Ytringsfriheten i dag

Globalisering og digitalisering. Terror og økt overvåking. Karikaturer og krenkelser. Hvordan står det til med ytringsfriheten i vår tid?

Angrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i januar 2015 var et angrep mot ytringsfriheten i Europa.

Ytringsfriheten er blitt kalt offentlighetens hellige ånd. Uten den, ingen felles samtale om vårt samfunn. Uten den, ikke noe folkestyre og demokrati. Ytringsfrihetens viktigste funksjon er å legge til rette for fri meningsutveksling for flest mulig.

                I denne utgaven av Apollon har vi sett hvordan ytringsfriheten utviklet seg, ble praktisert og utfordret fra den først kom inn i det norske lovverket i 1814. I denne avsluttende artikkelen ser vi på hvordan det i dag står til med den gamle diamanten i frihetens diadem.

                – Ytringsfriheten er mer presset i dag enn den har vært på svært mange år. Både i Norge og internasjonalt.

                Det mener professor Helge Rønning ved Institutt for medier og kommunikasjon på UiO. Professoren kaller 1989 for et «år null» for ytringsdebatten. Det var da Ayatollah Khomeini dømte Salman Rushdie til døden for boka «Sataniske vers». Her hjemme fikk fatwaen blodige konsekvenser ved attentatforsøket mot forlagssjef William Nygaard i Aschehoug.

BEKYMRET: - Det er et paradoks at universitetene er blitt til steder der man angriper ytringsfriheten, sier Helge Rønning.

                – Først kom fatwaen, så kom demonstrasjonene. Store menneskegrupper ville begrense andres ytringsfrihet for at de ikke selv skulle bli krenket, sier Rønning, som så det samme i den såkalte karikaturstriden.

– Grupper som ikke selv blir rammet av ytringer om for eksempel islam, krever innskrenkninger i ytringsfriheten på vegne av andre. Det er en uhellig allianse mellom korrekte, radikale som hevder respekt for andres kultur, og totalitære krefter. Det beste blir det godes verste fiende, sier Rønning.

Utstøtingsmekanismer

De siste årene har én uttrykksform tilsynelatende utgjort ytringsfrihetens ytre barriere: karikaturtegningen. I midten av juni lanserte prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge boka «Boundary Struggles: Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere», som markerte slutten på andre runde av prosjektet. Prosjektet er finansiert av Fritt Ord og ledet av Institutt for samfunnsforskning, med bidrag fra forskere ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Fafo og advokat Jon Wessel-Aas.

                Den nye boka presenterer funn som viser hvordan ytringsfrihet blir debattert offentlig etter publiseringen av karikaturtegninger.

                – 40 prosent av befolkningen mener at pressen bør være varsomme med å trykke tegninger som kan oppfattes som krenkende av religiøse minoritetsgrupper, forteller prosjektleder Arnfinn H. Midtbøen ved ISF.

                Forskerne finner også at de som opplever at deres syn skiller seg fra flertallets, er mer varsomme med å ytre seg om stridstemaer i offentligheten.

                – Generelt har det omkostninger å ytre seg offentlig om kontroversielle temaer. Man kan bli hyllet av dem som deler meningene, men som i varierende grad tør å ytre dem selv. Men man kan også bli hetset av sine meningsmotstandere, påpeker Midtbøen.

                Sosiologene snakker om utstøtingsmekanismer.

                – Folk som tilhører visse grupper, eller som står for bestemte synspunkter, opplever trusler, hets og sjikane slik at de trekker seg tilbake fra offentligheten eller unnlater å uttale seg om saker som betyr noe for dem, sier Midtbøen.

                En annen mekanisme som får folk til å legge bånd på seg, er selvsensuren.

                – Selvsensur treffer langt bredere. Dens kilde er behovet for å bli sett og anerkjent, og føle aksept og tilhørighet. Det er vanskelig å utfordre det «alle» i gruppa man tilhører, er enige om. Men ofte er jo en viss form for selvsensur bra – tenk på en situasjon der alle sa det de mente absolutt hele tiden, sier Midtbøen.

                Selvsensur kan likevel hindre at en del synspunkter når offentligheten.

                – Det er ikke bare de ekstreme ytringene eller holdninger i ytterkantene av det politiske spekteret som truer ytringsfriheten. Fellesskapene vi alle inngår i, kan også bidra til å holde bestemte stemmer og synspunkter nede – dersom rommet for intern uenighet blir for trangt.

Svekket informasjonsfrihet. I hovedrapporten fra ytringsfrihetsprosjektet skriver advokat Jon Wessel-Aas om utviklingen av ytringsfriheten de seneste åra under tittelen «Ett skritt fram – og to tilbake». Wessel-Aas skiller mellom publisistisk frihet og informasjonsfrihet. Publisistisk frihet innebærer at pressen kan publisere informasjon uten at den er kontrollert av staten på forhånd, og at man heller ikke etter publisering skal oppleve vilkårlige eller unødvendige, rettslige sanksjoner.

                – Her har utviklingen i hovedsak gått i retning av videre publisistisk frihet. For 20 år siden ble hensynet til ytringsfriheten i langt mindre grad integrert i domstolenes begrunnelser, noe som ofte resulterte i at pressefriheten måtte vike for enkeltpersoners mer håndgripelige interesser, sier Wessel-Aas.

                Men rundt årtusenskiftet ble Norge dømt tre ganger i EMD (Europeiske menneskerettsdomstolen) for krenkelser av ytringsfriheten. Siden den gang har hensynet til ytrings- og pressefrihet blitt en viktigere del av norske domstolers juridiske argumentasjon.

                Informasjonsfriheten i samfunnet er noe annet. Som det heter i rapporten: «Det hjelper nemlig lite med vid publisistisk frihet, dersom man ikke har noe substansielt å meddele.»

                – Informasjonsfriheten er retten til å motta informasjon. En viktig side av dette er at pressen skal kunne kommunisere i fortrolighet med sine kilder – herunder å kunne love sine kilder anonymitet der det er påkrevet for at viktig informasjon skal tilflyte pressen og allmennheten. Det er i denne friheten, ikke i den publisistiske, at Wessel-Aas har sett en begrensning de siste årene.

                – At kilder kan stole på at kommunikasjonen med pressen er fortrolig, og at utenforstående ikke kan tvinge fram informasjon om kilden, er essensielt for at pressen skal kunne motta  informasjon om kritikkverdige og ulovlige forhold blant annet i statens egne organer.

                Høyesterett har flere ganger vist at kildevernet er nær absolutt når det dreier seg om kritisk journalistikk. Senest så vi dette høsten 2015 da Høyesterett nektet Politiets sikkerhetstjeneste å se gjennom filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsens upubliserte filmmateriale for å identifisere en kilde.

                – Høyesterett la vekt på den langsiktige, negative effekten for kildevernet ved å tillate PST tilgang til informasjonen, fremfor det mer umiddelbare behovet PST kunne ha i sin etterforskning. Retten viste til nedkjølingseffekten det kunne ha på fremtidige kilder, dersom man opplevde at det ikke var trygt å gi pressen informasjon.

                – Dette fungerer i de situasjonene der pressen alene besitter informasjonen om kilden og dennes identitet, og hvor politiet eller andre må involvere domstolene for å prøve å få ut informasjonen. Problemet oppstår når fortroligheten som kildevernet hviler på, angripes bakveien, ved at politiet eller andre i hemmelighet får innsyn i kommunikasjonen mellom pressen og kilder gjennom avlytting av kommunikasjonskanalene. Den teknologiske utviklingen og den parallelle utviklingen av statsmyndighetenes adgang til å bedrive overvåking av vår elektroniske kommunikasjon, har vært dramatisk de seneste 15–20 åra. Dels dreier det seg om en utvikling der vi siden årtusenskiftet har forlatt kravet om skjellig grunn til mistanke om en begått forbrytelse for i det hele tatt å kunne bruke såkalte skjulte tvangsmidler – herunder kommunikasjonskontroll – mot enkeltpersoner.

                – Siden 2004 har PST med hjemmel i politiloven hatt adgang til å bruke slike metoder rent forebyggende, før noen straffbar handling er påbegynt dersom det er «grunn» til å undersøke om noen «forbereder» en framtidig, straffbar handling. En slik handling kan være å røpe noe til for eksempel en journalist, som bør holdes hemmelig av hensyn til nasjonal sikkerhet.

                Problemet er at hensynet til «nasjonal sikkerhet » opp gjennom historien har vært misbrukt til også å forsøke å hemmeligholde informasjon om statens egne lovbrudd.

                – Om en varsler ønsker å gå til pressen, kanskje etter først å ha forsøkt å varsle internt, slik at han har «flagget» at han kan være en som vil gå videre og varsle pressen, vil han med dagens lovgivning måtte se bort fra bruk av elektronisk kommunikasjon. Risikoen for at han blir overvåket, er åpenbar, sier Wessel-Aas.

«No platform». I år har vi sett flere eksempler på at kontroversielle personer blir nektet taletid ved universiteter i USA og England, såkalt «no platforming ». Da samfunnsdebattanten Charles Murray i starten av mars skulle tale ved Middlebury College i Vermont, ble han jaget av sinte demonstranter. I boka «The Bell Curve» undersøkte Murray sammenhenger mellom ulike befolkningsgrupper og intelligens. Murrays kritikere mener konklusjonene hans er rasistiske.

                – Det er et paradoks at universitetene er blitt steder der man angriper ytringsfriheten. Dette viser at den akademiske frihet er truet, også i land vi kan sammenligne oss med, sier professor Rønning.

                Rønning mener man allerede ser påvirkningen i Skandinavia.

                – Se bare på hva som skjer ved bokmessen i Göteborg, sier Rønning med henvisning til debatten i nabolandet om hvorvidt den høyrevridde avisa Nye Tider skal få lov til å ha en stand ved bokmessen. Nye Tiders tilstedeværelse utløste et protestopprop som ble signert av over 220 svenske forfattere som gikk inn for å boikotte bokmessen.

                I Norge var det demonstrasjoner i vår da Eldorado bokhandel i Oslo ga plass til den høyreorienterte østerrikeren Martin Sellner.

                – Jeg mener at han har uspiselige meninger. Men dersom man nekter noen å ytre seg, faller grunnlaget for det demokratiske samfunn sammen. Ufyselige utsagn skal møtes i åpen debatt, ikke med boikott og innskrenkninger i ytringsfriheten, sier Rønning.

Verst i det offentlige. Bekymringen for mediers tilgang til vesentlig informasjon gjelder også arbeidslivet. I fjor la Norsk Redaktørforening fram en undersøkelse som viste at så mange som halvparten av de offentlig ansatte i en gitt gruppe, sa at de vegrer seg for å delta i en offentlig debatt på grunn av lojalitetskravet fra arbeidsgiver.

Ansatte er utsatt for et krysspress: de har lojalitetsforpliktelser overfor arbeidsgiveren, men også sin egen profesjonsetikk som strekker seg ut over organisasjonens. Som offentlig ansatt vil man i tillegg være del av et system som står ansvarlig overfor folkevalgte politikere, og derved også folket.

                Forskningssjef Sissel C. Trygstad ved Fafo viser i sin artikkel «Ytringsfrihetens kår i arbeidslivet» at offentlig ansatte vurderer ulike sider ved sin ytringsfrihet som dårligere enn hva ansatte i privat sektor gjør. Selv om den ansatte har forpliktelser overfor virksomheten, slår Grunnloven fast at han også kan ytre seg om forhold på arbeidsplassen og om faglige spørsmål, samt delta i den offentlige debatt.

                – Undersøkelsen viser at toppledelsen i beskjeden grad verdsetter at arbeidstakere deltar i den offentlige debatt. Det er også en relativt stor andel arbeidstakere som har skrevet under på arbeidsavtaler som begrenser hva de kan uttale seg om offentlig, forteller Trygstad.

                Dette gjelder også forhold som ikke er regulert av den lovpålagte taushetsplikten.

                – Det som var overraskende, var blant annet at offentlig ansatte i større grad enn privat ansatte hadde underskrevet på denne type avtaler, sier Trygstad.

Den evige debatten? Forsker Terje Colbjørnsen ved Universitetet i Oslo viser at spørsmålet om ytringsfrihet er mer tilstedeværende i dag enn for 25 år siden. Men det er ikke en jevn tilstedeværelse.

                – Mitt overflatiske inntrykk var at ytringsfrihetsdebatten var nærmest konstant. Men det bildet måtte jeg justere. Mediedebatten kommer i kraftige utbrudd knyttet til konkrete hendelser, før den påfallende raskt går tilbake til normalen. Debatten varer kun mellom én og tre uker i sin mest opphetede form, forteller Colbjørnsen.

                Forskeren har studert hvor ofte begreper som ytringsfrihet opptrådte i norske papiraviser mellom 1993 og 2015, og hvilke argumenter og posisjoner som var fremtredende.

                – I karikaturstridene står en forståelse av ytringsfrihet uten restriksjoner i motsats til mer dialogorienterte posisjoner, der ytringsfriheten ikke har forrang over andre formål og verdier. Mest fremtredende er allikevel mellomposisjoner der man søker å balansere ulike hensyn.

                I motsetning til det vi ser ved amerikanske universiteter for tiden, mener Colbjørnsen at den norske debatten ikke er direkte preget av debattanter som er krenket på egne eller andres vegne.

                – I norsk debatt framstår posisjonen som «krenket» som noe det er nødvendig å ta avstand fra. Krenkethet er dermed mer indirekte en markør i ytringsfrihetsdebatten, en stråmann, om du vil, sier Colbjørnsen, som understreker at hans forskning studerer redigerte papirmedier.

                – Jeg vil ikke dermed påstå at følelsesbasert argumentasjon og krenkethet ikke er til stede i andre deler av offentligheten, det være seg i sosiale medier eller offentlige demonstrasjoner, der det eksisterer andre målestokker for hva man kan og bør tåle av ytringer.

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 22. aug. 2017 15:38 - Sist endret 22. aug. 2017 15:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere