Kjønnsbestemmelse av modernismen

Irene Iversen og Anne Birgitte Rønning (red.): Modernismens kjønn Pax, 1996

Et fellesnordisk symposium i Oslo høsten 1994 har resultert i bok: En fyldig samling nylesninger av forfatterskap fra Emily Dickinson til Toni Morrison, med bidrag fra hele 16 nordiske litteraturforskere. Den overordnede hensikten med prosjektet har ifølge redaktørene for antologien vært «å si noe mer og noe nytt om modernismen, ved å innreflektere dens kjønnsdimensjon». Og det sies uten tvil mye om kjønn og modernitet i litterære tekster i antologien. Men sies det dermed noe mer og nytt om modernismen - som stilretning og litterær periode?

En nærmere «kjønnsbestemmelse» av modernismen er høyst betimelig. For til tross for at den modernistiske litteraturen åpenbart tematiserer seksualitet og kjønnsrelasjoner, er det en mer eller mindre kjønnsløs modernisme som har fått lov til å dominere bildet i kritikken.

Antologiens fellesprosjekt har vært spesielt innrettet på kvinnelige forfatterskap som undersøkes av kvinnelige forskere. Kanoniserte modernister som Virginia Woolf og Edith Södergran leses under nye synsvinkler, men det gis også en nyvurdering av forfatterskap som ikke tidligere er blitt behandlet som modernistiske (Karen Blixen, Aase Hansen, Cora Sandel). «Det andre kjønnet» er ivaretatt av to mannsforskeres bidrag: Jørgen Lorentzen og Per Stounbjerg tar for seg kjønnsdimensjonen i mannlige forfatterskap (Hamsun, Strindberg, Wedekind).

Antologien søker altså å rette opp det bildet som delvis er skapt i litteraturhistorien av modernismen som et rent mannlig foretakende. Men det er få artikkelforfattere som forholder seg eksplisitt til de amerikanske feministene Sandra Gilberts og Susan Gubars provoserende påstand: At modernismen som en «bruddets estetikk» egentlig representerte en reaksjon mot kvinnelige forfatteres inntog i litteraturen, og at tilkjempelsen av et nytt formspråk skulle bunne i mannlige forfatteres rivalisering med kvinnelige forfattere.

Flere av artikkelforfatterne påviser imidlertid en kvinnelig motstrategi overfor den typisk mannlige modernistiske bevegelsen, der de rydder seg rom i litteraturen for en særegen kvinnelig form. Ifølge Ebba WittBrattström må Edith Södergran slik bryte ned og omskrive det tradisjonelle patriarkalske kvinnebildet for å kunne hevde sin egen subjektivitet som kvinne og modernistisk lyriker. I det södergranske ledemotivet om den dødsmerkede skjønnheten kommenterer hun sitt eget skriveprosjekt, og poesien blir en metapoesi.

Unni Langås tar for seg en annen eksemplarisk modernist, Gunvor Hofmo, hvis dikteriske tematikk om metafysisk angst og jegets sammenbrudd egentlig er iscenesatt av bilder av kvinnekroppens demontering og ruin, og slik uttrykker en særegen kvinnelig opplevelse av tap og fragmentering innenfor moderniteten.

Tap av mening som moderne livserfaring er også emne for Britt Andersens Virginia Woolfstudie. Hun påviser hvordan romanen Ut til fyret (To the Lighthouse) er formet som en modernistisk elegi, der det melankolske sorgarbeidet over tapet av moren overvinnes gjennom estetisk kreativitet.

Charlotte Engberg framhever formelementer ved Karen Blixens tekster som melodrama, det gotiske og «camp» (en ironisk dyrkelse av det smakløse). Her har jeg imidlertid vanskelig for å se relevansen i forhold til modernismen. Dette eventuelle trekket ved Karen Blixens forfatterskap hører vel til en postmodernismes estetiske lek med klisjeer, og foregriper vel som sådan en litteratur etter modernismen?

Antologien gir interessante og dyptborende innsikter om kjønnsdimensjonen i en del av det 20. århundrets litterære korpus. Men selv om modernismens kjønn ved denne intime undersøkelsen ikke lenger står like bluferdig tildekket, er det fremdeles mange uavklarte spørsmål om hvilke konsekvenser en refleksjon over kjønnitekst bør få for vårt syn på modernistisk litteratur. De mange spennende innsiktene antologien gir oss, lover imidlertid godt for en videre utforskning av den kvinnelige (og mannlige) subjektiviteten innenfor moderniteten og av forholdet mellom kjønn og skrift.

Unni Solberg er universitetslektor ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU).

Emneord: Samfunnsvitenskap, Kvinne- og kjønnsstudier Av Unni Solberg
Publisert 1. jan. 1997 00:00