Arktis – øde og vill natur? Ikke for menneskene som bor der

Tar knekken på myten om Arktis: Mennesker har levd i ett med naturen i tusener av år. Livsviktig kunnskap både om menneskehetens historie og klimautfordringene ligger gjemt her, mener forskere.

BÆREKRAFT I NORD: – I Antropocen har menneskene en dominerende kraft både på geologi og biologi. For en bærekraftig fremtid trengs andre former – og det er dette nordområdene kan lære oss noe om. Her har mer mobile og fleksible former for liv utviklet seg, preget av årstidene, mangfoldig ressursbruk og klimatilpasning, påpeker Marianne Lien, Gro Ween og Sverker Sörlin. Foto: Trine Nickelsen

Vi hører ordet Arktis og tenker kanskje umiddelbart på natur, villmark, nasjonalparker, klimaendringer og isbjørn. Arktis er i fare, isen smelter. Det er sikkert.

Men vent nå litt: Hva med menneskene? Er det ingen folk der?

Ser man på Arktis bredt definert, bor det om lag fire millioner mennesker der – fra nordområdene i Canada i vest til det nordlige Russland i øst. I tusenvis av år har mennesker i disse områdene livnært seg av og med naturen, på måter som ikke alltid passer med hvordan vi vanligvis tenker på jordbruk.

– På den ene siden består Arktis av landskap som ser øde ut, med få fotavtrykk og nesten ingen store inngjerdinger og låver. Men for menneskene som bor der, er området alt annet enn øde. Det er et sted som alltid har gitt dem livsgrunnlag, uten at det består av dyr på båsen og dyrket mark, sier professor Marianne Elisabeth Lien ved Sosialantropologisk institutt, UiO.

ISØDE: Fotografier av polfarere i isødet, som dette av Roald Amundsen, var med å befeste et inntrykk av Arktis som ubebodd villmark. Samtidig var mange av ekspedisjonene avhengige av lokalkunnskap for å lykkes.  Foto: Nasjonalbiblioteket

Forsker på domestisering
Ved Senter for grunnforskning (CAS), som er et frittstående forskningssenter etablert av Det Norske Videnskaps-Akademi, jobber en gruppe forskere fra ulike fagretninger – antropologi, arkeologi, vitenskapsstudier og historie – med å se nærmere på såkalt domestisering i arktiske og sub-arktiske områder.

– Domestisering handler om prosessen med å gjøre ville planter til nyttevekster og ville dyr tamme eller til husdyr. Ofte assosieres det med menneskers kontroll over dyr og natur.

– De fleste av oss har for eksempel en idé om at det er en klar forskjell mellom vill natur og dyrket landskap, påpeker Lien, som leder det tverrfaglige prosjektet.

Forskerne undersøker hvordan Arktis kan bidra med en annen versjon av menneskehetens historie. Den rådende fortellingen om sivilisasjonen handler om fremveksten av jordbruk, hvor menneskene tok kontroll over dyr og natur. Man fikk etter hvert eiendomsrett til land og hierarkisk organisering av samfunn med slaver og kontroll over kvinner.

Arkeologer har senere kommet frem til at denne jordbruksrevolusjonen ikke var noen revolusjon, men en mangfoldig prosess som har utviklet seg langsomt gjennom mange tusen år. Mye tyder også på at domestiseringen var mer preget av gjensidighet, utforskning og samspill mellom dyr og andre skapninger. Arktis er et tydelig eksempel på et sted der jordbruk i tradisjonell forstand ikke er mulig å drive.

– Det samme gjelder også i ørkenlandskap og i regnskoger, der folk finner andre måter å leve med planter og dyr enn gjennom jordbruk slik vi er vant til å tenke på det, framholder sosialantropologen.

En alternativ form for naturforvaltning
I Varanger i Øst-Finnmark har det bodd folk i mange tusen år. I deler av området finnes spor etter mer enn 10 000 år gamle bosettinger. Menneskene som bor der i dag, har fortsatt en spesiell kunnskap om og forhold til landskapet som har gått i arv. Landskapet, som i dag ofte betraktes som villmark og urørt natur ifølge norske myndigheter, er alt annet enn urørt.

På samisk kalles slike landskap meahcci: Noe som må ivaretas og gi oss det vi trenger, og hvor dyr, planter og mennesker bindes sammen.  

– For folk her er gjensidighet og respekt sentralt for å sikre et forutsigbart levebrød. Mennesket vet hvor dyrene beveger seg i landskapet, og hvor de skal møtes. Vær, vind og landskap bestemmer. De gjør det de alltid har gjort, og holder landskapet bærekraftig. Dette er arktisk domestisering, sier sosialantropolog og førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum, Gro Ween, som selv har jobbet mye i Arktis.

Men det hele er ikke lett å legge merke til. Dermed kan det skje en utilsiktet ‘kræsj’: For å verne om landskapet blir det opprettet nasjonalparker og reservater som begrenser befolkningens muligheter. De føler seg overvåket, og kunnskapen om naturen – nemlig meahcci – er truet.

– Den arktiske levemåten innebærer for eksempel en forståelse av at dersom det er mye gjedde i elva et år, fisker man litt mer av gjedda for at den ikke skal spise opp lakseyngelen. Men dette er i strid med en rent biologisk tankegang, fordi det oppfattes som et inngrep med uventede og negative konsekvenser, forklarer Ween.

Eksemplet Varanger er ikke unikt og har en viktig ting til felles med andre arktiske områder og steder med andre versjoner av domestisering: De lever alle i utkanten av en nasjonalstat. Reguleringene som kommer fra sentralt hold, er preget av en annen forståelse av forholdet mellom natur og mennesker.

