Kampskrift mot norsk utakt

Odd-Bjørn Fure: Kampen mot glemselen.Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet Universitetsforlaget 1997

Odd-Bjørn Fure etterlyser historikernes samfunnsengasjement i sitt kampskrift mot Hans Fredrik Dahl, David Irving og Dagbladet.

Kampen mot glemselen markedsføres av Universitetsforlaget som en «pamflett». Det ser ut til å være en sjanger som er kommet for å bli i den norske bokheimen etter at det lille forlaget Spartacus sparket i gang sin pamflett-serie for fire år siden med Thomas Hylland Eriksens antinasjonalistiske bok Kulturterrorismen. I likhet med den tilfredsstiller Fures 56 sider lange bok i høyeste grad hva vi bør forstå med en pamflett, nemlig et kortfattet og poengtert politisk smedeskrift.

Kampen mot glemselen er både et krast angrep på historiker og medieprofessor Hans Fredrik Dahls måte å lese den britiske revisjonistforfatteren David Irving på og samtidig et oppgjør med «kvalitetsforringelsen» av norsk presse og mangelen på samfunnsengasjement blant våre universitetshistorikere.

Fures utgangspunkt er den Irving-debatten som raste i Dagbladets og Morgenbladets spalter i fjor sommer mellom historikerne Dahl og Rolf Hobson etter at Dahl hadde gitt en rosende omtale av Irvings Goebbels-biografi i Dagbladet. Stridens kjerne var: Kan en Hitler-beundrer som benekter eksistensen av gasskamre i Det tredje riket, skrive etterrettelige bøker om den annen verdenskrig?

Odd-Bjørn Fure, som er førsteamanuensis på Historisk institutt ved Universitetet i Bergen og spesialist på moderne tysk og europeisk historie, svarer et rungende nei i sin pamflett. Han foretar en grundig gjennomgang av alle de påstander Dahl kom med om Irving og avkler dem én for én med støtte fra internasjonalt anerkjente nazismeforskere. Han innrømmer at Irving har gjort en viss innsats som kildejeger, men at han er ute av stand til å behandle et kildemateriale på en forsvarlig måte. Mer enn noe annet er Irving en kildemanipulator hvis tolkninger av kildene er preget av hans «erklærte ambisjon å framstille krigen slik Hitler så den», konkluderer Fure.

Mens historiebevisste forskere er opptatt av «hvordan det kunne skje et slikt sivilisasjonssammenbrudd i Europa», er Dahls prosjekt - gjennom sine mange artikler i Dagbladet - å «minimalisere ... nazistatens forbrytelser», skriver Fure. Dette prosjektet har vært mulig på grunn av det «kunnskapsvakuumet» som hersker i pressen. Særtrekket ved norsk presse er nemlig at vi ikke har en eneste kvalitetsavis på høyde med for eksempel Le Monde, Die Zeit og El País. I slike aviser ville Dahls artikler enten ha blitt stoppet eller blitt utsatt for sønderrivende kritikk av dyktige historikere som inngår i deres redaksjonsstaber, mener Fure. I de fleste vesteuropeiske land er det vanlig å skille kvalitetsstoff og vulgære sensasjonsoppslag i ulike aviser, men i Norge finner vi «begge disse tendenser i samme avis. Dagbladet representerer den mest ekstreme variant av denne tvedelte journalistikken», skriver Fure. Han finner årsaken blant annet i at norsk presse mer og mer er blitt underlagt markedskreftene i løpet av de to siste tiår.

Fure går også hardt i rette med det norske historikerlauget for tausheten i fjorårets Irving-debatt. Han ser den som et utslag av laugets generelle «retrett fra offentligheten» i etterkrigstiden, en periode hvor det har vært en «massiv konsentrasjon om norsk historie», en ekstrem spesialisering og en desinteresse for europeisk historie. Historikerne bærer derfor et stort ansvar for det omtalte kunnskapsvakuumet i norske medier. Deres offentlige taushet er også blitt «et problem for [historieforskningens] samfunnslegitimitet», mener Fure.

Helt til slutt trekker han en parallell mellom nazismen og katastrofen i det tidligere Jugoslavia. Det ble aldri reist en europeisk opinion mot krigen i Kroatia og Bosnia «som kunne bevege regjeringene til effektive disposisjoner for å stoppe massemyrderiene», skriver Fure og spør hvor de «historisk orienterte, kritiske intellektuelle» som skulle ha gitt oss bakgrunnen for det forrige sivilisasjonssammenbruddet, var. «Det er i dette perspektiv Dahls hyllest til [Irving] ... får dimensjoner som er egnet til å bekymre», avslutter Fure.

Fures pamflett er både et velskrevet, polemisk og betimelig oppgjør med de mindre heldige sidene ved norsk utakt, noe også den intense debatten som fulgte etter utgivelsen, var et tegn på. Kombinasjonen av faglig tyngde, evne til å popularisere og det mot som tross alt trengs for å våge å være polemisk i et lite norsk miljø, er det dessverre altfor få av våre akademikere som besitter. Vi trenger så ubetinget flere slike pamfletter av Fures og Hylland Eriksens merke for å korrigere vårt brundtlandske trollsyn som ikke ser forskjell på «norsk» og «god».

Lars Hoff er frilansskribent og utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Moderne historie (etter 1800) Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 1997 00:00