Ambisiøst metaprosjekt med svakheter

Hans H. Skei På litterære lekeplasser. Studier i moderne metafiksjonsdiktning Universitetsforlaget 1995

Skei er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og litteraturvitenskapen er et fagområde der ordene har bevart sin magiske kraft. Eldgamle ord fra til dels tapte tradisjoner kan ha en utrolig evne til å framkalle ærbødighet og respekt; motsatt kan nye ordkonstruksjoner spre sitt forklarende lys over hittil ukjente sider ved menneskesinnet og dets kreative frambringelser. Ordet «metafiksjon» er i 1995 hele 25 år gammelt. Det er laget av to ord fra henholdsvis gresk og latin ­ det siste er allerede en del av vårt dagligspråk ­ etter mønster fra den moderne lingvistikkens begrep om metaspråk og metaspråklig funksjon. Hos Skei kan vi lese at begrepet metafiksjon (metafiction) ble brukt for første gang av William Gass i 1970, i boken Fiction and the Figures of Life, som erstatning for det som til da var blitt betegnet som «antiroman». At romanen som sjanger står i et motsetningsfylt forhold til de konvensjoner om synes å definere den, er ingen ny tanke. Don Quijote, «den første moderne roman», forholder seg parodisk imiterende både til en svinnende ridderromantradisjon og til den gryende pikareske romanen, samtidig som den lar sitt eget fortellerhierarki inngå som en del av fiksjonen. Hvis Cervantes' roman er eksemplarisk med hensyn til den moderne romanen, slik Skei og mange med ham synes å mene, kan det derfor se ut som moderne romantradisjon er identisk med «moderne metafiksjonsdiktning». Likevel må vi anta at termen «metafiksjon» er ment å skulle dekke noe mer spesifikt enn den vestlige romandiktning i sin helhet. Dette spørsmålet danner utgangspunktet for første del av Skeis studie, «Teoretiske betraktninger», som setter dette inkluderende perspektivet opp mot synet på metafiksjon som «postmodernismens litterære uttrykk» (s. 13). Noen egentlig avklaring er det vel egentlig ikke snakk om når Skei framsetter sitt første definisjonsforsøk:

«Enkelt sagt er de definerende [sic] karakteristika for metafiksjonen at den er direkte og (oftest) åpent opptatt av selve fiksjonsskapelsen. Der hvor det å lage fiksjonene, arbeidet med tekstproduksjonen, er hovedsak, snakker vi om metafiksjon. Og vi gjør det helst bare der metakommentarene får dominantfunksjon i en tekst som forholder seg kritisk [...] overfor tradisjonen.» (s. 14)

Dette kan jo passe som en beskrivelse av for eksempel Don Quijote, men Skei velger likevel gjentatte ganger å foreta en nærmere historisk avgrensning, der metafiksjon blir forstått som «den viktigste litteraturformen innenfor det postmoderne» (s. 17). Et hovedpoeng i boken er at metafiksjonen er en didaktisk form; den lærer oss noe om hvordan fiksjoner konstrueres, hvordan de virker på leseren. Her står nok Skei i gjeld til den såkalte Readerresponse criticism, i dens amerikanske og antiteoretiske versjon. Herfra kan det også synes som om Skei har hentet den dominerende tanken om at romanen ikke egner seg til å gjengi den virkeligheten som omgir oss, men at den snarere speiler seg selv, og således begrenser seg til å formidle sin egen virkning på leseren. Dermed blir realismen en feilslutning, og metafiksjonen romanens sanne vesen. Denne dualismen kan virke noe enkel, og Skei er da heller ikke helt konsekvent i sin framstilling. Dette er muligens uunngåelig. For hva skulle metaromanen som didaktisk form kunne «lære» oss dersom den utelukkende refererer til sin egen oppbygging? Når vi «opplyste lesere» (i motsetning til et «vanlig romanlesende publikum» som ifølge Skei ofte er blinde for metanivåer) har fått klarlagt at romanen er språk, at den bruker visse narrative grep i sin framstilling, så skulle man vel tro at romanen hadde utspilt sin rolle, at den ugjenkallelig hadde degenerert til det Terry Eagleton har kalt litteraturens «barroom bore»? (s. 117) I sine lesninger ­ for eksempel av Paul Austers New York Trilogy ­ skriver imidlertid Skei som om den moderne romanen likevel er i stand til å gjengi vesentlige trekk ved «den såkalte postmoderne tilstand» (s. 110). En slik motsigelse kunne kanskje tolkes som et berikende dobbeltperspektiv, men de polemiske utfallene mot den «naive» og feilaktige realismen gjør dette vanskelig. Og når han så i sitt siste kapittel kritiserer Jan Kjærstads roman Homo Falsus for liknende tendenser, som Skei altså selv har antydet i analysen av Auster, virker det unektelig noe skeivt. På litterære lekeplasser spenner vidt og er på mange måter et ambisiøst prosjekt, som inkluderer både teoretiske og litteraturhistoriske utsyn, analyser av sju verker fra engelsk, tysk og skandinavisk språkområde, og en oppsummerende vurdering av «Norsk metadiktning på 1980tallet». Det kan synes som om dette er mer enn en bok på 170 sider klarer å fordøye. Eller er det en bevisst valgt posisjon som søker å avspeile det mangfoldet «moderne metafiksjonsdiktning» nå engang er? Det forhindrer likevel ikke at framstillingen av og til bærer preg av at forfatteren har for mange baller i luften på én gang. I noen tilfeller får vi servert en serie antydninger og særdeles komprimerte parafraser i stedet for en analyse. Et annet ankepunkt angår selve tekstutvalget. Det er påfallende hvor mange ganger Skei bruker formuleringer av typen «dette er ingen metaroman» og «metanivåene får aldri forgrunnsfunksjon» om de bøkene han omtaler. Selv om han i innledningskapitlene til dels foregriper en slik kritikk, iallfall med hensyn til to av romanene, skulle man tro at en innføring av dette slaget ville tjene på å bruke tekster som er mer eksemplariske i forhold til det som tross alt er dens tema. Denne fornemmelsen styrkes av at bokens mest innsiktsfulle analyse finnes i et kapittel som eksplisitt tar for seg metafunksjonene i et verk som er «en metaroman ut fra alle tenkelige definisjoner og avgrensinger av metafiksjonspraksis» (s. 155), nemlig The French Lieutenant's Woman.

Gisle Selnes er stipendiat på Litteraturvitenskapelig institutt ved Universitetet i Bergen. Han skriver om moderne argentinsk fiksjonsprosa.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag Av Gisle Selnes
Publisert 5. apr. 1995 00:00