Tidenes første panarktiske flora

Først da den kalde krigen var over, ble det mulig å lage en felles, arktisk flora. Den nye floraen er nødvendig for å kunne bevare det biologiske mangfoldet i nord.

REINROSE: Reinrosen er formet som en parabol, slik at solstrålene samles og temperaturen øker inni blomsten. Foto: Yngve Vogt

Botanikere fra Russland, Norge, Canada og  USA utga for noen år siden tidenes første panarktiske flora.

– Kartleggingen av det arktiske, biologiske mangfoldet er svært viktig for at vi skal vite hvilke arter samfunnet bør ta vare på og hvilke arter som er så utbredt at de klarer seg selv, forteller initiativ- takeren til floraen, professor emeritus Inger Nordal på Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Arbeidet med den arktiske floraen har vært langt mer krevende enn det vi kanskje skulle tro.

Det kan ofte være svært vanskelig å bli enige om hvor skillet mellom to arter i planteriket skal gå.

I dyreriket, og spesielt blant virveldyrene fungerer «det biologiske artsbegrepet»: Innen en art kan individer utveksle gener seg imellom, men mellom artene er det sperrer for genutveksling. Det biologiske artsbegrepet er derimot langt vanskeligere å anvende i planteriket. Mange individer produserer frø uten befruktning – altså en form for jomfrufødsel. De fleste blomstene er tokjønnete. De kan befrukte seg selv.

– Det er derfor vanskelig å definere plantearter ved hjelp av genflyt mellom individer, påpeker Nordal.

Internasjonal uenighet

På slutten av 1800-tallet hadde botanikere i nordområdene en ganske lik forståelse av hvordan de skulle definere en art. Etter den russiske revolusjonen startet uenigheten.

Botanikerne i nordområdene delte seg i tre leire. Under den kalde krigen var uenigheten aller størst. Den russiske og den amerikanske artsforståelsen gikk i hver sin retning og skilte seg begge fra den europeiske tankegangen.

– Russerne hadde et snevert artsbegrep og definerte geografisk isolerte populasjoner som egne arter. Europeerne definerte de samme underpopulasjonene som underarter. Underartsbegrepet var ikke tillatt i russisk botanikk før ti år etter Stalins død. Russerne fikk derfor forferdelig mange arter, forteller professor emeritus Reidar Elven på Natur- historisk museum ved UiO. 

Amerikanske botanikere hadde derimot en tradisjon for å slå sammen altfor mange arter.

– Gjennom hele den kalde krigen stod de europeiske botanikerne midt imellom den russiske artssplittingen og den amerikanske sammenslå-ingen av arter, forteller Reidar Elven.

Komplikasjonene ble ikke mindre av at også amerikanske og canadiske botanikere var uenige seg imellom.

Norsk diplomati

Et amerikansk forsøk på å løse denne vitenskapelige floken under Gorbatsjov og Reagen, gikk i vasken. Først på slutten av det tjuende århundre startet det vellykkete, botaniske diplomatiet, i regi av botanikere ved Universitetet i Oslo.

Professor Inger Nordal fikk i 1998 muligheten til å forske ett år ved Senter for høyere studier, nå omdøpt til Senter for grunnforskning, ved Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Hit inviterte hun botanikere fra Ottawa, St. Petersburg, Moskva, Oslo og Fairbanks i Alaska for å diskutere og bli enige om artsdefinisjonene i Arktis. Diskusjonene fortsatte i ulike fora helt frem til 2010. Etter mye om og men klarte de å bli enige om en felles forståelse av de arktiske artene.

– Vi er blitt enige om 3000 arter i Arktis. Russerne mente opprinnelig at det var 30 til 40 prosent flere arter. Vi trodde ikke helt på russerne. På vanlig vestlig vis ba vi russerne argumentere for sine løsninger, men det var russerne nesten ikke i stand til. Overraskende nok var ikke vitenskapelige diskusjoner utbredt i Russland, forteller Reidar Elven, som for femten år siden overtok stafettpinnen etter Inger Nordal, samlet alle trådene og ble primus motor og hovedredaktør for den nye floraen.

Russerne var svært autoritetstro, spesielt overfor professorer som var medlemmer av det russiske vitenskapsakademiet. Mangelen på vitenskapelige argumentasjoner gjorde at de europeiske og amerikanske forskerne brukte lang tid på å bli enige med dem. I den andre enden av skalaen stod de amerikanske og canadiske forskerne.

– Selv om vi kunne sitte med en hel haug med planter, kunne amerikanerne og canadierne ikke se forskjeller på dem. De hadde ikke den samme treningen som europeerne og russerne i å se nyanser.

Felles forståelse

Elven poengterer at floraen vil være spesielt viktig når neste generasjons botanikere skal kunne dokumentere hvordan det biologiske mangfoldet i Arktis har endret seg om tjue, tretti år.

– For å kunne forvalte den arktiske naturen internasjonalt, trenger vi denne dokumentasjonen. Uten floraen vil det være meningsløst å diskutere det biologiske mangfoldet. Det blir tull om noen land oppgir utrydningstruete arter, hvis artene er delt feil opp. Vi må derfor ha en felles, internasjonal forståelse av hvor grensen mellom artene går.

Under arbeidet med den arktiske floraen dro Reidar Elven på en rekke ekspedisjoner fra Alaska i vest til Sibir i øst. De innsamlete plantene er lagret i universitetets herbarium, som er den vitenskapelige dokumentasjonen av biologisk mangfold.

– Herbariet vårt er trolig det eneste i verden som har ferskt materiale fra alle de arktiske hoved-områdene, påpeker Reidar Elven.

Gensjekk endrer slektsforståelsen

I planteriket er det ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom utseende og slektskap. Ulike planter kan høre til samme art, mens prikklike planter kan tilhøre helt ulike arter. Det kalles kryptiske arter. Den eneste måten å skille disse artene på, er med genetisk sjekk.

– Jo ferskere den innsamlete planten er, desto lettere er det å få til en genetisk analyse. Plante-materielt i de fleste arktiske herbariene i Amerika og i Russland er dessverre blitt for gammelt til å kunne brukes til DNA-analyser. Herbariet i Oslo har derfor vært svært viktig i arbeidet med den arktiske floraen, forteller fungerende herbariesjef og førsteamanuensis Charlotte Sletten Bjorå på Naturhistorisk museum ved UiO. Hun var i sommer med øglegraver Jørn Hurum i felt på Svalbard for å samle  inn flere eksemplarer blant annet fra den kompliserte slekten skjørbuksurt til det arktiske herbariet på Tøyen.

Se floraen på nett: nhm2.uio.no/paf/

PLANTEPRESSE: Botanikere har presset planter i felt i flere hundre år. – Det kan
være en utfordring å holde plantepressa tørr i fuktig vær, forteller førsteamanuensis
Charlotte Sletten Bjorå på Naturhistorisk museum, som samlet inn en rekke
planter mens hun var med øglejegeren, professor Jørn Hurum på felt på Svalbard i
sommer. Foto: Yngve Vogt

 

Av Yngve Vogt
Publisert 29. jan. 2016 07:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere