Bankhistorie

Sverre Knutsen, Even Lange og Helge W. Nordvik:Mellom næringsliv og politikk. Kreditkassen i vekst og kriser 1918-1998. 494 sider. Einar Lie: Den norske Creditbank 1982-1990.En storbank i vekst og krise. 285 sider. Begge: Universitetsforlaget 1998.

Faget økonomisk historie er i rik utvikling ved våre universiteter og høyskoler. I de senere årene har publikasjonene vært mange, ikke minst monografier om enkeltbedrifter. I år er landets to største forretningsbanker lagt under lupen. Begge er skrevet på oppdrag av bankene, og forfatterne har hatt ledende ansatte som samtalepartnere og som hjelpere til å finne veg i arkivene.

Even Lange og hans medarbeidere fikk stor frihet når det gjaldt hvilken tidsperiode av Kreditkassens historie de ville behandle. Rett nok skulle boken utgis i forbindelse med bankens 150-årsjubileum, men ledelsen hadde ingen innvendinger mot at man så bort fra perioden fra grunnleggelsen i 1848 til første verdenskrig. Denne var dekket i bankens 100-årsskrift. Da forfatterne ønsket å se de siste femti årene i sammenheng med mellomkrigstiden - blant annet for å trekke paralleller mellom bankkrisen i 1920-årene og den i 1990-årene - ble en del av historien «dobbelt-dekket», men det hadde bankledelsen ingen innvendinger mot.

Einar Lie har hatt en strammere periode, fordi to tidligere bøker hadde ført Den norske Creditbanks historie frem til 125-årsjubileet i 1980, og fordi banken i 1990 ble fusjonert med Bergen Bank til Den norske Bank. På 260 sider behandler han derfor bare åtte års bankhistorie.

Kreditkassen og Creditbanken hadde forskjellig utvikling siden første verdenskrig. DnC kom i krise i mellomkrigstiden og ble satt under offentlig administrasjon, mens Kreditkassen - takket være en forsiktig utlånspolitikk - beholdt sin selvstendighet under krisen i 1920-årene, og ble snart landets største forretningsbank. Denne posisjonen tapte den til DnC i 1948, som kjørte friskere fra slutten av 1930-årene. Lenge var Creditbanken landets nr.1-bank på flere måter. Den hadde de fleste store bedriftskundene, var ledende i utenlands- og valutaforretninger, og Johan Melander var den mest ruvende blant banksjefene. Verken i Kreditkassen eller Bergens Privatbank, som i flere år var mer lønnsom enn de to andre til sammen, var man glad for situasjonen. Det gjaldt om å ikke få stempel på seg som en annenrangs bank. Kreditkassen satset friskt, overtok Andresens Bank i 1979 og Fiskernes Bank i 1984, opprettet nye kontorer og ble størst i Norge fra 1987 av. DnC var sterkere ute i verden, men også her tok Kreditkassen opp konkurransen, og i 1988 var den størst også på konsernnivå.

Begge bankene hadde sterk vekst i 1980-årene. Tidligere kunne en bank ikke låne ut særlig mer enn den hadde i innskudd, og bankens egenkapital satte et tak for hvor stor forvaltningskapitalen kunne være. Disse båndene ble løsnet etter krigen. Myndighetene slakket på kravene til egenkapital, og bankene benyttet seg av de internasjonale kapitalmarkeder til å skaffe seg utlånsmidler, delvis i form av «ansvarlig lånekapital», som myndighetene godtok som egenkapital.

I begge bankhistoriene legges det stor vekt på denne svekkelsen i soliditet som årsak til bankkrisen. Den sterke utlånsveksten hadde ført til at utlånsporteføljene var blitt dårligere. Da nedgangen satte inn, ble mange engasjementer avskrevet - eller nedskrevet som følge av fallet i eiendomsprisene.

Både DnC og Kreditkassen søkte hjelp i Statens Banksikringsfond, og aksjonærene i begge banker tapte sine penger. Veien dit hadde ikke vært den samme. Mens DnC hadde ufattelig store tap i sitt utenlandsnett, var det ikke tilfellet i Kreditkassen, men her var til gjengjeld tapsavsetningene i innenlandsmarkedet langt større.

Hvem bærer så ansvaret for bankkrisen - bankene eller myndighetene? Da bankvirksomhet er en regulert og statskontrollert næring, må svaret bli: begge to. Myndighetene førte den kredittpolitikken som gjorde utlånsgaloppen mulig, og de innførte de reglene som forringet soliditeten. Dessuten må de bære ansvaret for at de tillot Kredittilsynet (Bankinspeksjonen) å ligge nede i de kritiske årene. På den annen side er det klart at bankene hadde ansvaret for de lån de ydet og for at de tillot soliditeten å bli forringet.

Dette blir belyst i de to bøkene. Når det gjelder selve tapene og avsetningene for tap, er det stadig ubesvarte spørsmål. Forfatterne har åpenbart kviet seg for å grave seg dypt ned i denne materien og å etablere sammenhengene mellom konjunkturutviklingen og bedriftenes tap, herunder også betydningen av de nye tapsavsetningsreglene som myndighetene gjennomførte den i kritiske perioden. Her er det ennå meget igjen å gjøre.

Selv om forfatterne av de to bøkene i mangt og meget forteller den samme historien, er det store forskjeller i fremstillingen. Mens Even Lange og hans medarbeidere holder seg nær kildene og gir en samvittighetsfull krønike av hva som foregikk, er Einar Lie mer impresjonistisk i sin fremstilling. De første viser en betydelig fortrolighet med banknæringen, mens Lie flere steder koketterer med at han er amatør på feltet.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800), Samfunnsvitenskap, Økonomi Av Preben Munthe, professor i sosialøkonomi, Universitetet i Oslo
Publisert 1. mars 1998 00:00