– Man tenker at menneskene er en forstyrrelse i villmarken, og at landskapet ikke bør være preget av folks bruk. Men den tradisjonelle praksisen handler om å bruke og ta vare på, og med en mer pragmatisk forståelse av hva bruk innebærer. Folk sier ofte at “hadde vi ikke tatt vare på landskapet, hadde det ikke vært noe å verne”, sier Ween.

– Vi kan også kalle det en alternativ form for naturforvaltning, med en forutsetning om at her skal vi leve i flere år framover og dette er vi alle en del av. Det handler om bærekraft, men forstått gjennom andre kulturelle ‘briller’ og uten forståelsen av natur som noe forholdsvis uberørt av mennesker, sier Lien.

NATUR ELLER KULTUR?  For å verne om landskapet blir det opprettet nasjonalparker og reservater. Reguleringene som kommer fra sentralt hold, er preget av en annen forståelse av forholdet mellom natur og mennesker. Man tenker at menneskene er en forstyrrelse i villmarken, og at landskapet ikke bør være preget av folks bruk. Foto: Marianne Lien.

Livsformenes letthet
Den svenske miljøhistorikeren og forfatteren Sverker Sörlin deltar også på prosjektet ved CAS. Han mener lærdommen av arktisk domestisering kan ha stor betydning for hvordan verden nå må ta grep for en mer bærekraftig framtid:

– Den kjente fortellingen om domestisering er en fortelling om bofasthet og kontroll. Men denne kontrollen har vist seg å være en utopi og en usikkerhet som følger menneskene og som ser ut til å ha økt påvirkning på naturen.

Antropocen er et foreslått begrep for menneskets tidsalder, som forskerne ved CAS tar utgangspunkt i. Denne epoken preges av de omfattende endringene som menneskene har påført jorden.

– I Antropocen har menneskene en dominerende kraft både på geologiske og biologiske strukturer og systemer. Men en bærekraftig fremtid kan kanskje ikke fortsette slik. Da trenger vi andre former – og det er dette nordområdene kan lære oss noe om, mener Sörlin.

– Hva er det med Arktis – hvorfor er dette området særlig interessant?

– Kanskje nettopp fordi domestiseringen her er mer beskjeden. Det er som om kraften i domestiseringsprosjektet døde ut da menneskene nærmet seg ishavet. Forholdene der gjorde at mer mobile og fleksible former for liv utviklet seg, sterkt preget av årstidene, mangfoldig ressursbruk og klimatilpasning. Det er noe med lettheten i de nordlige livsformene som framstår som forbilledlig i dag, mener Sörlin.

– Der klarer folk å leve av naturressurser – reinsdyr, trekkfugler, fisk – uten at de holdes i bur, fores eller at man kontrollerer avl og reproduksjonen. Dersom vi kun forholder oss til den dominerende forståelsen av domestisering, er det mye vi ikke ser, legger Gro Ween til.

Erobrer-tankegang
Arktisk domestisering kan derfor være nyttig å bringe frem i lys av de utfordringene den arktiske regionen nå står overfor – ressursutnyttelse, industriell ekspansjon og menneskeskapte klimaendringer, mener forskerne.

– Når man snakker om Arktis i dag, er det ofte som om området er uten mennesker. Vi kan spore en ubevisst koloniserende tilnærming. En slags erobrer-tankegang som sitter dypt og som er knyttet til nasjonalstaters geopolitiske ambisjoner. Vi må meisle ut en politisk tilnærming til Arktis som gir rom for at menneskene som bor der, kan sitte i førersetet og ha definisjonsmakt. Men dit er det langt, tror Marianne Lien.

Forskerne jobber ut fra den rådende forståelsen om at domestisering er en kulturelt styrt modell, som også ligger til grunn for mye statlig styring.

– Det interessante er hva som kommer frem i møte med den arktiske kunnskapen, og som sier noe om hvordan vi selv forholder oss til landskapet. Den viser at også vi har en kulturell forståelse. Her kan Arktis lære oss noe om det vi tar for gitt, fortsetter Ween.

Utstilling
Forskerne som deltar i prosjektet, har jobbet med temaet tidligere innenfor sine egne felt. Til CAS bringer de med seg sine ulike forståelser av domestisering, noe som også er et sentralt formål for forskningen i seg selv.

– Å jobbe tett sammen på denne måten er helt unikt. Det betyr også at vi ikke nødvendigvis skal bli enige om alt, men forskjellene mellom oss genererer ny kunnskap som vi ikke hadde funnet uten dette samarbeidet, sier Lien.

GJENGRODD: I dag er Syltefjordelva del av Syltefjorddalen Naturreservat, men for ett par generasjoner siden var det mange slåttemarker langsmed elva. De fikk navn etter hvem som brukte dem, som: Gydaholmen, Olastykket og Trinestykket. Foto: Marianne Lien

Miljøhistoriker Sverker Sørlin mener et slikt nytt blikk på historien også kan føre til at lærebøker en dag må skrives om.

– Ved CAS har vi for eksempel snakket om “domestisering 2.0”, som bygger på en mer flytende og fleksibel relasjon mellom bygd, utmarker og levende skapninger. Kanskje vi kan bidra til å vise at dette ikke bare er én historie, men veldig mange.

En viktig del av prosjektet er derfor også å visualisere det hele for folk flest. I mai åpnet “NyArktis”, en egen utstilling ved Kulturhistorisk museum. Utstillingen foregår i museets Røde sone, et rom for eksperimentelle, forskningsbaserte utstillingsprosjekter. Både gjennom film, foto og redskaper får publikum ta del i en annerledes historie om Arktis.

Av Kristin Marie Skaar
Publisert 25. juli 2016 10:43 - Sist endret 25. juli 2016 10:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere