Musikkens positive kraft

Egentlig var det psykolog han ville bli. I stedet ble Even Ruud en akademisk gründer og startet et helt nytt fag i Norge: musikkterapi.

MUSIKK GIR LIV: – Universitetet har ikke oppdaget at det foregår mye livsvitenskap innen humaniora. Ikke minst i musikkvitenskap, sier Even Ruud. Foto: Ola Sæther

Professor emeritus Even Ruud er et godt eksempel på at professorer egentlig aldri går av med pensjon. Det er to år siden Ruud selv nådde pensjonsalderen. Siden har han ikke ligget på latsiden. Fra kontoret i ZEB-bygningen på Nedre Blindern skriver han fortsatt bøker og veileder studenter.

– Det virket ikke riktig at studentene mine måtte finne seg en ny veileder da jeg ble pensjonist. Derfor veileder jeg dem fortsatt, forsikrer musikkprofessoren. 

Han mener han får mye tilbake.

– Opp gjennom årene har jeg veiledet rundt 130 masterstudenter og 20 doktorgradsstudenter. Over halvparten av doktorgradsstudentene er i dag professorer rundt omkring i Norge. Det å være veileder, er en fin måte å få nye kolleger på. Jeg leser arbeidene deres med stor glede og lærer mye.

Ruud er ikke typen som sitter alene på kontoret og verner om ideene sine. De fleste gode ideer blir til i et akademisk fellesskap, understreker han.

– Mange er redde for å dele ideene sine. Jeg synes man bør gi dem bort, man får så mye tilbake. Hvis du deler, viser det seg alltid at det er noen som har en enda bedre idé. Da kan man utvikle noe videre. Samspillet med miljøet og andre forskere er veldig viktig, fremholder han.

En pionér

Noe av det som kjennetegner Even Ruuds akademiske karriere, er den store spennvidden. Hans enorme bokproduksjon vitner om dette. Ruud har skrevet bøker om musikkterapi, musikkvitenskap, musikkpedagogikk, populærmusikk og musikk og identitet. For å nevne noen. Ruud regnes som en pioner innen temaet musikk og identitet, og han var en av de første som forsket på populærmusikk.

Nysgjerrigheten kommer til uttrykk når han begeistret forteller om en video han nettopp har sett på YouTube. Videoen viser et australsk orkester som tar med seg instrumentene om bord på en flåte ute på havet.

– Musikerne begynner å spille hvalmusikk – altså musikk som etterligner lydene hvalene lager, forteller han.

Effekten lar ikke vente på seg.

– Mange hvaler kom opp av vannet, lokket av musikken. Og det er interessant, fordi det går rett til kjernen av det som alltid har vært viktig for meg: Hvordan virker musikk på oss? Og hva er egentlig musikk?

Dette er sentrale spørsmål i en av Ruuds nye bøker, «Musikkvitenskap», som kom ut i fjor høst. Boka er den første norske læreboka i musikkvitenskap for studenter på bachelornivå. Her tar Ruud for seg musikkvitenskapen i hele sin bredde: psykologi, terapi, pedagogikk, antropologi, sosiologi, historie og estetikk.

– Boka er basert på et kompendium som jeg skrev på 90-tallet. Det jeg oppdaget, var at alle de forskjellige disiplinene hadde ulik forståelse av hva musikk er. For musikkviterne er musikk et verk, en symfoni, for terapeutene er musikk kommunikasjon, mens for musikksosiologene er musikk en vare i samfunnet. Velger man et annet begrep, får man en annen kunnskap om temaet. Å ha et fleksibelt syn på musikk, gir mange muligheter, sier Ruud.

– Jeg har sett verdien av å tenke litt annerledes. Jeg har alltid tenkt at musikk kan være mange ting, i forskjellige sammenhenger og kontekster.

Musikkterapi

Det er feltet musikkterapi som er Ruuds hjertebarn. Han får æren for å ha startet opp det to-årige studiet i Norge, som nå er blitt til både mastergrads- og doktorgradsstudier ved Norges musikkhøgskole. Takket være en god slump oljepenger som ble drysset over Østlandets Musikkonservatorium (tidl. Distriktskonservatorium) i 1977.

Ruud kom til å høre skolens rektor i samtale med undervisningsinspektøren i gangen. Skolen hadde fått en ekstrabevilgning på 150 000 kroner. «Jeg aner ikke hva jeg skal bruke pengene på», sa rektor. Da trådte Even Ruud frem med replikken «Det vet jeg».

Ruud ler.

– Jeg hadde allerede planen liggende, så da var det bare å sette i gang. Det endte med at Lars Roar Langslet nokså motvillig ga etter og godkjente studiet i musikkterapi, sier Ruud.

For Even Ruud var det på ingen måte selvsagt at han skulle ende opp med å jobbe med musikkterapi. Etter fire år med studier ved musikkonservatoriet ville han ta en magistergrad i psykologi. Men først reiste han til USA for å lære mer om musikkterapi.

– Men så skrev Lånekassa at jeg ikke fikk lån hvis jeg ikke tok en mastergrad.

Dermed ble det studier i USA i stedet, hvor Ruud tok en master i musikkterapi ved Florida State University.

Musikkterapistudiet i USA var ganske annerledes bygd opp enn det studiet som Ruud senere startet i Norge.

– Studiet i USA var preget av adferdsterapi, hvor man brukte musikk som belønning. De som drev med dette i USA, var ikke musikere. Jeg kom fra en humanistisk tradisjon, hvor man var opptatt av å ha et håndverk i bunnen. I dag er for eksempel det å improvisere og spille i band blitt en stor del av musikkterapien, sier Ruud, som senere fullførte studiet i psykologi, ved siden av full jobb ved Institutt for musikkvitenskap.

Hjelper mot sykdom

Musikkterapiens mangfold kommer frem i en ny bok som Ruud redigerer.

– I «Musikkterapi i praksis» forteller 18 musikkterapeuter om arbeidet sitt. Da ser vi virkelig omfanget. Her har vi musikkterapeuter som bruker musikk som en del av lindrende behandling av kreftsyke barn. Andre områder er autisme, geriatri, psykosebehandling, Huntingtons sykdom, komapasienter og rusbehandling. Forskning viser at det å synge, har god effekt på pasienter med kols. Musikkterapi hjelper også for pasienter med demens.  

Mange musikkterapeuter har bakgrunn innen populærmusikk og bruker dette i rehabilitering av rusmisbrukere.

– De starter band sammen med brukerne. Mange rusmisbrukere har ferdigheter som de har mistet i rusperioden sin og vil ta opp igjen. Det handler om å gi folk mening og håp og tilknytning til andre mennesker. For mange er musikken en vei ut. De opplever mening og får tak i ressursene sine. Å spille i band blir noe de kan gjøre uten å ruse seg. Det er de friske sidene som musikkterapeutene får frem.

Siden Ruud etablerte studiet på slutten av 70-tallet, har behovet for musikkterapeuter bare økt. Etter 2013 har Helsedirektoratet gitt tilråding om bruk av musikkterapi i nasjonale retningslinjer for behandling av psykose og rehabilitering av rusmisbrukere.

Del av livsvitenskapen

Ruud mener behovet for musikkterapeuter vil fortsette å øke, i likhet med behovet for psykologer.

– Da jeg studerte psykologi, fikk jeg høre at det på 1950-tallet var to psykologer i Oslo. På et tidspunkt mente man at man kunne trenge en-to til, men departementet sa nei, de mente to var tilstrekkelig. I 2005 var det behov for 5000 flere psykologer på landsbasis. På 50 år hadde denne profesjonen vokst fra noe helt marginalt til noe temmelig sentralt. Hva skjer da med musikkterapien? Her kan godt behovet øke med flere hundre stillinger, mener professoren.

Med tanke på musikkterapiens enorme vekst, blir Ruud oppgitt over at UiO ikke har vært flinkere til å inkludere humaniora i satsingen på Livsvitenskap.

– En av bærebjelkene i musikkterapi er at det er mye helse i musikk. Musikk og livskvalitet henger sammen. Musikk gir vitalitet, det gir liv, følelser, tilhørighet, mestringsfølelse og mening. Musikk er en av de viktigste variablene for psykisk helse. Universitetet har ikke oppdaget at det foregår mye livsvitenskap innen humaniora. Ikke minst i musikkvitenskap, hvor vi jobber med å hjelpe mennesker med å utvikle bedre livskvalitet hver dag, sier Ruud.

Han mener også at universitetet tenker altfor snevert i jakten på innovasjon, og kun har konsentrert seg om realfagene.

– Siden musikkterapi ble startet som et eget fag, har vi skapt 400–500 arbeidsplasser innen offentlig sektor på dette feltet. Hvis ikke det er innovasjon, så vet ikke jeg. Universitetet forstår ikke at også humanister driver med innovasjon. De definerer innovasjon som tekniske oppfinnelser som de kan tjene penger på. Men fornyelse av offentlig sektor er også i høyeste grad innovasjon, fremholder han.

Han savner en mer helhetlig tankegang.

– Livsvitenskap er først og fremst kjemiske reaksjoner, cellenivå, kvantitativ forskning på menneskekroppen, mens humanistene representerer religion, kultur og ånd. Legevitenskapen kan omsette humanistisk tenkning til å hjelpe folk til bedre livskvalitet, ved å tenke helhetlig. Forholdet mellom psyke og kropp er kjent, forskning viser at man kan bli psykisk syk hvis ting ikke ellers er på plass.

 

To om Even Ruud

Professor Hallgjerd Aksnes, Institutt for musikkvitenskap:

Som veileder er Even en rollemodell – jeg beundrer måten han får studentene gjennom. Even er opptatt av å få frem andre, og det blir det gode forskningsmiljø og arbeidsmiljø av. Han er en miljøskapende initiativtaker og en faglig gründer. Drivkraften i hans arbeid er å forske på og bidra til musikkens positive kraft i menneskers liv. Han er selv en positiv kraft, og fortjener å feires!

Even er opptatt av musikk som kommunikasjon og samhandling og at musikkterapi gir nye handlingsmuligheter. Musikken gir kraft og mulighet til å mestre eget liv og kan brukes både i glede og sorg, blant annet til sorgarbeid og til å bearbeide emosjonelle konflikter.

Førsteamanuensis Karette Annie Stensæth, Norges musikkhøgskole:

Even er en pioner i musikkterapifaget. Han er en av dem som bygde opp utdanningen, først profesjonsutdanningen, deretter master og ph.d. Han har gjort en stor innsats for å fremme musikkfaget, særlig musikkterapifaget og musikk og helse. Han har også vært en foregangsmann for å implementere populærmusikken i musikkvitenskapen. Hans arbeid  er banebrytende. Even er tverrfaglig og tenker stort. Han er strategisk og har en teft for hva som kommer. Han er kunnskapsrik og innovativ. Even følger alltid opp alt han tar på seg, han er snill, klok og vis. Han har en tydelig stemme, samtidig går han stille i dørene. 

Av Toril Haugen
Publisert 12. juni 2017 08:37 - Sist endret 12. juni 2017 08:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere