Apokalypsen som sa pip

Per H. Baugstø og Trond Degnes (red.): Visuell visjon i fritt fall? Skråblikk på nordisk avisdesign Universitetsforlaget 1995

Mange fag- og yrkesgrupper ser ut til å være overbevist om at deres spesialkunnskaper gir dem unike innsikter som offentligheten burde lære av. Noen av disse yrkesgruppene har ikke innsidekjennskap til mediene og må derfor tilpasse seg nokså radikalt når de skal opptre i dem. Avismedarbeidere derimot, behersker spillereglene. Det betyr at de ikke på samme måte er nødt til å stille spørsmål ved sine interne diskurser, normer, tabuer og ritualer for å få offentligheten i tale. Så er da også avisfolk kjente for å være lite flinke til å bedrive selvkritikk.

Det er derfor med blandede forventninger man åpner boken Visuell visjon i fritt fall? Den er utgitt av Skandinavia-avdelingen av Society of Newspaper Design, et forum for avisfolk som på forskjellig måte er involvert i grafisk og bildemessig utforming. Boken er formet som en artikkelsamling, der journalister og avisarbeidere fra Danmark, Finland, Norge og Sverige skriver for ikkefagfolk om formgivningens prinsipper og levekår. Men hvorfor skal allmennheten nå interessere seg så sterkt for avisers formgivning at de leser hele bøker om det?

Når de skal svare på dette spørsmålet, har bokens forfattere en lei tendens til å virvle opp skum istedenfor å reflektere. Umberto Eco har observert at diskusjoner om populærkultur og massemedier ser ut til å være befolket av «apokalyptikere» og «integrerte». For hver nye utvikling på området ser apokalyptikerne forfall, og de preker omvendelse og botsgang. De integrerte, på sin side, kunngjør for hver nye utvikling i medielandskapet en ny og på alle måter bedre tid for sivilisasjonen. Eco anbefaler skepsis overfor begge gruppene, som har det til felles at de fortrenger nøktern kritikk med slagord og fakter. Dessverre er både apokalyptikerne og de integrerte fyldig representert i Visuell visjon i fritt fall? Allerede boktittelen antyder at redaktørene Per H. Baugstø og Trond Degnes skimter den ytterste dags komme, og den første artikkelskribenten, Bertil Torekull, følger opp med en forfallsteori av klassisk merke: «Om Ordet var själva början i journalistiken, hur ser det eventuella Slutet ut om det nu skymtar någonstans? Er Ordet i vår bilddrogade kultur kanske rentav hotat? Drunknar det bländat i et hav av visualisering?»

På rams kommer alle standardklagene: ingen klarer å reflektere lenger, alle vil bare ha atspredelse, Ordet drukner i bilder, informasjonen drukner i underholdning. Det irriterende med Torekull er ikke først og fremst refserposituren, men mangelen på evne og vilje til å drøfte alle disse grandiose og høyst diskutable påstandene. Artikkelen foregir å være en refleksjon over medieutviklingen, men er heller noe i nærheten av en nervøs rykning.

Ikke alle artikkelskribentene er like gammeltestamentlige i tonen, men man fornemmer gjennomgående en dypt festet nervøsitet, basert på den tro at det er ordene som representerer det trygge og verdifulle, mens bilder og grafikk er potensielt ukontrollerte, umåteholdne og forvirrende. Kompromisset blir derfor seende slik ut: Man kan ha bilder og grafikk, men det hele må være forsiktig og upåfallende gjort. Bilder og grafikk må «holdes under kontroll», mens Ordet må «få slippe fram». «...i en hverdag hvor informasjon flimrer og dundrer oss i møte hvor vi enn snur og vender oss har vi alle ett felles ansvar: Å kommunisere budskapet korrekt og objektivt, og mest mulig støyfritt», heter det i bokens forord, som i likhet med Torekulls artikkel lemper ytterst problematiske begreper omkring som om de var potetsekker. Det er noe nokså avfeldig over denne pripne insisteringen på det objektive, korrekte og nøytrale. Avisene har da alltid gitt vel så mye plass til det underholdende, det subjektive og tendensiøse i sine spalter. I større og større grad har da også moderne aviser fått en mangfoldig, fargerik og komplisert layout, der bildestoffet ofte overtar for teksten som premissgiver og fokus for oppmerksomheten. Man får mistanke om at apokalypsen i siste instans koker ned til et pip fra en generasjon av aviskonsumenter som føler seg snytt over at deres smak er blitt gårsdagens.

Et stykke ut i boken begynner de integrerte å dukke opp, og de holder en atskillig mer sindig tone. I sin artikkel «Med bremseklosser på framtiden» kan Per H. Baugstø og Jørgen la Cour-Harbo rolig konstatere at avisbransjen har vært preget av konflikten mellom det bedriftsøkonomiske kravet til produktutvikling og arbeidernes krav om trygge arbeidsvilkår. Det ligger snublende nær å knytte de konservative kravene til «tidløs», «objektiv» og «støyfri» formgivning til denne engstelsen for forverrede arbeidsvilkår, men det gjør artikkelforfatterne ikke. I det hele tatt er viljen til selvrefleksjon heller svak også hos de integrerte; det handler stort sett om hvordan formgiverne gjennom pragmatiske tiltak skal kunne styrke sin stilling som yrkesgruppe. Både hos Baugstø/la Cour-Harbo og i Svenåke Boströms artikkel resulterer dette tidvis i nokså kjedsommelige oppramsinger av hva slags Macintosher som er installert i hvilke avisredaksjoner, og hvilke typer høyskoler som har og ikke har utdanning i avisdesign. Her er mye saksinformasjon, men lite av det har interesse for andre enn designerne selv.

De beste artiklene i boken dropper de store vyene til fordel for konkret selvkritikk, slik Johan O. Jensen gjør i sin artikkel om «Når presentasjonen blir etikkens svøpe». Jensen har et grep om det sentrale problem at presentasjonen av nyhetssakene i økende grad er koblet fra det journalistiske håndverket, med krenkende bilder og grelle overskrifter av typen «Senile John (80) gror inne i møkk» som resultat. Også Jonas Dagson er på sporet i sin eksempelnære, om enn noe moraliserende, artikkel om tvilsomheter i nyhetsgrafikken.

Den større debatten som Visuell visjon i fritt fall? prøver å reise, utgjør imidlertid ikke noe egentlig forsøk på kritisk selvrefleksjon. Den er heller resultatet av en iherdig innsats for å rettferdiggjøre og støtte opp om aldersstegne journalistiske dyder, anvendt på avisenes formgivning. Derfor er boken i siste instans et symptom på medieutviklingen, mer enn en refleksjon over den. Espen Ytreberg er cand.philol. i medievitenskap og stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon. Hans doktorgradsprosjekt handler om NRK og har tittelen «Innovasjoner i nyere allmennfjernsyn».

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk Av Espen Ytreberg
Publisert 5. apr. 1995 00:00