Alkohol og arvesynd i politisk teori

Bjørn Qviller: Rusens historie Det Norske Samlaget, 1996

Drikkefellesskapet er den tidligste formen for sivilt samfunn i Europa, men etter reformasjonen blir drikking fordømt som synd og fortrengt til privatsfæren. Det syndefulle og asosiale menneske blir også hjørnesteinen i den moderne statsvitenskapen som vokser fram, hevder Bjørn Qviller i sin nye bok Rusens historiesom er populærutgaven av hans omfattende kulturhistoriske arbeid Battles & Bottles. Qviller er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo og en ekspert på antikken.

I Rusens historie får vi en bred gjennomgang av alkoholens historie og en sammenliknende studie av drikkefellesskapets betydning i ulike samfunn i Europa og omegn gjennom 3000 år, men med særlig vekt på det antikke Hellas og det norrøne Norge. Vi får vite at alkohol gjennom det meste av sin historie var en mangelvare i Europa. Det å kunne spandere alkohol ga status og makt, og det å være beruset var både en ønsket og aktverdig tilstand. Gjennom rusen fikk man del i en magisk «felles substans» som bandt vennskaps og lojalitetsbånd mellom festdeltakerne. Med oppdagelsen av Amerika fikk europeerne større tilgang på sukker. Sammen med introduksjonen av destilleringens edle kunst gjorde dette at alkohol ble mye billigere å produsere. Fordi folk flest nå fikk råd til å drikke, sank statusen ved å være beruset, og drikkelagene mistet sin sosiale og politiske betydning.

Her rører vi ved bokens hovedtema, nemlig koplingen mellom drikking og politikk, det Qviller kaller «politisk drikking». Han skriver i forordet at han ser på politikk som et kulturelt produkt og ikke som et selvstendig fenomen. Han kritiserer moderne statsvitenskap for å være altfor fiksert på statsbegrepet i den politiske teorien og for lite interessert i mellomkollektivene. Qviller er ikke så opptatt av demokrati kontra andre styringsformer, snarere av samtidens holdning til drikkelag, noe som avslører det rådende synet på mennesket og dets forhold til samfunnet.

Qviller skiller mellom «flaskesamfunnet» og «feidesamfunnet». I flaskesamfunnet, slik blant annet antikkens greske bystater framstår, er samfunnets bærende verdier vennskap, raushet, ære og rettferdighet. Antikkens filosofer hevdet at mennesket er et sosialt vesen som kan oppdras moralsk gjennom deltakelse i samfunnslivet.

Det moderne feidesamfunnet, slik det beskrives i teoriene til Machiavelli og Thomas Hobbes, består derimot av asosiale individer preget av ren selvoppholdelsesdrift og egoisme. Qviller sporer dette skiftet i den moralfilosofiske og politiske tenkningen under renessansen tilbake til Augustins lære om arvesynden. Dens budskap er at alle mennesker er født like - de er syndige. Han stiller mennesket til ansvar for syndene sine, men nekter det evnen til å stå imot. Mennesket er heller ikke i stand til å forbedre seg moralsk gjennom sosialisering.

Mens polis' rolle i det gamle Hellas var å fremme det gode liv for sine borgere, blir statens rolle i den politiske teorien fra Machiavelli og utover redusert til det å sikre innbyggernes overlevelse. Hobbes er den første som hevder at staten er grunnlagt på en kontrakt. I «naturtilstanden» hersker en alles krig mot alle, men ved hjelp av fornuften innser menneskene at de trenger en eneveldig suveren som de kan frykte slik at de holder fred og avtaler. Hobbes' teori passet bra til eneveldet, men Qviller påviser at teorien ikke er konsistent. Individet er tenkt så egoistisk og asosialt («ein overdose med arvesynd») at det aldri vil være i stand til å holde en avtale og derfor heller ikke kan ta steget ut av naturtilstanden. Snarere enn til eneveldet fører Hobbes' teori til anarki.

Det viste seg da også at europeerne ikke greide seg uten mellomkollektivene. Etter å ha nådd sitt historiske nullpunkt under den store franske revolusjon der alle typer brorskap ble forbudt, får vi på 1800 og 1900tallet en oppblomstring av politiske partier, fagforeninger o.l. - dog ikke noen drikkelag av politisk betydning.

Qviller kommer til slutt med en advarsel mot å bruke religiøse metaforer om renhet og homogenitet i politikken, slik nasjonalismen gjør for å skape et sterkt fellesskap. «Nasjonen» har fortrengt både rusfellesskapet og kirken som den viktigste «felles substans» i nyere tid, og den får lett etniske eller rasistiske overtoner. Nasjonalismen havner derfor lett i et motsetningsforhold til den demokratiske universalismen som den teoretisk hører sammen med.

Det er en ganske avvikende og kontroversiell politisk historie Qviller presenterer oss for, men det hele er gjort med en avvæpnende retorisk eleganse - og på et klangfullt nynorsk. Han er en mester i å trekke de lange linjer, hans synsvinkler er ofte svært overraskende - og besnærende. Rusens historie er framfor alt et inspirerende aristotelisk korrektiv til dagens positivistiske statsvitenskap og dens ensidige vektlegging av mennesket som en rasjonell nyttemaksimerer.

Lars Hoff er cand.polit. fra Universitetet i Oslo med hovedfag i statsvitenskap. Han arbeider for tiden som frilansjournalist.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap Av Lars Hoff
Publisert 1. jan. 1997 00:00