Om hvordan vi skriver

Egil Børre Johnsen: Den andre litteraturen. Hva sakprosa er. Cappelen Akademisk Forlag, 1995

Egil Børre Johnsen er lærebokforfatter i norsk og har ofte satt i gang viktige debatter med bøker og artikler om norskfaget. Nylig forsvarte han doktoravhandlingen Oppgavetekst og dannelse om den norske artiumsstilens historie. Nå foreligger boka om Den andre litteraturen.

Boka åpner for et stort forskningsfelt som få forskere hittil har befattet seg med, men som forskere i alle fag kjenner godt av egen erfaring. På dette feltet befinner vi oss hver gang vi tar i bruk vår viten og vårt faglige engasjement og skriver på norsk for forskere, studenter eller skoleelever, for brukergrupper, næringsliv eller myndigheter og for et allment publikum. Da er vi forfattere, da skaper vi litteratur. Men ikke av det slaget som tradisjonelt har fått plass i «norsk litteraturhistorie».

Nå skal imidlertid «den andre litteraturen», den som ikke er diktning eller essayistisk skrivekunst, få sin artsrikdom og historie beskrevet. Dette skal skje i det fireårige forskningsprosjektet Norsk sakprosa, som ble igangsatt i 1994 med midler fra Norges forskningsråd. En rekke forskere, forfattere og studenter er tilknyttet prosjektet, med Egil Børre Johnsen som koordinator.

Den andre litteraturen utgis i sakprosaprosjektets startfase og preges av det. Her er mange ideer og synspunkter, men få gjennomdrøftinger og konklusjoner. Dette er sikkert fruktbart for prosjektet. Men for en leser som søker overblikk over «Den andre litteraturen» og svar på «Hva sakprosa er», kan det være frustrerende.

Forlaget benevner bokas tre deler som «essays». Og det er de: «forsøk». Men bare det første om «Sakprosaens vilkår» lever opp til sin form. Det er et essay av det uformelle slaget tankevekkende og underholdende med språklek og alvor, overblikk og anekdoter. Johnsen viser sitt engasjement: Den gode sakprosa må inn igjen i norsktimene, inn igjen i litteraturhistorien, og den må etableres som et kvalitetsmål på en degenerert offentlig skrivekunst som snart står fjernere fra virkeligheten enn diktningen: «Produksjonen av saksutredninger i Norge i dag overgår langt summen av det vi vanligvis kaller skjønn og faglitteratur. For dette mottar forfatterne fulle årslønner. Det er de best betalte dårlige forfatterne vi har.»

Bokas to siste deler holder ikke hva de lover i tittelen og er mindre velskrevne som essays. Annen del er om «Sakprosaens begrep». Johnsen frustrerer leseren med en sammenblanding av høyst ulike slags innfallsvinkler til begrepsavklaringen. Tilfeldige kommentarer erstatter drøfting. Det virker som en rydding av skrivebordet og sortering av bunkene ved prosjektstart. Begrepsavklaringen kommer heller aldri, dvs. den uttrykkes poetisk til slutt under mellomtittelen «Hva sakprosa er», men da er selv en humanistisk leser for skuffet til å bli med opp i stemningsleie. Andre slags fagfolk vil i tillegg reagere på at Johnsen ender med å si at det ikke er noen vesensforskjell mellom faglitteratur og skjønnlitteratur. Skal dette synet vinne fram utenfor humaniora, må argumentene bli bedre enn de Johnsen fremmer her.

Den siste delen om «Sakprosaens kvalitet» viser seg å handle bare om skole og lærebøker. De skal være «eksempel», sies det innledningsvis, men det som følger, er tydeligvis et resirkulert sammenklipp av utredning og artikler hvor «eksempelet» har vært selve saken. Men tross dette: Med fine tekstillustrasjoner fra skolebøker i orienteringsfag viser Johnsen at god skrivekunst er god pedagogikk. Frykten for forenkling og manglende saklighet må overvinnes, mener han. Morsmålets muligheter og assosiasjonsrikdommen i kulturfellesskapet kan brukes til å «forene, fortolke og forklare» et stoff, for å bruke Johnsens nøkkelord for formidling (i lærebøker).

Om tre år hadde det vært mulig å sammenfatte sakprosaprosjektet under den samme boktittelen som Johnsen har brukt nå. Boka er nødvendigvis uferdig i sitt innhold, men den er det også i form, og da ikke bare på et teknisk nivå med manglende sitathenvisninger, ufullstendig referanseliste og tydelige bruddflater mellom sammenklipte deler. I andre forskningsprosjekter hadde dette vært et internt «work in progress». Men forlaget har vurdert Egil Børre Johnsens manuskript annerledes. Det er utgitt som nr. 21 i den typografisk vakre nye rekken av «Cappelens upopulære skrifter», der Johnsen som den første norske forfatter har kommet i selskap med blant andre Freud, Buber, Broch, Sartre, Camus, Habermas og Gadamer.

Men hvem er vi?

Vi er i Apollon, som omfatter alle fag her ved universitetet. Jeg trer ut av anmelderrollen nå, for å stille spørsmålet: Finnes alle fags faglitteratur innenfor Johnsens synsfelt og begrep om «sakprosa»? Jeg vil ikke kritisere denne lille boka for at den har et begrenset synsfelt, for feltet er stort og viktig nok. Men det kan være nyttig for sakprosaprosjektets videre forløp at jeg påpeker noen begrensninger som Johnsen ikke synes å være klar over.

Johnsens synsfelt i boka er primært skolen, kulturlivet og samfunnsdebatten, dvs. de steder hvor sakprosaen trer i møte med «allmennheten». Dette er særlig humanistenes og samfunnsviternes domene. Til dette kommer (som sitert) «produksjonen av saksutredninger», som særlig er den anvendte samfunnsforskningens domene. Norge har riktignok større overproduksjon av denne typen «forskning» enn andre land, men Johnsen tar feil når han tror den dominerer i et faglitterært perspektiv, og det er her begrensningen kommer inn.

Innenfor Johnsens synsfelt ligger avisenes kronikkplass, kulturtidsskriftene, kultur og skolebokforlagene (hvor Johnsen forgjeves leter etter egne fagbokavdelinger under sitt forsøk på å finne sakprosabegrepet) og Norsk faglitterær forfatterforening (NFF, hvor 40 prosent av medlemmene ifølge Johnsen er lærebokforfattere og hvor medlemmenes artikler må ha et «humanistisk» format på minst 15 sider for å telle med som faglitterær produksjon).

Utenfor Johnsens synsfelt ligger det meste av norsk forskning og kunnskapsformidling i skrift. Overfor en bok som hevder å omhandle «vitenskapsprosa» generelt, kan nevnes at hele 80 prosent av Norges vel 20 000 forskerårsverk er å finne i fag hvor 80 prosent av publikasjonene er engelskspråklige artikler (herav 80 prosent i utenlandske tidsskrifter). Engelsk språk er utenfor Johnsens og det igangværende sakprosaprosjektets ramme. Men den gjenværende del av den naturvitenskapelige, medisinske, teknologiske og landbruksvitenskapelige skriftproduksjon, den som skjer på norsk og er rettet mot større, men spesifikke fagfellesskap, er likevel langt mer omfattende enn den «allmenne» i Oslo 1, og også den foregår for det meste andre steder enn der hvor Johnsen leter etter den:

Bare sjelden på kultur og lærebokforlagene, men oftest på fagbokforlagene hvor vi i Norge har ett stort og utallige små forlag for særskilte profesjoner, sektorer og næringer skriver andre slags fagfolk på norsk. Likevel spiller bokmediet en relativt ubetydelig rolle. Viktigst for å nå større brukergrupper med fagkunnskap er artiklene (alltid under 15 sider) i vårt mest undervurderte medium, fagpressen.

Fagpressen har et høyere samlet opplag enn dagspressen, hvis tall fra Sverige også slår til i Norge. Her trykkes tusenvis av fagartikler under bladtitler som for eksempel Sykepleien, Samferdsel, Forsikring, Kommunalteknikk og IngeniørNytt. Her skjer den faglige oppdatering i vårt gjennomprofesjonaliserte samfunn for Barnevernpedagogen og Entreprenøren, Plastindustrien og Helsetjenesten. Dette er noen få eksempler på hundrevis av titler. Sau og Geit har fagstoff for en større leserkrets enn et «allment» tidsskrift som Syn og Segn.

Regner vi i mengde, har bokmediet, bokhandelen, kulturforlagenes julekatalog (= Forleggerforeningens «bransjestatistikk»), norske skole og lærebøker, samt publikasjonslistene til medlemmene av NFF en begrenset betydning i den samlede norske faglitterære sakprosa.

Men humanister er ikke opptatt av mengde vi spør etter betydning. Allmennhetens sakprosa, den minst spesialiserte (men ikke sjelden mest «smale» og subsidierte) er fra et annet synspunkt den viktigste, fordi den finnes ved de allmenne, felles møtesteder: skolen, kulturlivet, samfunnsdebatten.

Det kan derfor godt begrunnes at det er denne sakprosaen som skal utforskes nærmere og som bør inn i litteraturhistorien og skolen igjen. Man skal bare vite hvilken grense man trekker. Utenfor denne grensen finnes tusenvis av fagfolk som ikke selv bruker ordet «sakprosa» om sine publikasjoner, og som sikkert kunne ønske seg en kort, konsis forklaring på denne humanistiske fagtermen.

Om artikkelforfatteren

Gunnar Sivertsen er stipendiat ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap og arbeider med en doktoravhandling om Holbergs komedier.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag Av Gunnar Sivertsen
Publisert 1. mars 1995 00:00