Det lille ordet «så» har stor betydning

Det lille ordet så får norsklærere til å finne frem den røde pennen. Men nettopp dette ordet kan være årsaken til at norsk har beholdt ordstillingen sin i over 1000 år.

I TUSEN ÅR: Akkurat som for tusen år siden har også dagens barn verbet på andreplassen i setningene, forteller Christine Meklenborg Salvesen. Illustrasjon: Helene Brox.

Med unntak av engelsk, har alle germanske språk verbet på andreplass i setningen. Dette kalles for V2. Andre språk har også hatt V2, men mistet det. De romanske språkene hadde denne ordstillingen i middelalderen, men bare retoromansk har beholdt det. I dag er V2 en meget sjelden ordstilling. Samtidig har den vist seg å være svært seiglivet.

– V2 er en svært robust ordstilling. De germanske språkene har hatt denne ordstillingen i over 1000 år. I likhet med barna til Olav den Hellige har også norske barn verbet på andreplass i setningen, sier språkforsker Christine Meklenborg Salvesen.

I språklig sammenheng er en så lang levetid uvanlig.

– En elev på videregående kan ikke bare sette seg ned og lese gammelnorsk og tro at det vil gå av seg selv. Språk endrer seg hele tiden og særheter har en tendens til å forsvinne. Derfor skulle man også tro at noe såpass sjelden og sært som V2 ville ha forsvunnet. Vi vet at de romanske språkene hadde V2, men mistet det. Hvorfor har ikke denne ordstillingen endret seg i de germanske språkene?

Nettopp dette er utgangspunktet for Salvesens forskningsprosjekt Traces of History, som er støttet av Norsk Forskningsråd.

Her har hun hentet data fra 17 moderne språk, deriblant svensk, dansk, islandsk, tysk, tyrolsk, nederlandsk og afrikaans. Forskeren har fått informanter til å oversette et utvalg setninger til de ulike språkene, slik at hun kan sammenligne setningsstrukturen. I tillegg har hun også brukt databaser og språkbanker for å studere gammelsvensk, gammelfransk og gammelhøytysk.

Gjentagende struktur

I Salvesens forskning dukker det lille ordet så opp som en viktig faktor. Ved hjelp av så kan man gjenta en foregående setning eller et ledd. Dette kaller Salvesen for en gjentagende struktur, der så blir en gjentagende partikkel.

– Ved å bruke så kan man ha lange førsteledd uten at de må bakes fullstendig inn i setningen. Så blir en krykke som får setningen til å komme seg fremover, sier forskeren, og kommer med følgende eksempler:

Hvis du kommer for sent i morgen, så kommer du til å angre.

Etter at han hadde kommet for sent på skolen tre dager på rad, så var læreren lei.

Opp etter luft

Så har også en annen viktig funksjon. Det gjør at man kan trekke pusten etter et langt førsteledd.

– V2-språk har en streng ordstilling, hvor verbet skal på andreplass. Etter et langt førsteledd trenger man slike småord for å komme opp etter luft, forklarer hun og kommer med følgende eksempel:

Etter at han hadde kjørt hele veien tilbake til Oslo fra Valdres i mørket, så var han sliten.

– I denne setningen er førsteleddet veldig langt. Ved å sette inn et så mellom det adverbiale førsteleddet og det finitte verbet, så kan man starte setningen på nytt, sier Salvesen. (Stjerne i boka til de av leserne som oppdaget bruken av gjentagende partikkel i denne setningen).

– På fransk bruker man også slike småord for å komme opp etter luft. Men der er det uttalereglene som gjør at man trenger denne pausen. I V2-språk har dette med ordstillingen å gjøre, utdyper hun.

Kjennetegner V2-språk

Salvesens forskning viser at alle V2-språk bruker gjentagende partikkel (så) på denne måten. Dette mangler i språk som ikke har verbet på andreplass. Det er derfor grunn til å tro at det er en sammenheng mellom V2 og bruken av gjentagende partikkel, mener hun.

– Så har en mye større funksjon i språket vårt enn vi er klar over. På et overfladisk nivå gjør så at verbet havner på tredjeplass i setningen. Men dette bidrar til at V2-strukturen bevares, fordi setningen går opp, sier forskeren.

Bruken av så varierer fra språk til språk. Norsk og svensk skiller seg ut.

– Norsk og svensk har en ekstremt høy bruk av ordet så. I Finlands-svensk har vi en enda større bruk enn det vi har. Der kan man for eksempel finne setninger som Men barnen så ikke fikk skåle. På norsk måtte det hett Men barna, de fikk ikke skåle.

Forskjellene viskes ut

Så er det vanligste eksemplet på en gjentagende partikkel. Andre eksempler er der og da. Der brukes om sted, da om tid. Men dette er i ferd med å skli ut, og disse begrepene brukes ofte om hverandre, forteller språkforskeren.

Hun kommer med følgende eksempler:

– Dagens unge har ingen problemer med å si en setning som I det huset så bor det ingen. Men for generasjonen over er dette noe som skurrer. De ville sagt I det huset der bor det ingen, fordi der viser til sted. For dem kan man ikke ha et lokativt element fulgt av så.

Språkforskeren synes det er interessant at ordet så har en viktig rolle for ordstillingen – særlig fordi ordet har så lav status.

Så sett ned på

– Så har vært uglesett av generasjoner med lærere, redaktører, typografer og journalister. Alle har de sett ned på så og ment at dette er et unødvendig ord. Det er fascinerende at et så lite filleord som ingen liker, har klart seg så bra, til tross for tusen røde penner, slår hun fast.

Språkforskeren ble oppmerksom på ordet så da hun jobbet som lærer på en ungdomskole.

– Da så jeg at selv 6-er kandidatene skrev så. Likevel lærer vi at det er feil. Til og med korrekturprogrammet Tansa sletter så. Likevel er så veldig til stede i det muntlige språket. Så er som hår under armene på damer – vi har lært at det ikke skal være der, men begge deler har sannsynligvis en naturlig funksjon, ler hun.

Av Toril Haugen
Publisert 21. apr. 2017 17:37 - Sist endret 24. apr. 2017 11:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere