Anbefaler kirurgi til sjelden krefttype

For seks år siden døde Steve Jobs av en sjelden form for bukspyttkjertelkreft – som også rammer 40 nordmenn hvert år. Ny forskning viser at kirurgi kan forlenge levetiden.

SJELDEN SYKDOM: Sven-Petter Haugvik har undersøkt hvordan kirurgi kan forlenge levetiden til sjeldne former for bukspyttkjertelkreft. Foto: Ola Sæther

Hvert år får 800 nordmenn kreft i bukspyttkjertelen. Dette er en alvorlig sykdom med høy dødelighet.

Fem prosent av dem har den spesielle varianten nevroendokrin bukspyttkjertelkreft. Her er prognosene noe bedre. Fire av ti lever fortsatt etter ti år. En av verdens mest kjente som døde av denne kreftvarianten, var Apple-gründeren Steve Jobs.

Sven-Petter Haugvik har i avhandlingen sin på Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo forsket på hvordan det er mulig å behandle denne sykdommen best mulig.

Uheldigvis er det mye vanskeligere å forske på sjeldne kreftsykdommer enn på mer vanlige kreftformer som brystkreft, prostatakreft og tarmkreft.

Forklaringen er at enhver krefttype kan ha så mange ulike forløp at det, statistisk sett, er vanskeligere å slå fast hvordan sykdommen utvikler seg når man bare har samlet opp historiske sykdomsdata fra et fåtall pasienter.

Denne historien i Apollon kan derfor gi et innblikk i hvor kronglete det kan være å finne frem til den behandlingen som fungerer best mulig for den enkelte.

Ja til kikkhullsoperasjon

Sven-Petter Haugvik har i studiene sine sett på 72 pasienter som ble operert med laparoskopi ved Oslo universitetssykehus (OUS). Denne operasjonsmetoden kalles kikkhullskirurgi på godt norsk.

– Fordelen med kikkhullskirurgi er mindre operasjonssår, mindre smerte og at pasienten blir raskere utskrevet, forteller Haugvik.

Selv om Haugvik konkluderer med at kikkhullskirurgi fungerer bra for disse pasientene, legger han til at han ikke har hatt muligheten til å sammenligne med resultatene for dem som ble operert med klassisk, åpen kirurgi.

Nei til kikkhullsoperasjon

Bukspyttkjertelen ser ut som en snegle med hode, kropp og hale.

Haugvik trekker frem to scenarier der kikkhullsoperasjoner kan komme til kort.

– Hvis kreften er i «hodet» og ligger ugreit til, er det kinkig å få ut svulsten med laparoskopi.

Kikkhullskirurgi er ofte også lite egnet i de tilfellene der kreftsvulsten vokser inn i en av de store blodårene som ligger omkring bukspyttkjertelen. Her måtte Haugvik og kollegene ty til åpen kirurgi. De opererte sju pasienter.

– Selv om noen fikk alvorlige komplikasjoner underveis, klarte alle seg.

For noen år siden var denne operasjonen vanskelig å gjennomføre. Blant annet må blodåren skjæres ut og erstattes med en ny, såfremt det ikke er mulig å skjøte den gjenværende blodåren. Operasjonen krever derfor et tett samarbeid med transplantasjonskirurger.

– Pasienten kan enten få blodåren fra en avdød donor, fra beinet sitt eller fra andre organer i kroppen der det er mulig å hente blodårer. Da sier det seg selv at denne type kirurgi er veldig avansert. Man skal tenke seg godt om før man tilbyr slik kirurgi, men konklusjonen vår er likevel: Åpen kirurgi og blodårerekonstruksjon kan fungere bra.

Heller ikke her hadde Haugvik muligheten til å sammenligne resultatene med en kontrollgruppe av pasienter som ble behandlet på en annen måte.

– I en ideell verden skulle vi hatt en kontrollgruppe, men ettersom sykdommen er svært sjelden, måtte vi ha brukt mange år på å samle nok pasienter.

Haugvik legger til at de heller ikke målte livskvaliteten til pasientene etter at de kom hjem.

– Pasientene hadde kanskje hatt det bedre uten kirurgi, selv om de levde kortere, men det vet vi ingenting om. Pasientene kommer seg igjennom operasjonen, men spørsmålet er til hvilken pris.

Forlenger livet med ti måneder

Blant de pasientene som rammes av nevroendokrin bukspyttkjertelkreft, finnes det en sjelden form som kalles nevroendokrint bukspyttkjertelkarsinom. Norge har to tilfeller hvert år. Prognosene er svært dårlige. Cellegiften virker bare på halvparten av pasientene. Man leter derfor etter andre behandlingsmetoder.

I samarbeid med ti universitetssykehus i Norden har Haugvik sett på hvordan det gikk med 119 pasienter med nevroendokrint bukspyttkjertel-karsinom. En fjerdedel av dem som fikk cellegift, ble operert. I snitt levde pasientene femten måneder etter at diagnosen var stilt. De som bare fikk cellegift, levde i tretten måneder. De som også ble operert, levde i 23 måneder. De som ikke kunne behandles, døde allerede etter to måneder.

– Det ser derfor ut til at kirurgi kombinert med cellegift forbedrer overlevelsen i alle stadier av kreften. Dette betyr likevel ikke at alle skal ha kirurgi, men kirurgi bør alltid vurderes, poengterer Haugvik.

Gener gir nye svar

I arbeidet med avhandlingen har han også, i samarbeid med kolleger fra OUS, laget en biobank med vevsprøver fra pasienter med nevroendokrin bukspyttkjertelkreft for å lære mer om hvordan denne kreften utvikler seg.

– Det finnes både snille og mer aggressive sykdomsformer. 

I dag undersøkes kreftvevet med mikroskopi. To pasienter med det samme analysesvaret kan ha helt ulike sykdomsforløp.

– Vi trenger derfor enda bedre metoder til å analysere kreftvevet. Ved siden av mikroskopiundersøkelsene ønsker vi derfor også å bruke genetiske analyser.

Da Haugvik sammenlignet kromosomene i kreftcellene, oppdaget han at det manglet arvemateriale på ett område i ett av kromosomene – kromosom 11.

– Denne oppdagelsen gjør at vi nå kan lete etter de avgjørende – og hittil ukjente – genene i dette kromosomområdet. Målet vårt er å finne markører i arvematerialet vårt som kan hjelpe oss til å forutsi sykdomsforløpet til den enkelte pasient og hvilken type behandling vedkommende skal ha. Her er det mye upløyd mark.

De har også sekvensert genene til elleve pasienter for å kunne sammenligne genaktiviteten i kreften hos pasienter med ulike sykdomsforløp.

– Når vi har kunnskap om kreften på gennivå, kan vi beskrive langt mer nøyaktig hvilken type kreft pasienten har, hvilket tidspunkt pasienten skal ha behandling, om pasienten bør ta cellegift før eller etter operasjonen, eller om vi skal velge andre typer behandlinger, forteller Sven-Petter Haugvik.

Av Yngve Vogt
Publisert 15. mai 2017 08:36 - Sist endret 15. mai 2017 08:36
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere