På sporet av kjønn

Karin Widerberg: Kunnskapens kjønn. Minner, refleksjoner og teori. Pax, 1995

Hvordan virker seksuelle erfaringer i barndom, ungdom og voksen alder inn på forskeres kunnskapsorientering? På hvilken måte har kvinners og menns basalt ulike kroppserfaringer betydning for hva det forskes på, hvordan det forskes og hvilke forskningsresultater som produseres? Hva er sammenhengen mellom seksualitet og intellektualitet? Dette er det vanskelige og kontroversielle temaet for Karin Widerbergs nylig utgitte bok Kunnskapens kjønn.

Widerberg er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Boka hennes er både en fagbok og en dypt personlig bok. Det tradisjonelle skillet mellom forsker og utforsket er brutt ned, i og med at forskeren bruker seg selv og sine egne erfaringer som sitt forskningsobjekt. I norsk sammenheng er dette et nybrottsarbeid.

Metoden som boka er basert på, kalles minnearbeid og er utviklet av den tyske sosiologen Frigga Haug. Minnearbeid innebærer å hente fram og presentere erfaringsminner fra eget liv over et valgt tema og dele disse med andre for videre felles refleksjon og analyse. Stikkord for temaer er det erfarte, det nære, det kroppslige, det konkrete. Tanken er at minner ikke bare kan brukes for å konstruere en personlig biografi. Brukt på en bestemt måte kan de også kaste lys over betydelige sosiologiske problemstillinger.

I boka si presenterer Widerberg «data» i form av utvalgte minnebilder fra sin egen oppvekst og voksne alder knyttet til intellektuelle og seksuelle erfaringer og relasjoner. Mange minner handler om den tidlige gleden over å lese bøker og å gjøre det sammen med en venninne i en stemning av kos og hygge og intimitet. Å lese bøker er deilig, og det tidlige intellektuelle fellesskapet med andre utvalgte jenter var udelt lystbetont, slik Widerberg erfarte det. Disse minnene har noe ytterst sanselig over seg, og Widerberg beskriver dette som en periode i sitt liv hvor kropp og hode henger sammen.

Men gradvis endrer bildet seg, og kropp og hode må skille lag. Kunnskapens rom er ikke et rom hvor jentene bestemmer, og som lovende student og ung forsker må hun tilpasse seg en form som bryter med den innledningsvise nysgjerrigheten og lystfornemmelsen. I akademia hersker andre regler, og lyst blir etter hvert erstattet av et voksende ubehag og irritasjon over å måtte tilpasse seg et system hvor kjønn er ansett som prinsipielt irrelevant for sammenhengen, men i praksis har avgjørende betydning for hver minste forhandling om makt, innflytelse, faglig prestisje osv.

De seksuelle erfaringene har ikke samme klare utviklingsforløp fra lyst og glede til ulyst og ubehag slik som kunnskapserfaringene. Flere av minnene handler om nytelse forbundet med å oppdage og oppleve en annen kropp sammen med sin egen. Samtidig handler det om overgrep, grenseoverskridelser, redsel og vemmelse. Og det er ikke slik at opplevelser nødvendigvis er enten det ene eller det andre. Tvert om beskriver Widerberg imponerende åpenhjertig hvordan seksuelle erfaringer kan være tvetydige og doble. Det kunne sikkert vært fristende å pynte på historiene, og dermed sin egen rolle, ved å gjøre enkelte hendelser enklere og mer entydige. Widerberg har hatt mot nok til å gjøre noe annet. Ved at hun tør å eksponere sine erfaringer på denne måten, får leseren samtidig et mye dypere og rikere materiale å reflektere over.

Særlig bildene fra barndoms og ungdomstida er levende og nært beskrevet. Her virker det som om forfatteren har et gjennomarbeidet og grundig forhold både til temaene og sin egen tekst. Litt av spensten mistes etter min mening når hun nærmer seg sin egen nåtid. Minnene fra voksentid er også delvis løst ved et annet grep, ved å referere mindre til enkelterfaringer og mer til minnerekker, eller det man forstår må være oppsamlete beskrivelser av flere liknende hendelser. Noe av nærheten og autentisiteten som kan formidles i ett konkret minne, blir lett borte når man konstruerer «typiske» settinger. I tillegg kommer det forhold at seksualiteten, som er så sterkt og intenst beskrevet i tidligere minnebilder, og som er et faglig kjernepunkt i hele boka, liksom smuldrer bort og forsvinner i de voksne erfaringsminnene. Hvor blir den av?

I den siste delen av boka gis en kort presentasjon av hovedtrekkene i de teoretiske bidragene til et utvalg internasjonalt kjente kvinneforskere; Dorothy Smith, Joan Scott m.fl. Intensjonen er at noen av deres begreper og forståelsesmåter skal kaste lys over erfaringene som er presentert tidligere i boka og gi stoff for refleksjon og analyse. Etter mitt skjønn fungerer denne delen av boka ikke helt etter hensikten. Sammenhengen med det konkrete stoffet blir for utydelig, og bare i liten grad anvender forfatteren begreper fra teoridelen på sitt eget materiale. Innledningsvis kritiserer hun den metateoretiske utviklingen innen kvinneforskning, men samtidig blir store deler av hennes eget teorikapittel uten eksempler og nær kontakt til det materiale det er ment å belyse.

I mange forskningsmiljøer vil en kanskje spørre seg om tilnærmingsmåten Karin Widerberg bruker i boka, representerer et legitimt faglig grep, eller om den egentlig tilhører en annen sjanger. Selv er jeg usikker på hvem boka egentlig er skrevet for; grunnfagsstudenter i sosiologi, forskerkolleger eller kanskje et helt annet og større publikum? Helt åpenbart har boka litterære kvaliteter. Forfatteren etterlater ikke tvil om at hun behersker den narrative formen. Sikkert er det at Widerberg bryter med etablerte konvensjoner innen norsk, sosiologisk forskning, også det som går under betegnelsen kvalitativ forskning. Hun sier selv at hun gjerne vil bli frekkere og mindre «flink pike» i akademisk sammenheng. Boka kan lett leses på den måten. Samtidig har dette sine omkostninger. Ved å bruke og dermed blottstille egne erfaringer slik hun gjør, stiller hun seg selvsagt i en langt mer sårbar og utsatt posisjon enn om hun hadde skrevet en tradisjonell fagbok hvor forskningsobjektet var «de andre». Det må oppfattes som et svært modig prosjekt.

Om artikkelforfatteren

Lise Christensen er magister i sosiologi og likestillingsrådgiver ved Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi Av Lise Christensen
Publisert 1. mars 1995 00:00