Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon

Trond Berg Eriksen, Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon, Cappelens upopulære skrifter, 1995

I stadig kritisk dialog med Harold Blooms The Western Canon diskuterer denne pamfletten hvordan den norske kanon bør kunne se ut (64 verk fra Snorre til Lars Saabye Christensens Beatles) og fremfor alt hva slags begrep om kanon vi bør holde oss med. Blooms kanon avvises som for autoritær, for ekskluderende og ikke minst for skjønnlitterær.

Pamfletten utgis i ly av prosjektet Norsk Sakprosa, som er opptatt av hvordan fiksjon og ikke-fiksjon har et tettere forhold enn mange vanligvis forestiller seg. Berg Eriksen skriver: «Arbeidet med Norsk Sakprosa er delvis motivert av ønsket om å lære å spørre etter form der hvor man til nå primært har spurt etter innhold, og spørre etter innhold der hvor man tidligere primært har spurt etter form» (22).

Den første delen av dette arbeidet å undersøke sakprosaens retorikk eller form har etter hvert blitt en selvfølge i kjølvannet av post-strukturalistisk tenkning, og har vært en viktig del av norsk offentlighet siden Georg Johannesens essays fra 70-tallet (som ikke er med i Berg Eriksens kanon). Det er vanskelig ikke å støtte Berg Eriksens oppjustering av sakprosaen; hvem skulle ikke ønske at for eksempel dagspressen omprioriterte forholdet mellom hyppige, nesten alltid hensiktsløse anmeldelser av skjønnlitteratur og sjeldne, generelt informative anmeldelser av faglitteratur?

Den andre delen av prosjektet deformaliseringen av studier av skjønnlitteratur finner jeg likevel mer interessant, fordi jeg ikke forstår hva som er Berg Eriksens deskriptive og normative utgangspunkt. Han skriver: «... i alle fag ser vi en flukt fra det forpliktende innholdet til de abstrakte, formale undersøkelsene» (18) og «troen på at vitenskapelighet er avhengig av graden av formalisering, har bidratt til å frarøve de humanistiske fagene offentlig interesse» (18).

Mener han her virkelig at for eksempel litteraturforskningen har tømt litteraturen for politiske og eksistensielle implikasjoner? Hvordan mener han i så fall at litteraturforskningen bør reformeres? Ved å være mindre vitenskapelig, dvs. gi avkall på spørsmål som: Hva er litteratur? Hva betyr tekst x? Hva er forholdet mellom dens form og innhold? Hva slags kognitive pretensjoner har den?

Det er også uklart hva slags spørsmål Berg Eriksen eventuelt ville kunne foretrekke. Hvordan skal vi lese denne teksten slik at den blir av maksimal nytte for det norske samfunn? Hvordan kan litteraturforskere skrive slik at de blir lest av så mange som mulig? Klokere blir man ikke når han skriver at «mitt grunnleggende synspunkt er at referanseargumentet for de humanistiske fagene, nemlig understrekingen av deres evne til å fremvise en tradisjons identitet og dermed til å fremholde felles referanser, er det viktigste, kanskje det eneste brukbare argumentet for slike studier i våre dager» (42). Her virker det nesten som om forfatteren fraskriver humaniora det kognitive potensial han ellers synes å etterlyse. Mener han at nasjonal identitet er det som oppstår av humanisters samlede sannhetssøken, eller er det slik at humanvitenskapen bør innrette seg etter overordnede nasjonale og identitetsskapende mål?

Dette med form og innhold er ikke så lett. Ett sted kritiseres Bloom fordi han hevder at den skjønnlitterære Shakespeare har foregrepet alt hos sakprosaisten Freud, men Blooms grep (i et av de beste kapitlene i The Western Canon) bidrar jo dermed nettopp til å styrke innholdssiden i skjønnlitteraturen. I det hele tatt er antakelig den viktigste gevinsten av poststrukturalistisk litteraturvitenskap nettopp at skjønnlitteraturen har rykket inn mot sentrum av teoretisk og praktisk tenkning, istedenfor kun å eksemplifisere eller konkretisere eller underliggjøre allmenne idéhistoriske innsikter. Den ellers milde Berg Eriksen er imidlertid merkelig aggressiv overfor litteraturvitenskapen. Bortgjemt i litteraturlisten heter det for eksempel at Göran Häggs Tjugoen moderna klassiker er en «knapp og upretensiøs bok som er verd flere hyllemeter med akademisk litteraturkritikk». En rekke spørsmål melder seg. Er det knappe og upretensiøse et ideal for litteraturkritikken? Eller er det slik at litteraturkritikken generelt er så ille at den ikke engang er i stand til å konkurrere med det knappe og det upretensiøse? Er ikke den upretensiøse formidlingen forskningsjournalisters (og eventuelt idéhistorikeres) oppgave? Vil Berg Eriksen nøye seg med sine halvt artikulerte insinuasjoner eller får vi snart en ny pamflett om disse spørsmålene?

Berg Eriksens eget kanonforslag er et kompromiss mellom Blooms elitisme og E.D. Hirschs Cultural Literacy: What Every American Needs to Know fra 1987, som lanserer en omfattende liste over navn og begreper som må forutsettes kjent i den amerikanske kulturen. Berg Eriksen skriver interessant om Blooms maksimumsbegrep om dannelse (jo mer, jo bedre) og Hirschs minimumsbegrep (det som er helt nødvendig for i det hele tatt å forstå aviser, dagsrevyer etc.), men når det gjelder hans egen kanonliste, faller den litt mellom disse to stolene, mellom Blooms rabulistiske autoritet og Hirschs mer stillferdige oppdragelsestanke. Berg Eriksens kanon virker rett og slett for inkluderende og for lite autoritær til å befordre diskusjon om det absolutt uunnværlige. Samtidig virker den for ekskluderende og vilkårlig til å fungere som en meningsfull beskrivelse av den norske kulturen. Det er både morsommere og mer tankevekkende, viser det seg, å utnevne den moderne vestlige litteraturs 26 viktigste navn enn å liste opp 64 norske boktitler. Men hvis formålet er å skissere et kulturelt alfabetiseringsprogram, behøves kanskje en oversikt over ca. 250 titler.

Erik Bjerck Hagen ble dr.art. høsten 1995 med avhandlingen «Allegories of Action: Truth and Ethics in Melville, Dickens, Henry James, and Paul de Man». For tiden er han førsteamanuensisvikar ved Avdeling for allmenn litteraturvitenskap.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag Av Erik Bjerck Hagen
Publisert 1. jan. 1996 00:00