Diamanten i frihetens diadem

Nasjonalpoeten Henrik Wergeland kalte ytringsfriheten den herligste diamanten i diademet som var den nye nasjonens frihet. Hvordan ble diamanten slipt til? Og fikk den mulighet til å skinne?

Wergeland og hans samtidige rundt midten av 1800-tallet så på ytrings- og forsamlingsfriheten som den viktigste friheten i det selvstendige Norge – en frihet som lå til grunn for alle andre friheter.

Hvor trives noget godt og skjønt

og stort i tvang?

Kvel engen – gresset blir ei grønt;

bind ørnen, dør den på sin pynt;

stans kilden, som med sang begynt

har raskt sin gang,

og den en giftig sump vil bli!

Naturen hater, sterk og fri,

all tvang.

Kan åndens kilder, tankens flukt

da tåle tvang?

Skal sannhet ikkun stråle smukt,

i eget hjerte innelukt,

som jamrende Aladdins frukt

i hulen trang?

Nei, presse, løft din sterke arm!

Befri all verden i din harm

fra tvang!

heter det i Wergelands dikt «For trykkefriheten» fra 1840.

                I et annet dikt med samme sentiment fra samme tid, «Ved pressefrihetens død», kalte nasjonalpoeten ytringsfriheten for diamanten i frihetens diadem. Som diamanter flest, er ikke Norges frihets diamant oppstått i et vakuum. Diamanter presses fram av ytre krefter i jordas indre over mange år. Norges frihet, offentlige liv og ytringskultur er også et resultat av ytre press og bevegelser.

                I denne temautgaven av Apollon ser vi på hvordan ytringsfriheten ble en sentral del av det norske samfunnet fra 1800-tallet fram til i dag.

Napoleon med sin hær

Nasjonalromantikerne på 1800-tallet så på det norske folk som særlig disponert til å leve frie liv. Dette ble begrunnet med at landet var mindre klassedelt enn sine europeiske storebrødre. Det fantes knapt adel, og bøndene var i stor grad selveiende. Den samme Grunnloven som ga oss ytringsfrihet, sa også at «Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes.» Men det var ikke bare på grunn av det norske folks særegne evne til frihet, at Norge fikk sin egen grunnlov med ytringsfrihetsbestemmelse i 1814.

                Dobbeltmonarkiet Danmark-Norge ble oppløst fordi riket var alliert med Napoleon Bonaparte under revolusjons- og Napoleonskrigene som herjet kontinuerlig i Europa fra 1792 til 1815.

                – Vi kan vanskelig forestille oss noe sånt i dag. Disse store omveltningene bidro til ny politikk og rett, slik som spredningen av grunnlover i Europa og Amerika, sier dekan og jussprofessor Dag Michalsen ved Universitetet i Oslo.

YTRINGSFRIHET SOM UNNTAK: - Statsmakter av alle slag tenderer til å ville begrense informasjonsstrømmer hvis dette er til deres fordel, sier dekan Dag Michalsen.

                Professoren er en av lederne av et nytt forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo, med tema ytringsfrihet og offentlighet fra 1814 til 1900. I Grunnloven fra 1814 het det at «Trykkefrihed bør finde Sted». En radikal tanke, men ikke uten historisk forankring.

                – Temaet hadde stått sentralt gjennom 1700- tallet. Trykke- og ytringsfrihet var hjemlet i mange grunnlover rundt om i verden. Praksis var imidlertid ofte noe annet, forteller Michalsen.

                Hele 1800-tallet ble en vedvarende kamp om hva det skal være lov å ytre offentlig. Historikeren Jens Arup Seip skulle senere kalle perioden fra 1814 til 1884 i Norge for embetsmannsstaten. For embetsmannsstaten var trykkefriheten først og fremst et virkemiddel som skulle sikre en informasjonsflyt som var et gode for statsstyrelsen og økonomien.

                – Effekten var imidlertid at den ble brukt av alle grupper i tiltakende grad. Det ble en forutsetning for innføringen av mer demokratiske styreformer, sier Michalsen.

 

Lemlestelsen av ytringsfriheten. Før 1814 var friheten til å ytre seg sterkt begrenset. Den offentlige samtalen var strikt regulert i det eneveldige dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. Kongemakten var nøye med å verne om sin autoritet gjennom forhåndssensur av trykte skrifter.

                Mot slutten av 1700-tallets Danmark-Norge fant det imidlertid sted en oppmykning som tillot et visst ytringsrom. I løpet av kong Christian VIIs tiltagende sinnssykdom ble riket i praksis styrt av kongens tyske livlege, Johann Friedrich Struensee. Struensee hadde liberale synspunkter på trykkefrihet og opphevet sensuren i 1770. Det er imidlertid livsfarlig å utfordre det etablerte. Struensee fikk både folket og embetsmennene mot seg. Det hjalp heller ikke at Struensee hadde et dårlig skjult forhold til den sinnssyke kongens dronning. Struensee ble arrestert, dømt, halshugget og partert foran en folkemengde i København 28. april 1772. En skjebnens blodige ironi kan være at nettopp den frie pressen som Struensee bar fanen for, bidro til at opplysninger som førte til hans undergang, ble offentlig kjent.

                Etter lemlestelsen av trykkefriheten ble sensuren igjen gradvis innført. Det kulminerte med en ny lov – den såkalte Trykkefrihedsforordningen af 1799. Forordningen inneholdt nesten 30 paragrafer som satte grensene for ytringsfriheten. Hvis man brøt disse, risikerte man både dødsstraff og landsforvisning.

                Det er denne loven Wergeland viser til i diktet “Ved Pressefrihedens Død (1799)”, selv om diktet er skrevet rundt 35 år senere. De siste tiårene av 1700-tallet hadde eneveldet faser med begrensninger i ytringsfriheten, etterfulgt av mer liberale perioder.

                – Det foregikk en løpende debatt om hvilke muligheter ulike grupper skulle ha til å uttale seg. Enkelte hevder at eneveldet stort sett var et repressivt diktatur. Mens andre hevder at det fantes mange tillatte former for debatt under siste del av eneveldet. Forskningen nå tenderer noe mer mot det andre enn det første, sier Michalsen, før han legger til:

                – Men at det var mye kontroll, det er åpenbart.

 

En frihavn for ytringer

Forskjellen mellom ytringsmulighetene i det eneveldige Danmark og det nye Norge etter 1814 kan oppsummeres i én mann: Peter Andreas Heiberg.

                Den danske forfatterens komedier som De vonner og vanner og Virtuosen, og hans tidsskrift For Sandhed, gikk i rette med det danske eneveldet i et direkte og konfronterende språk. Dette falt ikke i smak hos den danske kongen. Etter gjentatte satirer, blant annet rettet mot regjeringen, ble Heiberg dømt til landsforvisning nettopp etter Trykkefrihetsforordningen. Men Heiberg visste råd. Da det tapte broderlandet i nord fikk sin egen, liberale grunnlov, begynte han å gi ut sine skrifter i Norge i stedet.

– Titlene viser at han på ingen måte hadde latt seg skremme til å slutte å skrive politisk. Betragtninger over Nationalrepræsentationen (1817), Om Adel i Norge (1821) og Enevoldsmagtens Indførelse i Dannemark i Aaret 1660 (1828) kom alle ut i Norge. Sistnevnte ble forbudt i Danmark, sier Ruth Hemstad.

                Hemstad er ansatt ved Nasjonalbiblioteket og er førsteamanuensis II ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på UiO. Sammen med jussdekan Dag Michalsen leder Hemstad UiOs offentlighets- og ytringsfrihetsprosjekt.

                – Flere norske aviser og utgivelser ble forbudt i Danmark. Dette kunne imidlertid være med på å spre interessen nettopp for disse skriftene. Heibergs skrift om eneveldets innføring, utgitt av forlegger og bokhandler Rode i Drammen, ble i alle fall svært populært i Norge. På bokens tittelblad var dette sitatet fra Shakespeares Hamlet gjengitt: «Something is rotten in the state of Denmark», forteller Hemstad.

                Hvorfor var det så viktig for tidens monarker å kontrollere hvilke ytringer som tilfalt offentligheten?

                Hvis vi zoomer ut og ser på det store, historiske bildet, ser vi at det er ganske særegent i verdenshistorien at myndigheter ikke ønsker å kontrollere innbyggernes ytringer. Til alle tider har konger, keisere, fyrster av ulike slag hegnet om sin makt ved å bestemme hvem som kan ytre seg offentlig og hva de kan ytre seg om.

                – Statsmakter av alle slag tenderer til å ville begrense informasjonsstrømmer hvis dette er til deres fordel. Det må finnes en eller flere offentligheter som gjør ytringer mulige og som setter ytringer i sammenheng med hverandre. At mange ønsker å begrense slike rom, er ganske naturlig, sier Dag Michalsen.

Paragraf 100 – ikke så nyskapende?

Tradisjonelt har den norske grunnloven og dens paragraf 100 blitt sett på som langt mer liberal enn enevoldstidens trykkefrihetsforordning. Nordens kanskje fremste rettshistoriker, Lars Björne, snur nå denne forestillingen på hodet.

                – Det er min hensikt å se på paragraf 100 som et kort sammendrag av  trykkefrihetsforordningen, sa den finske professoren i et foredrag da han besøkte Universitetet i Oslo i mai.

                Björne skriver blant annet om regjeringskritikk og trykkefrihetsbrudd i Norden på 1800-tallet i forbindelse med UiOs ytringsfrihetsprosjekt.

                – Spørsmålet om hva som burde tillates av regjeringskritikk, sto helt sentralt da lover om trykkefrihet skulle utarbeides og vedtas i de framvoksende demokratiene i Norden, sier Björne.

                En viss kritikk av regjeringen og regjeringens handlinger var i prinsippet tillatt i Danmark, Norge og Sverige allerede i første halvdel av 1800- tallet. Men det å fornærme kongen, ble sett på med svært strenge øyne.

                – Majestetsforbrytelser – verbale angrep på kongen, muntlig som skriftlig, ble straffet med landsforvisning på livstid under eneveldet Danmark- Norge (som i tilfellet P.A. Heiberg, journ.anm.). Senere ble straffen redusert til mellom tre og ti år. I Sverige var straffen halshugging, inntil loven i 1835 ble endret til fengsel i minimum to år. I Finland var det ifølge straffeloven av 1889, tukthus i opptil fire år eller fengsel i minst seks måneder for å fornærme keiseren eller storfyrsten, forteller Björne. Også den norske straffeloven fra 1842  straffer majestetsforbrytelser strengt.

                – Til og med etter at den nye straffeloven kom i 1902, kunne nordmenn risikere fem års fengsel for å fornærme kongen. Björne peker på problemet med den monarkiske statsskikken:

                – Når alle regjeringens lover, proposisjoner og beslutninger skulle utstedes i kongens navn, betød det at all kritikk av regjeringens handlinger i prinsippet kunne sees på som  majestetsforbrytelse.

Norge – ikke så unikt?

Til kongens forsvar kan det sies at han hadde flere hensyn å ta enn den jevne borger i fortsatt frihetsrus. I uendelig større grad enn folket og i langt større grad enn embetsstanden, måtte han lytte til det som skjedde utenfor den nye nasjonalstaten. Den norsk-svenske kongen, Karl Johan, var uløselig knyttet til utlandet gjennom slektskap, vennskap, fiendskap og handel. Utenrikspolitikk og diplomati var i henhold til de to rikenes grunnlover, kongelige anliggender som påvirket graden av offentlighet og ytringsfriheten innad i den norsk-svenske unionen.

                – Ofte ser man på ytringsfrihetsproblematikken som overveiende et indre anliggende, med de begrensninger regjeringen og rettsapparatet setter på det. I virkeligheten er den i betydelig grad påvirket av internasjonale forhold, sier professor Jakob Maliks ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim.

                Karl Johan var særdeles vár på saker som angikk relasjonen til andre stater og for reaksjoner fra utlandet. For eksempel var kongen rask til å inndra retten til å gi ut aviser dersom de kritiserte den mektige tsaren hos naboen i øst.

                – Det går linjer tilbake til freden i Westfalen i 1648. Der var det et krav om at man skal omtale andre fyrster på en positiv måte. I enevoldstiden og inn i den første perioden av unionen med Sverige er dette nedfelt i Trykkefrihedsforordningen af 1799, som fortsatte å virke parallelt med Grunnloven.

                Etter Napoleonskrigenes herjinger i Europa på starten av 1800-tallet samlet stormaktene seg til en ny kongress, denne gangen i Wien. Noe av det mest sentrale i Wien i 1814 er det felles ansvaret alle nasjoner og monarker har for å forhindre at revolusjonære krefter kommer til makten. Den førrevolusjonære orden mellom stater skulle gjenopprettes, det gjaldt også med hensyn til hvordan fremmede fyrster og hoff kunne omtales i det offentlige rom.

                Når kongen først hadde vist ambisjoner om å kontrollere pressen ved sensurbestemmelser, ble det enda mer nødvendig for ham å holde på kontrollen. Det ble en selvforsterkende prosess.

                – Hvis noe uttrykkes i en representativ, sensurert offentlighet, vil det fort tolkes som et uttrykk for kongens synspunkt, sier Maliks.

 

Kampen for 17. mai

Et tydelig eksempel på forskjellen mellom den svensk-norske kongen og hans relativt nye borgeres syn på ytringsfrihet og bruk av det offentlige rom, kom på Grunnlovens femtenårsdag i 1829.

                – Det hadde lenge vært en strid mellom Karl Johan og Stortinget, og da særlig opposisjonen, om Norges selvstendighet i unionen – inklusive rett til kritiske ytringer. Anklagene om svenske forsøk på amalgamasjon – sammensmeltning – for å gjøre unionen tettere, var tilbakevendende fra norsk side. Et viktig stridsspørsmål var fortolkningen av hva som egentlig hadde skjedd i 1814, sier Ruth Hemstad.

FULL STRID: – Det hadde lenge vært en strid mellom Karl Johan og Stortinget, og da særlig opposisjonen, om Norges selvstendighet i unionen – inklusive rett til kritiske ytringer. Anklagene om svenske forsøk på amalgamasjon – sammensmeltning – for å gjøre unionen tettere, var tilbakevendende fra norsk side. Et viktig stridsspørsmål var fortolkningen av hva som egentlig hadde skjedd i 1814, sier Ruth Hemstad

                Markeringen av 17. mai, som ble påbegynt i 1824, feiret både Eidsvollsforsamlingen, Grunnloven og valget av danske Christian Frederik som norsk konge den dagen. Slik ble det i alle fall oppfattet fra Karl Johans side. Han syntes 4. november var en mye bedre dato, da ble den reviderte Grunnloven vedtatt, unionen inngått og den svenske kongen valgt til norsk konge.

                – Men nordmennene ville feire 17. mai, og i 1829 stimlet mange sammen i Christianias gater, sang frihetssanger, tok begeistret imot dampskipet Constitutionen som la til kai, og de ropte forsiktig hurra. På kvelden ville ikke folk gå hjem, og Grunnlovens opprørsparagraf ble lest opp tre ganger. Folkemassen ble til slutt jaget bort av kavaleri og infanteri. Fordrivelsen virket imidlertid mot sin hensikt.

                Den stemning det såkalte Torgslaget – og ikke minst mytologiseringen av opptrinnet – fremkalte, førte på lengre sikt til et gjennombrudd for feiringen av 17. mai, som ble en dag som fremhevet nasjonen, Grunnloven og friheten. Et gjennombrudd som fortsatt høres godt i norske byer og bygder hver vår.

Mirakelet som forsvant

 En av Norges mest kjente historikere, Jens Arup Seip kalte 1814 for et annus mirabilis – et motsvar til det etter hvert mer kjente begrepet annus horribilis. Slik har Seip bidratt til å gjøre frigjøringen fra eneveldet og etableringen av en egen grunnlov til et mirakel.

                Historiker Morten Nordhagen Ottosen mener at ideen om «det norske mirakelet» vitner om et heller snevert historiesyn.

                – Sånn går det når man bare ser på nasjonalhistorien og ikke knytter den til det som skjedde i resten av Europa. Da vil nesten alt fremstå som noe unikt, sier Ottosen.

                I sin forskning viser historikeren at Norge var langt fra særegent, men at det sterkeste slektskapet lå lenger unna geografisk enn man kanskje skulle tro.

                – Sammenlignet med for eksempel Danmark i 1814, som hadde bevart eneveldet, var Norge svært fritt og liberalt. Men hvis vi ser lenger sør, til statene Bayern, Württemberg og Baden sør i dagens Tyskland, ser vi et annet bilde, sier Ottosen.

                Dette var før samlingen av det tyske riket, da det vi i dag kaller Tyskland, i virkeligheten besto av flere små monarkier, med svært forskjellig forfatningsform.

                – Disse sørstatene hadde også forfatninger, med nokså bred stemmerett etter tidens forhold. Omfanget av stemmeretten i Baden var for eksempel nesten det dobbelte av i Norge, selv om representasjonsretten riktignok var mer begrenset, forteller Ottosen.

                I bunn og grunn dreide det seg om tidens liberale ideal om den ansvarlige borger: At den med egen eiendom, utdannelse eller relativt høy inntekt hadde en kvalifisert interesse i statens og samfunnets ve og vel.

                – Disse var det relativt mange av i Sør-Tyskland og i Norge, selv om det fremdeles var langt igjen til det moderne demokratiet, for ikke å tale om stemmerett for begge kjønn. For all del, unngå krig.

                Det er lett å tenke retrospektivt når man tolker historien. Vi lever i dag i et moderne demokrati med vid ytringsfrihet og mulighet for offentlig deltakelse fra de fleste innbyggere. Det er enkelt å falle for fristelsen til å tro at den historiske utviklingen siden den franske revolusjonen automatisk peker i den retningen, og at demokratiets triumf var uunngåelig. Slik er det ikke, mener Ottosen.

                – Det moderne demokratiet og den frie og fulle offentligheten var generelt sett ikke et ideal før mot slutten av 1800-tallet. Før den tid dreide det seg om en langt mer begrenset demokratiforståelse, også hos dem man gjerne ser som demokratiets forkjempere, og ikke minst om kompromisser og pragmatikk. Selv for en erkekonservativ skikkelse som den østerrikske statsmannen Klemens von Metternich, var det ikke nødvendigvis stemmerett og politisk representasjon i seg selv som var problemet.

                – Det var heller at dette i ytterste konsekvens ble forbundet med pøbelvelde og krig. Land som Baden og Norge måtte gjerne ha grunnlover og representasjon så lenge de ikke utgjorde et problem for andre stater, eller forsøkte å spre idealene sine med krig. Bakgrunnen var den franske revolusjonen. Men heller ikke her var det så mye folkestyre og parlament i seg selv som var problemet, som konkret hvordan dette hadde artet seg. Dette hang igjen nøye sammen med spørsmålet om offentlighet.

                – En av de mest kjente hendelsene under revolusjonen i Frankrike var da de revolusjonære tvang kongefamilien med seg til Paris. Men det er mindre kjent at også nasjonalforsamlingen ble med til Paris, hvor de fikk den gamle rideskolen i Tuileries-palasset som møteplass. Forholdene her lignet mest på et moderne fotballstadion, og under slike omstendigheter var det den med det enkleste budskapet og den skarpeste retorikken som ble hørt.

                I 1792 utløste dette europeisk storkrig, før franskmennene kastet seg over hverandre.

                – Dermed ble åpne forhandlinger i parlamenter forbundet med krig og terror. Logikken ble derfor at stemmerett og representasjon måtte begrenses til «ansvarlige» individer og at parlamenter i alle tilfeller mer eller mindre burde lukkes for offentligheten. Slik kunne man unngå tilstander som i revolusjonens Paris, og med det storkrig. Selv i dag er det forbudt å gi uttrykk for begeistring eller mishag fra Stortingets gallerier, minner Ottosen om.

Av Morten S. Smedsrud, Trine Nickelsen
Publisert 22. aug. 2017 15:39 - Sist endret 22. aug. 2017 15:39
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere