har de bidratt til å skape et sosialt miljø som er helt enestående, og som gjør at vi får til ting, at vi raskt kan snu oss rundt og ta på oss nye oppdrag, godt hjulpet av administrasjonen, med vår fantastiske kontorsjef, Gitte Egenberg, i spissen.

Stolt over innsatsen

– Jeg er stolt av SUMs internasjonale innsats og senterets store portefølje av prosjekter finansiert av Forskningsrådet, Det europeiske forskningsrådet, Utenriksdepartementet og NORAD, sier rektor Ole Petter Ottersen. Han viser til at SUM også markerer seg ved at senteret er vertskap for det nystartede Academy of Global Governance og ved å ha lansert UiOs første internasjonale MOOC.

Rektor er ikke i tvil om at utvikling og miljø er temaer som blir enda viktigere i tiden som kommer, og peker på at utfordringene står i kø.

– Fremdeles lever en stor del av verdens befolkning under fattigdomsgrensen, og fremdeles er det store og økende ulikheter innen helse. Vi trenger forskning og utdanning som ser helhetsbildet, sier han, og mer presist: Hvordan miljø og økonomi henger sammen med helse og sosial utvikling. Og vi trenger forskning og utdanning som belyser dagens styringsmekanismer – spesielt de overnasjonale styringsmekanismene som er så viktige i våre tett sammenvevde samfunn, og som skal sikre en bærekraftig utvikling. Stikkord er tverrfaglighet og globalt engasjement.

– På hvilken måte kompletterer SUM de tradisjonelle instituttene og fakultetene på universitetet?

– Disiplinene er bærebjelkene på ethvert universitet, og skal ivaretas og utvikles av institutter og fakulteter. Men utvikling og miljø er temaer som i kraft av sin kompleksitet krever at disipliner møtes og integreres. Her kommer Senter for utvikling og miljø inn i bildet. Selvsagt skjer det mye tverrfaglig forskning og utdanning på instituttene. Men SUM har et spesielt ansvar for å løfte tverrfagligheten innenfor utvikling og miljø, og er slik et ektefødt barn av Brundtland-kommisjonen.

 

– Eksepsjonell rolle verden over

– Rapporten «Vår felles framtid» har spilt en rolle verden over som er helt eksepsjonell, sier Gro Harlem Brundtland til Apollon.

På spørsmål om hun er tilfreds med universitetenes oppfølging av Verdenskommisjonens rapport fra 1987, svarer hun:

– Jeg må vel innrømme at jeg ikke er den beste observatør for å konkludere på det området. Mitt inntrykk er likevel at det har vært gjort mye fint arbeid ved universiteter over hele verden, og selvfølgelig ved de norske!

GRO Harlem Brundtland legger fram rapporten fra FN-kommisjonen for miljø og utvikling, «Vår felles framtid» (Our Common Future) i 1987. Foto: Henrik Laurvik/NTBScanpix

– Er du fornøyd med den rollen bærekraftbegrepet har spilt i internasjonal politikk – i FN, Verdensbanken, WTO, EU etc.?

– Rapporten fra 1987 har spilt en rolle verden over som er helt eksepsjonell. Bare fem år etter samlet verden seg i Rio og vedtok tre vesentlige avtaler/resolusjoner på området. Klimasaken har vært fulgt opp med forhandlinger, dessuten Kyoto-avtalen, og selv om det har gått for langsomt, er det nå grunn til å forvente en enighet om vesentlige tiltak på konferansen i Paris i desember. Bærekraftbegrepet har siden Rio+20 endelig fått full oppmerksomhet, og universelle bærekraftmål vil bli vedtatt i New York i september.

– Hva er de store utfordringene i dag som kanskje ikke kom klart fram i «Vår felles framtid»?

– Jeg tror det meste vi strever med i dag, er å finne i våre analyser og anbefalinger i 1987.

– Er det mer konflikt mellom et bærekraftig miljø og en rask økonomisk utvikling i fattige land i dag enn det var på 1980-tallet?

– Det har vært krevende, helt fra starten av, å komme til enighet om en utvikling som er bærekraftig, tar hensyn til alle grupper, legger nok vekt på menneskerettighetene og samtidig betyr en god økonomisk vekst. Erfaringene siden 1987, i mange land og regioner, viser at det kreves lederskap, god styring og langsiktige perspektiver, samt samarbeid mellom landene for å fremme en bærekraftig utvikling.

– Energi står helt sentralt i bildet. Bærekraftig utvikling er ikke mulig uten energi, og bærekraftig utvikling betyr at vi må velge bærekraftige energiløsninger.

 

Av Trine Nickelsen
Publisert 25. aug. 2015 09:09 - Sist endret 7. sep. 2015 16:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere