Mange bier er forsvunnet fra Norge

Bier og humler er de mest profesjonelle bestøverne vi har. Vi er helt avhengige av dem for å bevare det biologiske mangfoldet. I dag fins det vel 200 arter i Norge. Tretti prosent av dem  står på listen over truete arter.

– Femten arter er allerede forsvunnet i løpet av de siste 150 årene, forteller Lars Ove Hansen, som er ansvarlig for landets største historiske samling  av bier og humler på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. På fritiden er han leder i Norsk entomologisk forening.

Museets insektsamling er sirlig systematisert i mange titalls meter med skuffer og skap på loftet i Zoologibygningen på Tøyen. Her har zoologer siden begynnelsen av 1800-tallet samlet inn ikke mindre enn hundre tusen bier og humler.

Samlingen er den vitenskapelige dokumentasjonen på den historiske utbredelsen av disse insektene. Mange av artene ligner veldig på hverandre. De minste biene er bare noen millimeter store.

– Noen av dem er svært vanskelig å artsbestemme.

For noen år siden fant Lars Ove Hansen, på selveste femtiårsdagen sin, den meget sjeldne bien reliktsmalbie i et sandtak på Ringerike.

– Rundt Gardermoen er det mye sand. Her har vi funnet mange nye arter.

I nabolandet vårt, Sverige, fins den utryddingstruete bien bare på to små steder på Östergötland, sørvest for Stockholm.

– Det mest spennende artsmangfoldet i Norge er rundt Oslofjorden, men folk aner dessverre ikke hva de ødelegger når de setter opp brygger og båthus og anlegger kunstige strender. En del arter graver seg ned i sanden. Noen av dem legger larvene i tomme sneglehus. Det er derfor viktig å ta vare på strandsoner med tomme sneglehus. To av de tre biene som trenger sneglehus for å formere seg, står på dagens liste over utryddingstruete arter, røper Lars Ove Hansen.

Nesten 180 år

Den eldste bien i universitetssamlingen er fra 1840 og ble funnet i Slottsparken i Oslo.

– Grunnleggeren av insektsamlingen, konservator Johan Heinrich Siebke, gjorde en formidabel innsats. Han samlet insekter i 30 år.

Etter ham var det få som samlet inn bier og humler, før Astrid Løken (1911–2008) samlet inn pollinerende insekter frem til hun var 90.

Selv har Lars Ove Hansen samlet svært mange insekter de siste 45 årene. De fleste fanges i teltfeller. Her fanger han hundrevis eller tusenvis av insekter i slengen. Hele møljen lagres på sprit. Vel fremme på museet skyller han insektene, identifiserer dem og fester dem i samlingen med nåler.

– Når insektene skal bevares for ettertiden, er etikettene spesielt viktige. Her må vi føre opp detaljert informasjon om både arten og funnstedet. Etikettene på de gamle objektene i samlingen er ikke bra nok. Her er det ofte brukt forkortelser, som at F betyr Frogner. Da er vi nødt til å lete i publikasjonene til forskerne for å finne mer informasjon, forteller Lars Ove Hansen.

Profesjonelle bestøvere

Alle landets humler og bier er ville, det eneste unntaket er tambien som fikser honningen for oss.

– Humler og bier er de mest profesjonelle bestøverne vi har.

De har alle en fjærformet og sprikende praktdrakt. Da får de mest mulig pollen når de flyr fra blomst til blomst for å sanke nektar. De fleste samler pollen i buken. Noen samler pollen med bakbeina.

Mange tror at alle bier og humler tilhører store arbeidersamfunn, men de fleste lever et ensomt liv. Bare en sjettedel av artene er sosiale. Resten er solitære. De sosiale lever i typiske arbeidersamfunn. Arbeiderne jobber. Dronningen og dronene tar seg av formeringen. De solitære artene holder på for seg selv. Hos noen av dem er det likevel et visst samarbeid mellom hunnene.

Den første delen av varmesesongen er den beste samletiden. Senere på sommeren er det færre arter i sving.

Spesialistene sliter

Noen bier og humler samler pollen og nektar fra mange ulike planter. De kalles generalister. Noen samler bare fra en helt bestemt plante. Dette er spesialistene.

– Det er nettopp spesialistene som sliter mest. Et eksempel er rødknappsandbien. Mens hannen går etter nektar, går hunnen bare etter pollen på rødknappblomster.

 Rødknappsandbien må dessuten ha tilgang til varme og tørre sandbanker.

– Rødknapp er en spesiell blomst som vokser på slåtteengene. Når slåttemarkene forsvinner, blir rødknappen borte. Da forsvinner også rødknappsandbien. Det er ikke så alvorlig hvis man mister noen spesielle arter, men hvis man mister mange arter og også generalistene blir borte, er det mer alvorlig.

Noen av de biene som er forsvunnet, er parasittiske bier. De kalles også for kleptobier og er bienes svar på gjøken. De overtar cellene til andre bier, slik at larvene deres blir oppfostret av dem i stedet.

Den parasittiske bien rødknappvepsebie har spesialisert seg på den sjeldne rødknappsandbien.

– Når verten er sjelden, vil de parasittene som har spesialisert seg på dem, være enda sjeldnere, foreller Lars Ove Hansen

Sommertemperaturen har også mye å si. Selv om alle insekter er avhengige av varme, klarer de største biene og humlene seg best når temperaturen synker. De største humlene kan fly selv om temperaturen kryper ned mot null grader.

Mange trusler

Selv om klimaendringene fører til høyere temperaturer, hjelper det lite fordi klimaendringene også fører til større regnskyll.

– Dårlig vær mange somre på rad kan på sikt slå ut mange arter, forteller Lars Ove Hansen, og legger til at den største trusselen mot bier og humler er nedbygging av landskapet og særlig kulturlandskapet.

– Færre slåtteenger, mer bebyggelse, mer asfalt og mer veier spiser opp habitatene deres.

Bakkehumlen og kløverhumle har gått sterkt tilbake. Kløverhumlen er spesielt god til pollinering.

Den aller største endringen i artsmangfoldet skjedde på femti- og sekstitallet.

– Da forsvant en rekke arter. Spørsmålet er hvorfor. Det var da kunstgjødselen ble vanlig, og bøndene begynte å dyrke næringskrevende gress i stedet for enger med mye blomster og pollen, poengterer Lars Ove Hansen, og legger til at kunstgjødselen utgjorde en enda større trussel enn insektgift.