Redder UiOs slanger og øgler med sprit, harpiks og bivoks

Tusenvis av eldgamle krypdyr, amfibier og fisk er lagret i sprit på Tøyen. Uheldigvis fordamper spriten. Da råtner dyrene. Nå har museet funnet løsningen.

REDNINGSKVINNENE: Den nye konserveringsteknikken til Dawn Williams (t.v.) og Ann-Helen Rønning redder universitetets store spritsamling av gamle fisk, amfibier og krypdyr. Foto: Yngve Vogt

Video av slangesamlingen:

Last ned mediefil

Landets største samling av slanger, øgler, frosk og fisk holder til i kjelleren i zoologibygningen på Naturhistorisk museum på Tøyen. I det svære kjellerlokalet på størrelse med en liten barnefotballbane, er alle dyrene, eller objektene som forskerne ynder å kalle dem, lagret i ulike glassbeholdere fylt med sprit. Her tas hele dyret vare på, ikke bare skinn og bein.

Spritsamlingen består av over 12 000 objekter, hvorav en fjerdedel er slanger, øgler og amfibier. Her er det ikke bare snakk om små, søte hoggormer fra Nordmarka. I noen av monsterglassene er det stappet inn flere meter lange og feite, tropiske slanger. Den største slangen, Boiga nigriceps, er 2,6 meter lang og ble funnet av Immanuel (Imm) Vigeland, nevøen til Vigelandsparkens far, da han var i Malaysia.

De eldste objektene er nesten to hundre år gamle.

SLANGER I SPRIT: Et par tusen slanger er lagret i sprit i kjelleren i zoologibygningen på Tøyen. Dawn Williams passer på at det er nok sprit i glassene – slik at dyrene ikke råtner bort. Foto: Yngve Vogt

Mange av slangene ble samlet inn av den norske oppdageren Knut Dahl fra Hakadal under hans flere år lange tokt i Afrika og Australia på slutten av attenhundretallet. Det var den tid zoologer dro på store ekspedisjoner og samlet inn alt de kom over.

– På mange måter er samlingene våre et tidsbilde fra den gangen man samlet inn dyr på denne måten. Samlingene er i dag et viktig arkivmateriale for forskere, forteller forsker Åge Brabrand, dagens leder av spritsamlingen.

Drept uten synlige spor

Dyrene i spritsamlingen ser overraskende nok uskadete ut.

– Et av problemene var å ta livet av dyrene uten at de fikk synlige skader. Man kunne ikke bare stappe dem inn i glassbeholdere med sprit. Det er dog grenser for dyreplageri, selv i vitenskapelige kretser. Da Knut Dahl samlet inn dyr i Australia, ansatte han en innfødt som han var meget fornøyd med, beretter universitetslektor Petter Bøckman på Naturhistorisk museum.

I boken «Blant dyr og villmænd» skrev Knut Dahl utførlig – og sitatet sier noe om tidsånden den gangen: «Pine Creek, en svær neger av Mollak-Mollak, som misjonærene hadde git dette kuriøse navn, fordi han en gang hadde været i Pine Creek, var vor haandlanger og sat utenfor døren i skyg gen og dræpte de dyr, som kjøptes. Svære firfisler hadde han især sin force i at ta livet av, og han ekspederte dem ved simpelthen at stikke deres hode i sit svære gap og bite nakken over paa dem.»

Slangesjefene

Laurits Esmark var den første bestyreren av samlingen, fra 1854 til 1884. Han var der i nesten 30 år og økte samlingen fra 300 til 16 000 objekter. Han jobbet utrettelig og samlet inn flere hundre dyr fra tre kontinenter.

ORIGINAL: Her lagres typedyrene. Dette er førstegangsbeskrivelser av dyrene og kan sammenlignes med den originale meterstaven i Paris. Foto: Yngve Vogt

Per Pethon var ansvarlig for spritsamlingen fra 1970-tallet, før han gikk av med pensjon rett etter årtusenskiftet. Han var en av landets fremste eksperter på hoggormer og blir fortsatt kontaktet av media.

– Det ble ikke samlet inn mye i min tid. Den viktigste oppgaven min var å vedlikeholde spritsamlingen og holde den ajour, forteller Per Pethon.

Samlingen fikk likevel et betydelig tilskudd av eksotiske dyr. På syttitallet donerte zoolog Martin T. Anfinnsen fra Stavanger den svære slangesamlingen sin fra Øst-Afrika. Samlingen bestod av 360 slanger fordelt på 25 arter. Blant verstingene hans er femti eksemplarer av den aggressive og sterkt giftige slangen hvesehoggorm (puffader på engelsk), en kamuflasjeglad, feit slange som ikke lar seg skremme vekk. Og som museets ekspert på afrikanske planter, Charlotte Sletten Bjorå, uttalte til Apollon for noen år siden: «Hvis den biter, må lemmer amputeres, ellers råtner de».  Arnfinsen donerte også ett vaskeekte eksemplar av

Svart mamba, den nest giftigste slangen i verden, og atten eksemplarer av den giftige, treklatrende boomslangen.

På sekstitallet hadde Anfinnsen tre opphold i Tanzania på til sammen seks år. Lokalt ble han kjent som «bwama nyoka», slangemannen. I mange år var det ham politiet ringte til når det ble funnet slanger i hus og kjellere i Rogaland.

Per Pethon fikk i sin tid også inn en rekke boakvelerslanger.

– De var blindpassasjerer fra bananbåtene og ble funnet hos Gartnerhallen i Oslo. Det hendte også at vi fikk slanger fra reptilsamlinger. Det var ikke lett å fôre dem, så da havnet de hos oss, beretter Per Pethon.

Reptilsamlingen er blitt svært viktig for dagens forskere.

– Mange av artene er utryddingstruet i dag, så det er ingen som kan samle dem inn lenger. Hvis noen forskere er interessert i en gruppe reptiler, kan de undersøke dem i våre samlinger, presiserer Ann-Helen Rønning i spritgruppen på Naturhistorisk museum ved UiO.

Redder slangene

Sammen med Dawn Williams sørger Ann-Helen Rønning for at spritpreparatene holder seg så lenge som mulig i uendret tilstand. Når objektet er godt nok bevart i sprit, er det mulig å trekke ut DNA. Det er verre å trekke ut DNA fra de objektene som er lagret i formalin. Uheldigvis er ikke alle lokkene på glassene like tette etter hundre år. Da kan spriten fordampe og preparatene, som samlingsteknikerne ynder å kalle dyrene, tørke ut.

– For å ta best mulig vare på objektene, bør forholdet være to tredeler preparat til en tredel sprit. Konsentrasjonen av sprit bør være mellom 70 og 80 prosent. Hvis konsentrasjonen er for lav, råtner objektene. Hvis konsentrasjonen er for høy, kan objektene bli ubrukelige, forteller Ann-Helen Rønning.

Noen ganger er spritprosenten så lav at den ikke hadde slått ut på utrykningspolitiets alkotest.

EKSOTISKE: De fleste slangene ble samlet inn i Afrika og Australia på slutten av attenhundretallet. Foto: Yngve Vogt

– Vi har faktisk funnet objekter der det ikke er mer sprit igjen, bare vann. Det er ikke lett å se. Den eneste måten å sjekke dette på, er å åpne glassene og måle spritkonsentrasjonen, slår Dawn Williams fast.

Før i tiden stod hele samlingen på museumsloftet.  Der var det store temperatursvingninger. Når temperaturen svinger, kan det bli vakuum eller overtrykk i glasset. Da sprekker lokket.

Den store bøygen har vært å finne en metode som kan forsegle de gamle glass-sylindrene i minst hundre år. Nå har spritgruppen funnet den optimale løsningen.

– Vi har prøvd silikoner, det samme stoffet som du bruker når du legger fliser på badet, men det fungerte ikke bra nok. Vi har også prøvd kitt og tjære, men da lekker lokket allerede etter noen få år.

I dagens samfunn er det ønskelig at alt skal gå så fort som mulig. Slik modernitet fungerer ikke alltid på et museum. Slangevokterne har nå gjenopplivet en gammel metode som krever mye tid. Løsningen er å blande bivoks med nåletreharpiks.

– Vi må ha den perfekte blandingen, én del harpiks til tre deler bivoks, og den må varmes opp til 120 grader. Da er den passe hard og passe myk og akkurat passe elastisk. Vi pensler på et jevnt og tynt lag mellom glasset og lokket, legger på et oppvarmet lokk og kjøler ned preparatet. Dette er en tålmodighetsjobb. Vi tar den tiden vi trenger og gjør det ordentlig. Da har vi reddet slangene i nye hundre år, forteller Ann-Helen Rønning.

De fleste naturhistoriske museer i verden har våtsamlinger. De sliter alle med de samme problemene.

– Vi håper vi nå har løst problemet én gang for alle, legger Dawn Williams til.

Samling for fremtiden

Selv om den norske samlingen høres formidabel ut, er den i internasjonal sammenheng ganske liten. Verdens største og mest kjente slangesamlinger er i Natural History Museum i London, Smithsonian National Museum og Natural History i Washington og Australian Museum i Sydney.

KONSERVERING: Ann- Helen Rønning påpeker at konsentrasjonen av sprit må være mellom 70 og 80 prosent. Ellers kan dyrene bli ødelagt. Foto: Yngve Vogt

Forskningssjef Fridtjof Mehlum påpeker at den norske spritsamlingen, i likhet med de andre samlingene på museet, er svært viktig for den fremtidige forskningen, både i Norge og i andre deler av verden.

– Samlingene i naturhistoriske museer utgjør viktige arkiver for dokumentasjon av naturmangfoldet. Her finnes det materiale som er flere hundre år gammelt og som dokumenterer den geografiske forekomsten av arter opp gjennom tidene, forteller Fridtjof Mehlum, og legger til at samlingen også har arter som er forsvunnet helt eller fra områder som ikke lenger er tilgjengelige.

Samlingene gjør det også mulig å overvåke endringer i det biologiske mangfoldet over tid og rom. Selv om det koster å ha en slik samling, er det verdt prisen:

– Samfunnet får tilbake kunnskap om naturforvaltning og hvordan klimaendringer påvirker arten og utbredelsen, sier Åge Brabrand.

Fridtjof Mehlum legger til:

– Samlingene utgjør en «Sareptas krukke» for kunnskap om naturmangfoldet. Samlingene i Oslo er også knyttet sammen med andre gjennom internasjonale databasesystemer, slik at de utfyller hverandre og kan studeres samlet, påpeker Fridtjof Mehlum.

I spritsamlingen finnes det dessuten 120 typeeksemplarer. Et type-eksemplar er originaleksemplaret av en art.

– Hvis du vil være sikker på hvilken art du har med å gjøre, må du til typesamlingen og sammenligne den med disse, påpeker Åge Brabrand.

Slimete

Selv om de fleste objektene i den norske spritsamlingen er gamle, er det fortsatt ikke uvanlig å lagre dyr i sprit.

FROSK: Frosken ble samlet inn på Sumatra i 1889. Foto: Yngve Vogt

Da Petter Bøckman var med på å fange slimål for Universitetet i Tokyo, halte han opp 350 slimål fra Drøbaksundet og la dem på sprit – ti og ti om gangen.

– Det var en møkkajobb. Jeg vasket slim i dagevis. Det var slim på hendene mine, slim på redskapene mine og det luktet slim. Jeg tenkte på slim og drømte om slim. Alt smakte slim. Hele poenget mitt med denne historien er at lagring på sprit fortsatt er noe som gjøres i dag, men at det kan være en ganske grisete jobb, forteller Petter Bøckman, og legger til at samlingene i Oslo i fremtiden også kan ha anvendelser som ingen overskuer i dag.

Uante muligheter

– Når du har tidsserier med dyr over flere hundre år, er det mulig å se på evolusjonenes langsomme steg, påpeker Petter Bøckman.

Ingen visste på Nansens tid at den torsken han lagret i sprit på Fram-toktet i Nordishavet på slutten av attenhundretallet, over hundre år senere kunne brukes til å bestemme hvordan fiskeindustrien gjennom hundre år har endret seleksjonen i torskebestanden.

Takket være torsken til Nansen kunne forskere på Universitetets senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES) for noen år siden slå fast at torskens gener har endret seg.

– Ved hjelp av nye genetiske metoder, er det nå mulig å trekke ut DNA fra gamle museumspreparater. Her er spritsamlingene spesielt velegnet. Vi har nå helt nye muligheter til å studere evolusjon, slektskapsforhold, biosystematikk, biogeografi, økologi og effektene av klimaendringer, poengterer Fridtjof Mehlum.

Av Yngve Vogt
Publisert 23. okt. 2017 11:54 - Sist endret 23. okt. 2017 11:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere