Medisinsk toppforsker lurt av røvertidsskrift

Tvilsomt vitenskapelige tidsskrifter florerer på nett. Medisinprofessor ved UiO ble lurt til å bli sjefredaktør for ett av dem. Nå advarer han andre forskere mot å gå i fellen.

SINT: – Jeg prøvde flere ganger å få fjernet navnet mitt fra dette tidsskriftet – uten hell. Rådet mitt er: Vær forsiktig med å ta imot en slik posisjon, såfremt du ikke blir kontaktet av et velrenommert tidsskrift, poengterer professor Asim K. Duttaroy. Foto: Yngve Vogt

Mellom 11 000 og 13 000 open access-tidsskrifter i verden regnes som tvilsomme, hvorav 8000 er aktive. Bak står 1051 forlagshus, de fleste i India, Kina og Midtøsten. Det er en formidabel økning fra 18 forlagshus i 2011, påpeker associate professor Jeffrey Beall på Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Colorado, Denver i USA.

Han står bak en omfattende svarteliste over disse tidsskriftene. Han kaller dem for predatory journals – røvertidsskrifter. Listen blir stadig utvidet.

Vitenskapelige tidsskrifter er drevet etter to økonomiske modeller. De klassiske tidsskriftene tjener pengene på abonnementssalg. Det er ofte en rådyr affære. I fjor brukte UiO 73 millioner kroner på elektronisk tilgang, ifølge overbibliotekar Live Rasmussen på Universitetsbiblioteket. Den andre kategorien kalles open access, som betyr åpen tilgang på norsk. UiO brukte tre millioner kroner på open access i fjor. Artiklene i disse tidsskriftene er fritt tilgjengelig for alle. Til gjengjeld må forskerne betale for å få artiklene sine på trykk.

Uheldigvis bruker mange svindlere denne økonomiske modellen til å lage juksetidsskrifter og lure til seg penger fra intetanende forskere.

UNDERGRAVES: – Det som bekymrer meg mest, er at kvaliteten på vitenskapen undergraves, advarer professor Geir Ellingsrud. Foto: Ståle Skogstad

– Dette er lettjente penger og et fullstendig uetisk konsept. Et av de store problemene er at navnene og utseendet på juksetidsskriftene ligner mest mulig på høykvalitetstidsskriftene. Fagfellevurderingene er dessuten en illusjon. Amerikanske forskere har testet dette ved å sende inn jukseartikler. De blir akseptert på få uker, mot betaling selvfølgelig. Det som bekymrer meg mest, er at kvaliteten på vitenskapen undergraves. Folk kan dessverre tro på resultatene, beklager Geir Ellingsrud, professor i matematikk og tidligere rektor ved Universitetet i Oslo.

Han får daglig henvendelser fra useriøse tidsskrifter. Rett etter at Apollon intervjuet ham, ble han kontaktet av «International Journal of Latest Research in Science». Ellingsrud sjekket et par utvalgte medlemmer i redaksjonen. Den ene redaktøren hadde allerede vært død i fem år. Den andre fantes ikke på et bestemt amerikansk universitet, slik tidsskriftet hevdet.

Han sier det er lett å gå på limpinnen.

– Det er hyggelig å bli spurt om å være med i en redaksjon. Det er fryktelig lett å svare ja, men er man først med i dette systemet, blir ens navn brukt for alt det er verdt, forteller Ellingsrud.

Medisinprofessor advarer

Professor Asim K. Duttaroy på Institutt for medisinske basalfag er blitt misbrukt av flere røvertidsskrifter og ønsker nå å advare andre forskere. Han er internasjonalt kjent som ernæringsekspert og er dessuten sjefredaktør for det anerkjente tidsskriftet Food and Nutrition Research.

Da Apollon tok stikkprøver av svartelisten til Jeffrey Beall, oppdaget vi at Duttaroy også var oppført som ansvarlig redaktør for det indiske tidsskriftet International Journal of Food and Nutritional Sciences.

Jeffrey Beall påpeker overfor Apollon at dette er et juksetidsskrift. Et av hans seks ankepunkter mot tidsskriftet er at impact-faktoren, som på godt norsk kan oversettes til innflytelsesfaktoren, er juks. Impact-faktoren er en viktig ledetråd for hvilke tidsskrifter forskere ønsker å publisere i og forteller hvor ofte artiklene i tidsskriftet blir sitert i andre tidsskrifter.

RØVERTIDSSKRIFT: UiO-professor Asim K. Duttaroy ble ført opp som sjefredaktør i det tvilsomme indiske tidsskriftet International Journal of Food and Nutritional Sciences. Impact-faktoren deres, som på godt norsk kan oversettes til innflytelsesfaktoren, er falsk.

– Tidsskriftet viser tydelig en falsk impact factor (1.021). Dette er svært misvisende, fordi tidsskriftet ennå ikke har opparbeidet en slik verdi, påpeker Jeffrey Beall.

Blant de andre ankepunktene hans er manglende informasjon om hvem som eier tidsskriftet, tvilsomme, juridiske rettigheter til innholdet og at den eneste kontaktadressen er en gmail-adresse.

Når Apollon legger frem dokumentasjonen til Asim K. Duttaroy, blir han forferdet.

– Dette er forferdelig. Jeg er helt sjokkert og fryktelig sint. Jeg ville hjelpe tidsskriftet og ga dem navnet mitt som et trekkplaster fordi jeg ønsket at indiske forskere skulle ha råd til å publisere i dette tidsskriftet. Det er altfor dyrt for dem å publisere i vestlige tidsskrifter. Jeg stolte på den indiske professoren og antok at dette var et trygt tidsskrift. Jeg har nå lært at jeg må være veldig påpasselig. Jeg visste ikke at dette var juks. Jeg skulle ikke ha vært involvert, så rådet mitt er: Vær forsiktig med å ta imot en slik posisjon, såfremt du ikke blir kontaktet av et velrenommert tidsskrift, advarer Asim K. Duttaroy, og legger til at han aldri fikk tilsendt et eneste manuskript mens han var redaktør.

Han forteller at han også flere ganger er blitt dratt med i andre juksetidsskrifter uten å vite om det. Hver gang har det tatt lang tid å komme seg ut igjen. Mens Apollon er til stede, ringer Duttaroy associate professor Dr. P. Nazni på Periyar University i India for å trekke seg. Dagen etter er navnet hans borte fra tidsskriftets nettsted.

På et direkte telefonspørsmål om hvorfor tidsskriftet har jukset med impact factor, svarer Dr. P. Nazni «Dette må du ta opp med the agency». Når Apollon ber om en mer utdypende forklaring på epost, henviser hun til en indisk nettside som gir oversikt over impact factor til en rekke tidsskrifter. En sjekk viser at denne nettsiden er falsk.

Hvite lister

Seniorrådgiver Nina Karlstrøm i det nasjonale forskningsinformasjonssystemet Cristin bekrefter at problemet er stort i utviklingsland, men derimot svært lite i Norge.

– Her er det to problemer. Det ene er redaksjonelt. Hvis forskere blir dratt inn som fagfeller i redaksjoner uten å bli spurt, er det identitetstyveri. Hvis de ikke har sjekket tidsskriftet godt nok, er det forskerens eget ansvar. Det finnes sjekkmuligheter. Det andre problemet er de som velger å publisere i tvilsomme tidsskrifter. Det skjer særlig i utviklingsland der publiseringspresset er stort. Da blir det å publisere i et tidsskrift som kaller seg internasjonalt, så viktig at man ikke er så nøye med å sjekke kvaliteten, forteller Nina Karlstrøm.

I India er det vanlig at forskerne betaler av egen lomme for å få artiklene sine publisert.

– Snittprisen for å få en artikkel på trykk, er 178 dollar. De useriøse tidsskriftene har lagt seg på det samme nivået, forteller seniorrådgiver Lars Wenaas i Cristin.

Nina Karlstrøm mener det er unødvendig med svartelisten til Jeffrey Beall og er kritisk til måten den er laget på.

Hun anbefaler derimot å følge hvitelisten. Det finnes i dag to hvitelister med godkjente open access-tidsskrifter. Den ene er den internasjonale listen, Directory of Open Access Journals, med 8955 godkjente tidsskrifter, hvorav 49 er norske. Den andre er den nasjonale listen til Norsk senter for forskningsdata, med en liste på 4300 open access-tidsskrifter.

– Hvis tidsskriftet ikke finnes der, bør varselklokkene ringe, poengterer Nina Karlstrøm.

Av Yngve Vogt
Publisert 9. aug. 2016 09:14 - Sist endret 9. aug. 2016 09:14

Universitetsbiblioteket ved UiO har nettsider med tips om hvordan gjenkjenne røvertidsskrift .  

I tillegg kan nettstedet Think.Check.Submit brukes. Nettstedet ble lansert i september 2015 og er utarbeidet av en rekke organisasjoner involvert i vitenskapelig publisering, bla. ALPSP, BioMed Central, DOAJ m.fl. 

 

Elin Stangeland - 9. aug. 2016 14:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere