Et av de fagene som virkelig mangler en populærvitenskapelig tradisjon, er lingvistikken (språkvitenskapen). Stor var derfor overraskelsen ved Institutt for lingvistiske fag da det ble kjent at stipendiat Uri skulle utgi en ungdomsroman om lingvistikk. Selve objektet for lingvistiske studier er jo språket, og det blir ofte komplisert når man skal bruke språket til å beskrive språket. Derfor opplever vi lingvister ofte at vi forvirrer folk når vi prøver å fortelle hva vi driver med. Tar vi i tillegg i bruk vanlige grammatiske termer som «subjekt» og «kasus», opplever vi at tilhørerne blir fraværende og gjerne begynner å snakke om noe annet.
Helene Uri har vært både modig og optimistisk når hun har satt seg fore å bringe lingvistikken ut til vanlige ungdommer. Boka, som er sterkt inspirert av Jostein Gaarders Sofies verden, har en todelt struktur, med en fiksjonsdel og en fagdel som løper parallelt hele veien.
Fiksjonsdelen er en enkel historie om unggutten Bjørn-Oskar som liker å spille fotball og er litt forelsket i en jente i parallellklassen. Når tyveårige Anna begynner å sitte barnevakt for lille-søsteren hans, mister han raskt interessen for både fotballen og forelskelsen og lever bare for fredagene når Anna kommer på besøk. Anna er lingvistikkstudent, men har også evnen til å trylle fram mennesker som kan illustrere språkene hun snakker om. Om Anna vet vi ikke så mye mer enn at hun spiser sukkertøy, at øynene lyser gult bak brilleglassene og at øreflippene hennes kan gløde rødt. Selve Annas eksistens viser seg å være et mysterium som gir boka et visst spenningspreg og bidrar til å drive den fram mot slutten.
Fagdelen er i hovedsak utformet som miniforelesninger som Anna gir Bjørn-Oskar. Utvalget av emnet er vidt: kasus, det manglende entilen-forholdet mellom lyd og bokstav, forskjellige alfabeter og skriftsystemer, språkslektskap, bokmål og nynorsk, lånord og fremmedord, språket som sosial markør, ordenes oppbygging, forholdet mellom språk og tanke, barnespråk, språkevnen og hjernen. Det som kanskje virkelig egner seg for popularisering i romans form, er de fire siste emnene. I boka blir det mer diskusjon og deltakelse fra Bjørn-Oskars side når disse emnene berøres, og dialogene her er levende og inspirerer leseren til å tenke videre selv.
Det er imponerende å se hvordan Uri har taklet et av problemene jeg pekte på innledningsvis, nemlig å snakke om språket på språket. I mange tilfeller tyr Anna til små håndskrevne papirlapper og tegninger som er gjengitt i boka. Slik kan hun snakke om det som står først og sist på lappen, i stedet for å kreve altfor mye abstraksjon av leseren. Brorparten av eksemplene er likevel dessverre gjengitt med vanlige anførselstegn, noe som gir teksten et litt rotete utseende som sikkert vil skremme bort en del lesere.
En roman av denne typen må bli overfladisk. Likevel burde det ikke forekomme feil og misvisende informasjon. De aller fleste eksemplene og påstandene i boka er det ikke noe å si på, men det er likevel noen steder hvor leseren blir sittende igjen med et galt inntrykk. Når Anna forteller om forholdet mellom ordstilling og kasus, viser hun to setninger som skal bety to forskjellige ting på norsk: «Kongen drepte hesten» og «Hesten drepte kongen». Her kan nok mange lesere bli forvirret, for de to setningene kan selvfølgelig bety det samme, særlig hvis de uttales med ulik intonasjon.
Et annet sted forteller Anna om det kinesiske skriftspråket og sier at linjene i kinesiske bøker er loddrette. Dette er ikke riktig. I fastlands-Kina trykkes moderne bøker som i Vesten, med linjer som går fra venstre mot høyre. I andre sammenhenger enn bøker finner man også vannrette linjer fra høyre mot venstre, og loddrette linjer kan begynne både øverst til høyre og øverst til venstre.
Anna er ikke så vel bevandret i arabisk skrift heller. Hun forteller at araberne ikke bruker vokaler når de skriver. Dette er bare delvis riktig. Når arabisk skrift brukes til arabiske ord, utelates nok vokalene. Men i det arabiske alfabetet fins det også noen tegn som kan stå sammen med lange vokaler. Når arabere skriver utenlandske ord, bruker de vokalforlengerne til å indikere hvor det skal være vokal. Siden hver vokal har sin egen forlenger, vet man hvilke vokaler som fins i ordet. Når Anna illustrerer arabisk med navnet til Bjørn-Oskar, er altså vokalene i praksis på plass, indikert med vokalforlengere.
Uri lar Anna snakke en god del om en av de viktigste egenskaper ved språket, nemlig at dets uttrykk er tilfeldig: det er ikke noe naturgitt som gjør at vi sier «ku» mens franskmenn sier «vache». Derimot sier hun at lydhermende ord og en del ord i døves tegnspråk ikke er tilfeldige. Dette er en drøy påstand. For det første er det, som hun selv påpeker, ikke nødvendig at et ord hermer etter det det står for. For det andre er lydene i talespråket og hånd- og armstillingene i døves språk så begrenset at de aldri kan avbilde perfekt det de skal betegne. Derfor må det bli tilfeldig hvilke aspekter ved det betegnede som skal gjengis og hvilket uttrykk dette skal få. Hvor forskjellig det kan bli, kan illustreres i selv nært beslektede språk. På norsk «sildrer» bekken, på engelsk vil den «bæbbel» (babble), på norsk «vrinsker» hestene, på engelsk vil de «nei» (neigh). Og ordet «tre» i to ulike tegnspråk representeres med henholdsvis en arm som vaier litt fram og tilbake (som trestammen) eller to hender som former en runding med en loddrett strek nedenfor (som en tegning av treets krone og stamme).
Den kanskje største misforståelsen leseren kan bli offer for, er at forskjellen mellom gammelnorsk og moderne norsk ligger i tydelighet og hastighet. Dette er den mest nærliggende tolkningen vi kan tillegge Anna når hun kommenterer måten Bjørn-Oskar har snakket på, og sier at: «...sånn norsk som vi snakker i dag, på en måte er som den raske varianten med lyder som har blitt borte, mens gammelnorsk er mer som den tydelige varianten.» Når Bjørn-Oskar i neste øyeblikk snakker så langsomt han bare kan, klarer han og den gammelnorske gjesten å føre en samtale.
De tingene jeg her har pekt på, er likevel ikke representative for boka, som gjennomgående absolutt holder et faglig forsvarlig nivå. Som en innføring i lingvistikk for interesserte ungdommer, må boka være et funn. Hadde jeg selv kommet over den som tolvåring, ville jeg vært overlykkelig. Om den jevne ungdom vil like den, er jeg mer usikker på. La oss håpe at Anna i boka klarer å fenge leseren bedre enn Bjørn-Oskar gjør med kameraten når han legger ut om lånord og fremmedord og gammelnorsk. Da er nemlig reaksjonen: «Å ja, sa Lasse og hørtes skuffet ut. Ha det! Vi sees!»
Janne Bondi Johannessen (f. 1960) er dr.philos. med avhandling i lingvistikk. Hun er nå forsker ved Tekstlaboratoriet, Institutt for lingvistiske fag.