Eilert Sundt 200 år: Mannen som oppdaget Norge

Eilert Sundts livsverk er et tidsbilde av folkelivet i Norge som vi ikke har sett maken til – verken før eller siden.

Samfunnsforskningsns far i Norge:I stedet for en tradisjonell, akademisk karriere la Eilert Sundt ut på en levevei som omreisende forsker i folks levekår. Foto: Nasjonalbiblioteket/Apollon

– Eilert Sundt er samfunnsforskningens Asbjørnsen og Moe. Som forsker reiste han land og strand rundt og samlet historier om hvordan folk virkelig levde, sier sosiologiprofessor Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo.

I år er det 200 år siden den norske samfunnsforskningens far ble født.

Ikke eventyr

Men Eilert Sundts skildringer fra det norske folkelivet er langt fra noe folkeeventyr. Sundt beskrev en armod og en nød som ikke tidligere var dokumentert i Norge.

– Sundts tekster er preget av fattigdom, elendighet og usedelighet. Han forteller hva som virkelig foregår mellom gårdsgutter og tjenestepiker i fjøset, tett på dyras raut og stank av gjødsel. Dette er så langt fra de romantiserende maleriene hos Tidemand og Gude, eller Bjørnsons bondefortellinger, som du kan komme, sier Pedersen.

Sundts arbeider forandret hvordan man så på folkelivet i landet. Etter Sundts død i 1875 beskrev dikteren Jonas Lie Sundts virke slik:

Den stille gang i folkets vekst

hans seerblik erkjendte.

Det blev den store rige tekst

hvorfor hans hjerte brændte;

Paa hans befal, de døde tal

gav billeder fra fjeld og dal

hvori vort land vi kjendte.

– Sundt har gitt uvurderlige bidrag til de fleste samfunnsfagene. Han etterlot seg et helt særegent forfatterskap som går inn i de store og grunnleggende spørsmålene i samtiden. Det er ekstremt rike fortellinger, der folk nederst på samfunnets rangstige kommer til orde og der Sundt gjør en imponerende jobb i å tolke og gi mening til det de sier, mener Pedersen.

«Nervøs svekkelse»

Eilert Sundt kom til verden i Farsund 8. august 1817 i en borgerlig familie. Det ble raskt klart at det var født et kvikt hode.

– Han kom fra en pen familie, men de hadde begrenset med penger. Likevel bestemte moren at Eilert skulle bli til noe og bidro til at han kom inn på universitetet i Christiania, forteller Pedersen.

På midten av 1800-tallet var teologi fortsatt et av de mest prestisjetunge fagene, og den unge Sundt meldte seg som «Kandidat i Theologien».

Sørlendingen fant seg ikke til rette i Christiania og gikk mye rundt alene i starten av studietiden. Ensomheten førte til det som på den tiden ble kalt en «nervøs svekkelse». Etter hvert kom han imidlertid inn i et miljø av likesinnede. Blant studenter som Ole Hartvig Nissen og Marcus Jacob Monrad slo Sundt ut i blomst. De ble et sammensveiset trekløver, og Sundt gikk fra å være noe av en einstøing til å bli formann i Studentersamfundet på kort tid.

ÆRLIG: – Noe av Sundts appell ligger i at han skildret hva som virkelig foregikk mellom gårdsgutter og tjenestepiker i fjøset, tett på dyras raut og stank av gjødsel, mener sosiologiprofessor Willy Pedersen. Foto: Morten S. Smedsrud

Et talende eksempel på Sundts status i studentmiljøet i hovedstaden, er at det var nettopp han som holdt studentenes tale ved nasjonalpoet Henrik Wergelands altfor tidlige bortgang i 1845. Sundt viste for alvor sin poetiske åre ved Wergelands båre:

«Det var længe dyb Nat, kun få Vægtere vaagede. En ny Tids Morgenrøde bredte sig ud over Norges Himmel; kun lidet var endnu deres Tal, som mægtede at ahne dens Betydning, som med aabent og modigt Blik reiste sig til den kommende Dags Bedrift. Saa fremstod han som Frihedens kaarede Skjald.»

Den unge teologen ønsket å bli stipendiat i kirkehistorie ved universitetet. I løpet av studietiden hadde imidlertid Sundt utmerket seg som så radikal både teologisk og politisk at universitetets høye herrer nektet ham stillingen.

I stedet for en tradisjonell, akademisk karriere la Sundt ut på en levevei som omreisende forsker i folks levekår. Idet Sundt med pengestøtte fra Stortinget tok på seg støvlene for å undersøke omstendighetene til fantefolket på slutten av 1840-tallet, var i praksis en ny, vitenskapelig disiplin født.

Allerede i 1850 kom boka «Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge». Verket ble en sensasjon og en usannsynlig bestselger. Selveste Bjørnstjerne Bjørnson skal ha blitt så rørt av boken at han gråt da han var ferdig med den.

Men fantehistoriene var bare begynnelsen. De neste 20 årene skulle Sundt legge ut på mang en reise over det ganske land. Det skulle komme flere bøker. Mange flere.

Et raskt blikk på titlene viser tydelig hva Sundt var opptatt av: «Om Dødeligheden i Norge. Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder», «Om Giftermaal i Norge», «Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge», «Beretninger om Røros og Omegn», «Pipervigen og Ruseløkbakken. Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i Christiania», «Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge», «Harham. Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne», «Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge», «Paa Havet: Beretning om Forlis i Tromsø Bispedømme 1863», «Om Husfliden i Norge. Til Arbeidets Ære og Arbeidssomhedens Pris», «Om Renlighedsstellet i Norge», «Fattigbefolkningen i Christiania» og «Om Huslivet i Norge».

De svakes liv

I hele sitt liv og virke var det livene til de marginale og svake gruppene i samfunnet Sundt var opptatt av. Han ga rike, og det sosiologene senere har begynt å kalle «tykke» beskrivelser, basert på observasjon og intervju. Han koblet også slike data til både statistikk og historie, på en måte preget av både store kunnskaper og god fantasi.

Selv om han var opptatt av fattiges liv og levekår, var Sundt fra en høyere stand og bar på de moralske normene som var gjeldende blant embetsfolk på 1800-tallet. Enkelte skikker han så hos folket, gikk på tvers av forskerens kristne moral. Særlig sjokkert ble Sundt over skikken «nattefrieriet». Til Sundts forbauselse, og etter hvert forargelse, var det ikke sett på som usedelig, og langt fra unormalt, at gårdsgutter og tjenestejenter delte seng nattestid. Til en viss grad gjaldt dette også bøndenes egne sønner og døtre.

Den stortingsoppnevnte teologen mente at mye av elendigheten og fattigdommen på landsbygda kunne tilskrives denne skikken, som førte til at mange barn ble født utenfor ekteskap av foreldre som ikke var økonomisk i stand til å ta vare på dem.

Sundt gikk vitenskapelig, nærmest matematisk, til verks.

– Han regnet ut omfanget av umoralen ved å sammenligne antallet barn født utenfor ekteskap med antallet som giftet seg. Han spekulerte over de historiske røttene i en fascinerende og selvstendig, essayistisk form, forteller Pedersen.

Sundt hadde ved flere anledninger en nærmest misjonerende tone. Han var ikke bare forsker, men også deltaker. Det innebar en stor tro på at han kunne spille en positiv rolle i å gjøre folks liv bedre. Under en tur til Lom i Gudbrandsdalen foreslo han for eksempel for noen bygdekvinner at de skulle ta med seg hekletøy i bryllupsfeiringer som gikk over flere dager. Slik ville de ikke miste verdifull arbeidstid under festlighetene.

«Jeg tror nok det gjorde inntrykk», skal Sundt ha sagt til den lokale presten i etterkant. «Ja, du traff vel, som bikkja, da den bet mannen i trebenet», svarte presten. Han forstod at håndarbeid under festlighetene ville bli oppfattet som dårlig takt og tone.

Selv om han moraliserte, kunne Sundt også vise sympati med og forståelse for dem han skrev om. Dette gjelder også de såkalte nattefrieriene.

– I glimt tok han også parti for unge mennesker som gjennom lange arbeidsdager lever under streng kontroll. Sympatien er på deres side når han skriver «Dagen tilhører husbonden, mens natten er fri for enhver», forteller Pedersen.

Mot slutten av livet la Sundt vandringsstaven på hylla, for å bli prest på Eidsvoll. Men det var ikke frivillig. Selv om Sundts bidrag til å forstå det norske folkelivet var betydelig, fikk han ikke forlenget sitt stipend fra Stortinget. De folkevalgte så ikke hvor mye Sundt bidro til forståelsen av folket de lagde lover for.

– På dette tidspunktet var ikke Sundt lenger egentlig noen teolog. Han var samfunnsforsker i alt han foretok seg, mener Pedersen.

Overgangen til presteskapet ble ikke lett. Allerede i studietiden var Sundt ansett som radikal i sin teologi. 20 år med studier av folkelivet hadde ikke gjort ham mer rettroende og pietistisk. Menigheten på Eidsvoll var på sin side en såkalt «vakt krets». Det gikk ikke lang tid før kirkegjengerne oppdaget at den nye presten var liberal i trosspørsmål.

Sundts sønn, Einar, skrev i sine memoarer at «det utviklet seg et motsetningsforhold som litt etter litt tilspisset seg i uhyggelig grad». Motsetningsforholdet fikk imidlertid ikke tid til å eskalere. Den store forskeren og forfatteren døde etter kort tids sykeleie på forsommeren 1875, bare 57 år gammel.

Glemt i hundre år

Etter sin død gikk Sundt et stykke på vei i glemmeboka. Det skulle ta nesten 100 år før samfunnsforskere for alvor børstet støv av hans verk og opphøyde den omreisende forskeren til norsk sosiologis far. Da sosiologi ble et eget fag i Norge på 1950- tallet, så man etter noe eller noen som kunne forankre faget i historien. Da var Eilert Sundt en god karakter i fortellingen om faget.

– Vi kaller ham Norges første sosiolog, men det er på en måte ettertidens projeksjon av et begrep inn i en mann og inn i et forfatterskap. Faget fant ikke sin form her i landet før på 1950-tallet, og vi begynte ikke å lese Sundt skikkelig før på 1960-tallet, sier Pedersen.

Sundt skrev sine tekster fra starten av 1850-tallet. På den tiden var sosiologi i sin spede begynnelse internasjonalt, med forfattere som Karl Marx og August Comte.

Sundt har en internasjonal parallell i den franske sosialøkonomen og gruveingeniøren Frederic Le Play (1806–1882), som i perioder reiste rundt i Europa for å undersøke arbeidernes kår. Det er imidlertid ikke påvist at Sundt leste eller kjente til Le Play. Forskere antar de to kan ha utviklet sine fag uavhengig av, men parallelt med hverandre.

I 2011 satt professor Willy Pedersen i en jury som skulle bestemme hvilke bøker som skulle inngå i en offisiell, norsk sosiologikanon. Eilert Sundt ble, i tillegg til sosiologinestor Vilhelm Aubert, den eneste forfatteren som har to bøker på lista. – En ting var i alle fall sikkert: Kanon måtte starte med Sundt, sier Pedersen.

Som vi har sett fikk Eilert Sundt aldri noen stilling ved Universitetet i Oslo. Pedersen tror norsk vitenskapshistorie kunne sett ganske annerledes ut hvis Sundt hadde blitt tilsatt som forsker ved universitetet.

– Dersom det hadde blitt opprettet et professorat for ham på et tidspunkt, kunne sosiologien slått gjennom som vitenskapelig disiplin i Norge langt tidligere. Dessuten ville han inspirert forskere i nabodisipliner som antropologi, historie, demografi og mye annet enda sterkere, tror Pedersen.

 

Tror Sundt ville forsket på klima

Professor Marianne Lien tror Eilert Sundt ville kastet seg inn i de store spørsmålene som preger dagens samfunn, med like stor iver som han gjorde i sin tid.

Sosialantropologiprofessoren mener at Sundts metode kunne brukes i for eksempel klimaforskningen.

FORBILDE: – Sundt var tverrfaglighet i én person. Han stilte spørsmål som strengt tatt lå utenfor hans egen disiplin, eller som krevde innsikt i ting han i utgangspunktet visste lite om. Denne evnen til å formulere problemstillinger som går ut over egne disiplinære grenser, gjør ham til et forbilde, sier professor Marianne Lien. Foto: Trine Nickelsen

                

– Sundt var tverrfaglighet i én person, og klima er åpenbart et tverrfaglig spørsmål. Han stilte spørsmål som strengt tatt lå utenfor hans egen disiplin, eller som krevde innsikt i ting han i utgangspunktet visste lite om. Denne evnen til å formulere problemstillinger som går ut over egne disiplinære grenser, er helt nødvendig for å forstå hvordan vi kan etablere en bred strategi for å hindre og motvirke klimaendringer, for eksempel, sier Lien.               

– Sundt forsket på fantefolket i sin tid. Tror du han kunne gått inn i romfolkets situasjon i dag? Eller forsket på migrasjon?               

– Det tror jeg så absolutt. Sundt var opptatt av å forstå demografiske og kulturelle forhold, og han var oppriktig interessert i å forstå virkeligheten slik den fortonte seg for «fantefolk» og for de fattigste i samfunnet. Med denne nysgjerrigheten kan man godt forestille seg Sundt som forsker på asylmottak i Norge eller i flyktningleirer i Tyrkia.               

Lien mener forskere i dag har mye å lære av pioneren i norsk samfunnsforskning.               

– Han var ekstremt bred i sine interesseområder og i sine metoder. Han hadde ikke et etablert fagfelt han jobbet innenfor, og sa derfor ikke «stopp» når han kom til dets yttergrenser. I stedet lot han nysgjerrigheten føre seg videre, sier Lien.                

– Sundt levde i en tid da det fantes universalgenier og renessansemennesker. Er det mulig å tenke seg en interdisiplinær forsking på samme måte i dag?               

– Det er klart det har skjedd mye i vitenskapen siden Sundt. Selv om én person ikke kan gå inn i alle områder slik Sundt gjorde, kan han likevel være en ledestjerne for hvordan man angriper kompliserte spørsmål og prosesser.     

Hun trekker fram Sundts bruk av det norske språket.                

– Hans tekster er til å bli klok av. Sundt var opptatt av det norske språket. I dagens forskerhverdag, hvor mye handler om å publisere internasjonalt på engelsk, er det inspirerende.

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 17. aug. 2017 15:11 - Sist endret 17. aug. 2017 15:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere