Rett til frimodige ytringer – men ånden fra eneveldet levde videre

En dansk toppjurist bidro til at eneveldets strenge syn på ytringsfrihet ble videreført i det frie Norge etter 1814.

TORVSLAGET: Ytringer i det offentlige rom ble ikke alltid akseptert. Den 17,. mai 1829 ble en fredelig protest mot svenks overmakt brutalt slått ned på Stortorget. Bilde: Hans E. Reimers/Oslo museum

Da grunnlovsfedrene forlot Eidsvoll 20. mai 1814, var bare halve jobben gjort. Landet hadde fått sin forfatning, og grunnlaget for en rettsstat og et folkestyre var lagt. Men et stort arbeid gjenstod: All norsk rett skulle reformeres; eneveldets lover byttes ut med nye lover lagd av nordmennene selv – en «ny og almindelig civil og kriminal Lovbog».

Det var kriminalloven, det vil si straffeloven, som satte rammene for trykkefrihet, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet – den gang, som nå.

STRAFF: – Den nye straffeloven av 1842 slo fast tre års straffarbeid for å protestere når en ny lov ble forkynt på tinget – i landet der trykkefrihet og retten til frimodige ytringer mot statsstyrelsen var nedfelt i Grunnloven, sier Hilde Sandvik. Loven ble stående nesten uforandret fram til 1904. Foto: Trine Nickelsen

Stor utfordring

Ytringsfriheten var blant prinsippene det var stor enighet om på Eidsvoll. Da den ble vedtatt som paragraf 100, var det enstemmig og uten debatt. Men friheten var ikke ubegrenset: Oppfordring til ulydighet mot lovene, ringeakt mot religionen, sedeligheten eller de konstitusjonelle makter, motstand mot befalinger, eller ærekrenkelser var ikke tillatt.

– Men for øvrig skulle ytringsfrihet finne sted og frimodige ytringer om statsstyrelsen være enhver tillatt. Hvordan dette skulle tolkes, ble en stor utfordring for de norske juristene, påpeker professor i historie Hilde Sandvik.

Sandvik deltar i forskningsprosjektet «Offentlighet og ytringsfrihet i Norden, 1815–1900». Som en del av dette prosjektet, har hun nylig utgitt et kildeskrift om den fremste danske juristen i første halvdel av 1800-tallet, Anders Sandøe Ørsted.

– Helt siden slutten av 1700-tallet hadde han kommentert og fortolket grensene for trykkefrihet og offentlighet i Danmark-Norge. Etter 1814 fortsatte han å komme med innspill til rettsutviklingen i Norge i sine håndbøker og tidsskrifter. Dette er godt kjent. Under arbeidet med den store norske, sivile lovboken, som rett nok aldri ble realisert, var Ørsted aktiv, forteller Sandvik.

Men at den drevne enevoldsjuristen også hadde minst én finger med i spillet når landet skulle få ny straffelov, er nytt. I et notat på hele 80 sider gir Ørsted utfyllende kommentarer til så å si hver eneste paragraf i utkastet til straffelov. Utkastet han kommenterer, var skrevet av den regjeringsoppnevnte lovkommisjonen med den norske juristen og embetsmannen Jørgen Herman Vogt i spissen. Vogt hadde, sammen med to andre norske jurister, fått i oppdrag av regjeringen å utarbeide en ny og omfattende straffelov for den unge nasjonen.

Nordisk samarbeid

Mens Ørsted leser og kommenterer lovutkastet i København sommeren 1831, reiser den norske lovkommisjonen til Stockholm for å få møte den svenske lovkommisjonen. Kong Karl Johan hadde ingen direkte innflytelse over det norske lovarbeidet, men krevde at den norske kommisjonen skulle møte den svenske og samarbeide med dem. Han ønsket seg likelydende straffelover i de to rikene.

Kommentarene omfatter hva som var verdig straff og hvordan det burde straffes, for eksempel for tyveri og seksuelle forbrytelser. Og ikke minst hvilke forsamlinger og ytringer som burde straffes.

– Det er tydelig at de norske juristene, som jobbet med hele det store straffelovsfeltet, oppfattet kommentarene fra Ørsted som verdifulle. Særlig interessant er det å se hvilke råd en enevoldsjurist gir i spørsmål om offentlighet og ytringer. Hva skulle tåles, hva skulle ikke tåles? Hvor skulle grensen gå?

Paradoks

Problemforståelsen i tiden lovutkast blir til i, er viktig, mener historikeren. Hun minner om at Norge, fram til straffeloven ble vedtatt i 1842, befant seg i en temmelig paradoksal situasjon:

– Selv om Norge hadde fått sin egen grunnlov, gjaldt likevel straffelovene og forordningene fra eneveldets tid. For eksempel var det dødsstraff for å protestere («å oppsette seg») og råde andre til motstand mot lover og å komme med fornærmelser mot konge og regjering. Den såkalte Trykkefrihedsforordningen fra 1799 var ment å sette en effektiv stopper for alle tilløp til fri, offentlig debatt. Domstolene hadde en stri jobb med å tolke disse gamle lovene i lys av 1814-Grunnloven.

TOPPJURISTEN: Et ukjent notat fra eneveldets fremste jurist, Anders Sandøe Ørsted, kaster nytt lys over ytringsfrihetens framvekst i Norge.  Bilde: Justismuseet

Når arbeidet med straffeloven kommer skikkelig i gang i 1828, er spørsmålet om ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og trykkefrihet brennaktuelt i Norge.

– Grunnloven ga en stor del av folket stemmerett. Opinion og offentlighet krevde rett til å ytre seg. Hvordan gjøre dette uten å fornærme de konstitusjonelle makter? Hvis en person opplever store feil i måten statsstyrelsen gjør ting på, og ytrer dette – er det å fornærme? Hva er egentlig en frimodig ytring, hva er protest og hva er det lov å organisere?

Hilde Sandvik viser til at mange tok paragraf 100 i Grunnloven på alvor, som bøndene: I 1818 gikk de i ubevæpnet protestmarsj mot Stortinget, men ble stoppet av regjeringsstyrker før de kom så langt. Radikale jurister forsvarte trykkefrihet og bidro til at bitende sarkasmer om embetsmenns maktmisbruk kom på trykk. Men hva som skulle tillates av ytringer, berørte ikke bare bondepolitikere og radikale redaktører.

Også hovedstadens teaterpublikum og sågar stortingsrepresentanter ble berørt av grenseoppgangen mellom det tillatelige og det straffbare. I 1829 ble tilløp til feiring av 17. mai på Stortorget slått ned med militærmakt i det såkalte Torvslaget.

– For Ørsted var det viktig å sikre samfunnsautoritetene – kongehus, regjering og den offentlige myndighet. Det er i tråd med tiden, påpeker historikeren.

I 1830, året før Ørsted skrev sitt notat til den norske lovkommisjonen, var den såkalte Julirevolusjonen i Paris, et opprør som eksploderte samme dag som den franske kongen gav bud om at ytringsfriheten skulle snevres inn. På høsten samme år gjorde Belgia opprør mot Nederland, og deretter kom det til opprør i Polen.

 

Trykkefrekkhet

– Trykkefrekkhet er et begrep som ble brukt fra slutten av 1700-tallet – det er en viktig kilde til å forstå samtidens syn på trykkefrihetens grenser, framholder Sandvik.

På 1820-tallet ble den danske jussprofessoren Johan Schlegels artikkel fra 1797, Et forsøg paa at bestemme Grændseskillet imellem Trykkefrihed og Trykkefrækhed utgitt på nytt, den gikk rett inn i diskusjonene og arbeidet med ny straffelov i Norge.

– Frekkhet er å fornærme. Frekkhet bryter ned respekten og anstendigheten i samfunnet. Det må hindres. Ytringer som derimot er positive og samfunnsbyggende, og helst også har en klok og fornuftig avsender, skal tillates. Den danske toppjuristen ga de norske juristene råd om hvordan 1799-forordningen kunne rukes for å trekke grensene for «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen…» som Grunnloven åpnet for.

Formen er viktigst

Hvilke konsekvenser fikk så Ørsteds kommentarer for offentlighet og ytringsfrihet i Norge? Sandvik peker på to ting som særlig viktige:

– For det første får Ørsted gjennomslag for at en heller bør vektlegge «formen enn materien». Det lar seg vanskelig gjøre å straffe selve innholdet i en fornærmelse, mente han – som når en person, som misliker regjeringens politikk, laster kongen. Det er mer hensikten – det å ville forhåne og fornærme – som burde straffes. «Laste» er derfor ikke god ordbruk, mente Ørsted.

Dette fikk følger. I de reviderte forslagene var uttrykket «fornærme» brukt.

– Ørsted gir de norske juristene råd om å bruke ord i loven som er slik at det er intensjonen, viljen, hensikten med ytringen en person skal vurderes på. Dette er interessant, for det betyr at dommerne og rettsapparatet får stor makt til å tolke den enkelte, sier Sandvik.

STRAFFELOVEN: I 1842 kom loven som avgrenset trykkefrihet, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet i Norge.

Inspirasjon

For det andre får Ørsted gjennomslag for at det blir lagd et helt eget kapittel i straffeloven som dreier seg om forbrytelser ved trykt skrift. I dette kapittelet fantes en del fornuftige paragrafer som vi kjenner igjen fra vår tid, som at redaktører har straffeansvar. Men det ligger også en advarsel her – hvis du trykker noe som har til hensikt å forhåne. Det kunne gjøre redaktører svært forsiktige.

Sandvik peker på at Vogt og de øvrige kollegene i lovkommisjonen hentet ideer og inspirasjon fra Ørsted, og de fikk bekreftelse på ting de hadde hatt lyst til å gjøre. For Ørsted var det viktig å bidra til at den unge nasjonen skulle ta inn over seg hvilke verdier som lå i det gamle lovverket fra eneveldet:

– Det er mye forstandig i den gamle 1799-forordningen. Den balanserer hensynene på en fornuftig måte – beskytter autoritetene, sedeligheten og religionen og åpner samtidig for frimodige ytringer. Denne tankegangen får Ørsted juristene i Norge med på.

For juristen er det dessuten viktig at en ikke går for langt i å underkue.

– Heller enn å bøtelegge, burde en overse eller irettesette offentlig, skriver han i de hemmelige kommentarene sine til den norske lovkomiteen.

Ørsted ville på denne måten demme opp for trangen til å fornærme de mektigste i samfunnet. Personer som derimot kom med klart ondsinnede angrep, skulle straffes hardt. Sandvik viser til at noen innspill ble tatt hensyn til, andre ikke. Likevel er det liten tvil om at Ørsteds råd var velkomne. Innflytelsen hans kan spores allerede i de første revisjonene av lovutkastet fra 1832 og 1835.

– Og ikke minst viktig: Ørsted kom til å sette sitt tydelige preg på den nye straffeloven som endelig ble vedtatt i 1842. Her finnes omfattende bestemmelser med sikte på å begrense uønskede ytringer. Loven setter de konstitusjonelle maktenes autoritet høyere enn friheten til å protestere. Loven ble stående, med bare små endringer, helt fram til 1904.

Hilde Sandvik mener den danske juristen leverte et samlet forsvar for en sterk stat som kunne sette sine vedtak igjennom og dempe protest.

– Tankegodset fra eneveldets lovverk, som 1765–forordningen om ulovlige allmueforsamlinger og trykkefrihetsforordningen fra 1799 om å begrense «frekkhet», ble videreført i den norske straffeloven. Det kan vi til en viss grad skylde Ørsted for, sier hun.

Grunnloven ga idealene

Historikeren understreker at én ting er straffelovens bestemmelser, minst like viktig er hva folk tenkte om Grunnlovens paragraf 100. 

– Vi vet at mange holdt den svært høyt. «Trykkefrihed bør finde Sted.» Og «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.» Dette er begynnelsen og slutten på paragrafen, og det er det sentrale. Det er det eidsvollsmennene har gitt oss, det er idealene våre.

– Så var det først i konfrontasjon med myndighetene at folk eventuelt fikk se at dette ikke stemte. Marcus Thrane møtte opp i Høyesterett og trodde han skulle bli frikjent på grunn av paragraf 100. Det ble han ikke. Henrik Wergeland omtaler i krasse ordelag paragrafens midtre ledd, som lister opp begrensningene i ytringsfriheten: «… dette Bindingsverks Udskudd på vort Friheds Tempel.»

1814-Grunnloven tillot ikke oppfordring til ulydighet mot lovene, ringeakt mot religionen, sedeligheten eller de konstitusjonelle makter, motstand mot befalinger, eller ærekrenkelser.

På forskningsprosjektet om ytringsfrihet og offentlighet i Norden samarbeider historikere, jurister og teologer.

– Jeg tror det er fint at det er med historikere i prosjektet som har holdt på med eldre tid og  ser de lange linjene. De siste årene er kontinuiteten i lovverket fra eneveldets tid blitt mye tydeligere for oss.

 

Foto: Arkivverket

Avslørte enevoldsjuristens hemmelige notat

Hilde Sandvik fant beviset på at en dansk jurist påvirket straffeloven i Norge.

At det kan være lurt å ta banen opp til Sognsvann, gå en tur i Riksarkivet og se de gamle originalskriftene med egne øyne, er noe universitetets historikere alltid har visst. På en av sine mange turer dit, fant Hilde Sandvik for en tid siden noe som overrasket henne: Et omfattende notat bestående av kommentarer og råd til hvordan en ny straffelov i Norge burde se ut, gitt i hemmelighet til den norske juristen Jørgen Herman Vogt sommeren 1831.

– Manuskriptet jeg stod med i hendene oppe på Riksarkivet, var usignert. Etter å ha lest igjennom det flere ganger, skjønte jeg hvem som måtte ha skrevet det: Danmarks fremste jurist og den danske regjeringens juridiske rådgiver, Anders Sandøe  Ørsted. Når jeg forstod at det måtte være ham og ingen andre, skyldes det at Ørsted refererer seg til sitt «Eunomia», det vil si til avhandlinger han ga ut i årene 1815–1822*.

Riksforsamlingen ønsket at når nye lover skulle utarbeides, måtte dette skje åpent og forhandlinger og utkast offentliggjøres. Publisitet skulle altså skille det nye regimets lovarbeider fra det gamle regimets. Men den danske toppjuristen fulgte åpenbart ikke oppskriften.

– Hvorfor hemmelighold?

– Vogt var smart. Istedenfor å trykke utkastet som en artikkel, sendte han det i hemmelighet til Ørsted. Da slapp han å få den danske toppjuristens eventuelle kritikk og vrede brettet ut i offentligheten .I stedet fikk han Ørsteds reaksjonen som et privat innspill. Det synes jeg er interessant, sier hun.

Ørsteds innspill til den norske lovkommisjonen var altså et internt notat, aldri ment for publisering. Nå har Sandvik imidlertid tatt loven i egne hender og gjort nettopp det – fått det utgitt i boks form.

– Dette er en bruksbok, nyttig for ettertiden, håper historikeren.

Av Trine Nickelsen
Publisert 17. okt. 2017 08:38 - Sist endret 17. okt. 2017 08:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere