Utviklingsbonus: – Gi en fast andel av landets inntekter til alle

Ulikhetene i verden vokser. Millioner av mennesker jobber for en inntekt de ikke kan leve av. Velferdsstater og fagforeninger er under press. En grunnlønn som vokser i takt med økonomisk framgang, kan snu utviklingen, mener to framstående økonomer.

AKUTT: – Erfaringer fra hele verden viser akutt behov for nye og enkle måter å omfordele inntekt på, sier Kalle Moene og Debraj Ray. (Foto: Ola Sæther)

Garanterte minsteinntekter som for eksempel borgerlønn gir trygghet for alle. Går det an å utforme ordningene på en måte som også gir en positiv økonomisk og sosial utvikling?

Problemstillingen er aktuell. Debatten om borgerlønn pågår intenst både i rike og fattige land. I Sveits var det folkeavstemning om innføring av borgerlønn i fjor. Finland planlegger systematiske eksperimenter i år. India prøver også ut forsiktige varianter av ordningen.

I debatten er det støttespillere og motstandere på begge sider av det politiske spekteret. Noen ønsker å få bort tungrodde velferdsstatsordninger. Andre mener ressursene trengs mer til andre formål, som helse og utdanning. Mens atter andre ønsker midlertidige støtteordninger som forsvinner etter hvert som landet blir rikere, argumenterer noen for at bare velstående land har råd til borgerlønn.

Utviklingsbonus i alle land

– Erfaringer fra hele verden viser akutt behov for nye og enkle måter å omfordele inntekt på, sier Kalle Moene, som leder forskningssenteret ESOP på Universitetet i Oslo, og hans indisk-amerikanske kollega, Debraj Ray, som er tilknyttet senteret.

De to økonomene argumenterer for et annet alternativ – garantert minsteinntekt som en utviklingsbonus:

– Vi foreslår en minsteinntekt til alle som en fast andel av den samlete, nasjonale inntekten – Universal basic share (Ubs). Dermed kan ordningen innføres i alle land, fattige som rike. Den vil fungere like godt i India som i Norge.

De viser til at Ubs også kan stå for Universal basic services og dessuten Utviklingsbonus. Det er ingen motsetning mellom dem.

– Ubs i kontanter kan stimulere Ubs i tjenester. En slik utviklingsbonus kan øke støtten til velferdsstaten. Den gir sterke insentiver til videre vekst, likhet og effektivitet, så vel som til samhold og kollektiv fornuft, framholder Moene.

Debraj Ray regnes blant de fremste økonomiske teoretikere og utviklingsøkonomer i verden. Under universitetets jubileumsår i 2011 ble han utnevnt til æresdoktor. For noen uker siden besøkte han Oslo.

– I India pågår nå en politisk debatt om å innføre en grunnleggende inntekt til alle. Det er interessant fordi India er et fattig land. Hvordan kan inderne ha råd til noe sånt? Det er verdt å merke seg at den indiske staten allerede deler ut enorme summer i ineffektive subsidier. Nå tar mange til orde for at staten kan bruke disse midlene mer effektivt ved å gi innbyggerne penger direkte. Da oppstår imidlertid et nytt problem: at utbetalingene spises opp av inflasjon.

Ikke fast pengesum

Kalle Moene og Debraj Ray har kjent hverandre i mer enn 30 år, og har forsket, undervist og reist sammen, både i Europa, USA og India. I lengre tid har de diskutert hvordan det er mulig å få til en ordning med garantert minsteinntekt som ikke bare hjelper de dårligst stilte i samfunnet, men også stimulerer til økonomiske forbedringer. Da bør ytelsen ikke utgjøre en bestemt pengesum, mener de, men heller avhenge av den samlede inntekten i landet.

De to økonomene ser for seg at 10 til 12 prosent av landets inntekter skal settes av til en universell grunnlønn. I India skal denne pengepotten deles på drøye 1,2 milliarder mennesker, og hver enkelt vil da få en lønn som tilsvarer dagens fattigdomsgrense, i Norge vil det utgjøre om lag 90 000 kroner.

ØKONOMISKE FORBEDRINGER: – Med en utviklingsbonus får vi en omfordeling som er produktivitetsfremmende, sier Kalle Moene og Debraj Ray. Foto: Ola Sæther

– Poenget er nettopp å koble utbetalingene med landets generelle velstand.

– Det har tre viktige implikasjoner, påpeker Ray: For det første får de fattige et beløp som er uavhengig av egen inntekt. For det andre blir beløpet som utbetales, automatisk tilpasset inflasjonen. For det tredje trenger ikke folk å kjempe for at myndighetene skal justere beløpet i takt med velstandsutviklingen.

– Hvorfor kommer disse forslagene nå?

– Stikkord er: arbeidsløshet, ulikhet, globalisering og automatisering av produksjonen. De som eier robotene, behersker verden. Med Ubs som garantert inntekt, får også vanlige folk eiendomsrett til robotene og dermed mer makt. Det gjelder ikke bare robotene, men alle typer teknologiske framskritt som øker inntektene. Grunnlønnen vokser etter hvert som den teknologiske utviklingen skyter fart. Ordningen gjør at alle får del i velstandsutviklingen.

– Kommer utbetalingen av en slik grunnlønn til å erstatte andre velferdsordninger?

– Nei. Forslaget er at dette kommer på toppen, så får folk selv velge gjennom vanlige politiske kanaler hvilke justeringer de ønsker i sosialpolitikken.

– Grunnlønnen vi foreslår, kan også implementeres som del av velferdsordningene. Den kan gis i form av tjenester eller i form av kontanter. Poenget er å dele og at det er en fast minsteandel.

Moene viser til at velferdsstaten er under angrep i de fleste europeiske landene. Mange land har støtteordninger som ofte vurderes som uverdige og skambelagte. Med garantert utviklingsbonus i bunn blir det ikke nødvendig å begrense disse ordningene formelt. De vil uansett forsvinne etter hvert som ingen lenger kvalifiserer for å få dem.

– Ubs har klare likheter med andre velferdsstatsordninger. Selv om andelen ikke er skrevet ned, er det en slags forpliktelse i velferdsstater der ordningene er knyttet til utviklingen av landets inntekter, slik som i Norge. Bonuselementet i den garanterte grunnlønnen gir en enda klarere sammenknytning.

God økonomi, sunn fornuft

Med den universelle utviklingsbonusen får alle interesse av å øke landets inntekter. For eksempel får alle i Norge noe tilbake ved lønnsmoderasjon for å opprettholde konkurransekraften på verdensmarkedet. Denne fellesinteressen er bygd inn i systemet når alle får en andel av nasjonalinntekten.

– Mange land går for tiden gjennom store omstillinger. Med en utviklingsbonus får alle en andel av omstillingsgevinstene. Vi får en omfordeling som er produktivitetsfremmende, understreker de to økonomene.

Det er for eksempel mange gode grunner til å omdanne den uformelle delen av økonomien i utviklingsland der aktiviteten verken er registrert eller arbeidsforholdene kontraktfestet.

– Med Ubs kan alle få en andel av gevinstene ved å få orden på de uverdige forholdene. Det blir derfor et sterkere ønske fra hele befolkningen om å formalisere disse ansettelsesforholdene og å registrere aktiviteten – og dermed øke den registrerte nasjonalinntekten som folk får en andel av.

Ray og Moene påpeker at alle land trenger en fornuftig, økonomisk politikk.

Hvordan skal en få politikerne til prioritere rett? Nettopp ved å gi vanlige folk utviklingsbonus av resultatene som de rette prioriteringene gir. Da får folk en interesse av å stemme på politikere som prioriterer rett, og til å organisere seg i tråd med breie samfunnsinteresser.

– Likedan kan folk presse på for å få nyttige investeringer i infrastruktur, så lenge alle får del i forbedringene – og del i den økonomiske forbedringen. I India fyller bare tre prosent av befolkningen ut en selvangivelse, bare én prosent betaler skatt. Når land forplikter seg til å sette av en tidel av nasjonalinntekten til grunnlønn til alle, skaper det et sterkt politisk press for å utvide skattegrunnlaget og å formalisere den økonomiske aktiviteten. Et slikt politisk krav vil være populært. Langt flere må betale skatt og bidra til fellesskapet. Utviklingsbonusen stimulerer til kollektiv fornuft.

Styrker fagbevegelsen

Debraj Ray og Kalle Moene viser til at en omfattende fagbevegelse lenge har lyktes med å beskytte lavinntektsgrupper. Men nå svekkes slike kollektive organisasjoner i land etter land.

– En ordning med Ubs kan bremse tilbakegangen, og kanskje skape nye organisasjoner. Alle får mer interesse i den samlede overordnede, økonomiske utviklingen – på tvers av bedrifter, sektorer og regioner, og de kan tjene på samordning.

– Når vi får noe uten å måtte jobbe for det, vil vi ikke da helst slutte å jobbe?

– Bekymringen er trolig grunnløs. Studier av velferdsstaten viser det motsatte. Når folk får en økonomisk basis å stå på, jobber de mer enn før, ikke mindre. Mens de er på jobbjakt, kan de lettere ta utdanning, foreta mer reelle valg og finne jobben som passer og som de liker, presiserer Moene.

Ray framholder at ordningen er viktig for alle land, men aller mest for utviklingsland.

– Både rike og fattige land kan tjene på globaliseringen. Men innad i hver type land er det vinnere og tapere. Globaliseringen innebærer at folk i rike land kan tape fordi de må konkurrere med land som har billig arbeidskraft. Folk i fattige land må derimot konkurrere med land som har bedre og mer kapital. Fattige land importerer høyteknologiske varer som er kapitalintensive. Rike land importerer lavteknologiske varer som er arbeidsintensive. Arbeidstakerne i begge typer land trenger omfordeling mellom vinnere og tapere – og dermed en Ubs – men av litt forskjellige grunner.

Gir maktesløse makt

De to økonomene er opptatt av mulighetene ordningen med garantert minsteinntekt gir sårbare grupper. De fleste dårlig betalte jobbene utføres av arbeidere med lite utdanning og uten makt til å protestere mot dårlige vilkår i frykt for å miste jobben.

– Garanterte minsteinntekter kan forhindre noe av dette. De maktesløse får makt. De blir sterkere etter hvert som inntektene i økonomien vokser. Arbeidsevnen øker, og de blir ikke hengende etter i utviklingen.

– Hvor effektiv er ordningen i å begrense fattigdom?

– En universell støtte til alle er ikke nødvendigvis beste måte å redusere fattigdommen på. Den beste måten er å målrette ytelsene, men det kan være umulig på grunn av insentiver, korrupsjon og administrasjonskostnader. I en slik situasjon må vi ty til nestbeste løsning. Vi mener at en universell utviklingsbonus er en fantastisk nestbeste løsning, understreker Ray.

– Universelle ordninger er dessuten mer populære politisk, legger Moene til.

– Faktisk er støtten som går til de dårligst stilte gruppene i samfunnet, høyest der ordningene er universelle. Det er en viktig lærdom. Det betyr at ordningen har oppslutning langt inn i middelklassen, noe som ikke ville vært tilfelle med mer målrettede tiltak.

Brukes som brekkstang

Moene framholder at garanterte minsteinntekter som en fast andel av nasjonalinntekten kan være et godt tillegg til FNs sosiale utviklingsmål.

– Et forslag kunne være at alle land i verden forplikter seg til at en bestemt andel av nasjonalinntekten skal deles på alle innbyggere. En slik ordning ville også støtte opp om FNs bærekraftmål nummer 1: Utrydde alle former for fattigdom i hele verden, og nummer 10: Redusere ulikhet i og mellom land.

– Tenk på det som en del av menneskerettighetene. De er universelle. Det er pinlig ikke å følge dem. Landene vokter på hverandre. Følelsen av forpliktelse blir sterk. Grupper i hvert land kan bruke den internasjonale avtalen som brekkstang i eget land.

Ray og Moene viser til at slagord som «Først utvikling, så fordeling» er basert på løfter som sjelden blir oppfylt. Økonomisk utvikling er en uendelig prosess, og omfordelingen kan alltids komme senere. Og da blir det gjerne så sent som mulig.

– Toleransen for et bestemt nivå av ulikhet i dag, påvirker den politiske muligheten til å fordele i morgen. Det er ingen hemmelighet at økonomisk utvikling skaper økonomiske og politiske interesser som arbeider for å opprettholde fordelingen. Stor ulikhet genererer liten støtte til god fordelingspolitikk.

– Det haster!

Debraj Ray og Kalle Moene mener det haster med å innføre nye måter å dele på.

– Om vi har rett i at en grunnlønn til alle har klare sosiale gevinster for samfunnet, ved at svake grupper blir sterkere og ved at produktiviteten øker, er det viktig å komme i gang. For når ulikhetene blir enda større, når noen få er blitt søkkrike på ny teknologi og ujevn fordeling, er det vanskelig å gjøre noe. Utsettelse betyr bare at mulige gevinster ved ordningen går tapt, at folk frarøves de fordelene de kunne ha hatt, advarer de.

– Når alle får en utviklingsbonus – i form av en garantert minsteinntekt – får vi også politiske endringer. Først da kan vi forvente at den økonomiske politikken blir tilpasset folks behov for helse, skole og andre offentlige tjenester, framholder Ray og Moene.

– Alle land trenger kontinuerlig omfordeling – slik utviklingsbonusen bidrar til.

Se:

– Det finnes bedre måter for et fattig land å bruke livsviktige skatteinntekter på, enn på borgerlønn til alle, kommenterer FN-rådgiveren og økonomen Jeffrey Sachs.

Av Trine Nickelsen
Publisert 31. jan. 2017 10:07 - Sist endret 31. jan. 2017 10:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere